Angst

bedroooom

– Hvorfor vil du hjem?
– Jeg vet ikke… Jeg vil slippe unna folk. Jeg er lei av å være pasient, jeg er lei av sykdomsprat, jeg er lei av angsten jeg får av å være innlagt.
– I rapporten fra tidligere i dag står det at du følte deg litt bedre enn du har gjort resten av dagen.
– Ja, jeg gjorde vel det.
– Var det for at du var sammen med familien din at du hadde det bedre? At du var ute?
Jeg skjønner hun sikter til meninga med aktivitetsplanen som er satt opp for meg. At jeg skal gå tur med en av de ansatte på hver vakt, at jeg skal spille biljard, at jeg skal oppholde meg en del på stua. Sånt jeg så absolutt ikke vil. Sånt som gir meg mer panikk enn glede for tiden.
– Nei, jeg begynte å føle meg litt rar da vi var ute. Vi spiste is til og med, og det var ikke noe feil med isen, sier jeg og ler litt.
– Hvordan da “rar”?, spør hun.
– Vel… Det er vanskelig å forklare. Jeg føler meg ikke helt som meg selv. Jeg føler ikke at det som skjer rundt meg, virkelig skjer. Jeg ser syner. Sånn som da jeg ble litt fjern da jeg satt på senga her i sted. Da rørte madrassen på seg, uten at den egentlig gjorde det. Jeg så forandringer som egentlig ikke var der.
– Husker du jeg spurte om du har mye angst?
– Ja?
– Synsforstyrrelser er et tegn på angst, sier hun.
Det visste jeg faktisk ikke. Det har jeg aldri tenkt på. At jeg kan se syner av angst. Men det henger på greip. Det imponerer meg at hun vet det. Ikke at mennesker som jobber på slike steder ikke bruker å ha peiling altså, men… Jeg tror jeg har googlet meg ihjel på alt som har med psykisk sykdom å gjøre. Men dette – dette har jeg faktisk aldri tenkt over. Og ingen har noen gang sagt det, heller.
– Folk snakker ikke om sånt, fortsetter hun.
– De tenker kanskje at de har blitt gale. Men det har de jo ikke. Det er angst.

Replica

rommet2

Av og til går jeg helt i stå. Kroppen nekter å høre etter. Hjernen slutter å fungere. Det har tidligere hendt sammen med kjæresten, som nå er ekskjæresten. Det tok ham tid å skjønne hvordan han skulle takle meg når jeg bare rulla meg sammen som en ball, stirra tomt i veggen og bare… Var der. Uten å respondere noe særlig på noe som helst.
– Skjønner du ikke at det blir vanskelig for oss å hjelpe deg om du ikke svarer?
Jeg hører hva hun sier, damen som står hengt over meg hvor jeg ligger i fosterstilling i senga på Tiller DPS. Jeg hører henne, men det føles ikke virkelig. Jeg får ikke til å si noe. Det er som om dette egentlig ikke skjer i det hele tatt. Kroppen lystrer ikke. Jeg bare ligger der, og jeg kan jo selvfølgelig forstå at det må være ganske så irriterende om man prøver å få kontakt.
– Hvorfor svarer du ikke? Du må da svare!
Hun prøver på nytt. Jeg føler meg rar. Kroppen er ikke min. Jeg er ikke meg. Dette er ikke sånn det skal være. Jeg vil hjem. Jeg vil ligge hjemme i senga mi hvor jeg kan ligge i fred, uten at det kommer mennesker inn på rommet som spør hvorfor jeg ikke svarer. Jeg vil bare være i fred. Slippe å svare på spørsmål. Slippe å være noe sted. Slippe å gjøre noe som helst. Slippe å si noe. Jeg vil bare reise meg opp og si at alt går fint, men får i stedet en sovepille og sovner vekk fra det hele. Dagen etter våkner jeg uten at noe har forandret seg. Jeg er fremdeles rar. Jeg klarer ikke si noe. Jeg bare er der. Vakthavende lege blir derfor kontaktet, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i en ambulanse på vei til Østmarka.

Jeg har begynt å lande litt igjen nå. Tror jeg. Jeg aner ikke hva jeg tenker om noe som helst, men… Jeg snakker i alle fall. Jeg kan til og med smile. Det er da noe. Enn at jeg kan føle meg lite som meg selv! Det er så rart å tenke på hvor dust jeg føler meg nå, og hvor verdensmester jeg følte meg i høst. Forskjellen… Den er enorm. Jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Ikke litt en gang. Og jeg hater det. Jeg hater at alle jeg møter nå ikke møter meg, men en “replica” av meg. Så jævlig forbanna det gjør meg at livet mitt blir oppdelt på denne måten hele tiden! Faen!

Irritasjon, hodebry og videre behandling

Noen mennesker bare plager deg ekstra mye, uten at de egentlig gjør deg noe som helst. Her er det en sånn. Vel, absolutt alle pasientene her irriterer meg nå om dagen, men en er ekstra ille. Han er ung. Nitten-tjue, kanskje. Kanskje enda yngre og. Atten. Og han vet tilsynelatende alt. Psykisk sykdom – det er egentlig enkle greier, det!
– Angst er ikke farlig, vet dere, sier han to til eldre damer ved middagsbordet.
– Farlig er det ikke, men det kan være veldig kontrollerende og vanskelig, påpeker en av dem.
– Det er hva man selv gjør det til, svarer unggutten bråkjekt.
Dama fnyser litt av ham.
– Så enkelt er det ikke alltid, unge herremann, svarer hun.
Jeg stikker gaffelen inn i seifileeten, men roter bare rundt med den uten å løfte maten opp til munnen.
– Nei, det er vel kanskje enklere for meg som er så ung.
Han er veslevoksen i alt han sier, men legger nok ikke merke til hvor mye han fornærmer de rundt seg. Jeg kjenner jeg himler med øynene, selv om det ikke har noe som helst for seg: Jeg sitter alene i hjørnet, ingen sitter rundt meg, ingen ser på meg og jeg deltar ikke i diskusjonene som foregår. Jeg bare lytter.

Jeg blar nedover Facebook, og begynner raskt å tenke på hvor mye jeg hater verden. Tvangsekteskap av tolvåringer, barnehagebarn som er seksuelt misbrukt av en barnehageansatt, frykt, krig og fattigdom. Videoer av mennesker som blir banket halvt i hjel. Folk deler så mye fælt. Hvorfor i all verden gjør de det!? Hvorfor skal man alltid dele det verste man kommer over på nett? Jeg orker ikke se det. Jeg lukker appen, legger fra meg telefonen, og rekker akkurat å samle konsentrasjonen om samtalene rundt meg i tide til å høre unggutten sette i gang med en ny tirade.
– Livet, vet dere… Det er hverdager, sier han så filosofisk at jeg nesten setter seibiten i halsen.
– Om noen uker kan du faktisk være død, så det gjelder å leve mens man kan, fortsetter han, og nikker mot en av damene. Hun fnyser litt på nytt, tydelig fornærmet over å bli ansett som så gammel at hun snart er dau – selv om antagelig også hun skjønte at han mente at vi alle kan dø når som helst, og ikke bare av alderdom.
– Ja, det er sant det, men det er lettere sagt enn gjort i blant, mener den andre damen.
– Det handler om tankegang. Vi har det ganske så godt her i Norge. Vi har ingenting å klage på, fortsetter han.
– Det er det som er med psykiske lidelser. Man trenger ikke ha det fælt i livet for å ha det fælt, svarer den samme damen.
Jeg syns hun sier det veldig godt. Unggutten derimot, han argumenterer for hvor lett det egentlig er, og hvor bortskjemte vi nordmenn er. At de lykkeligste menneskene i verden møter man om man reiser litt rundt og treffer mennesker som har helt andre verdier enn oss. Det siste tviler jeg ikke på, det har han helt sikkert litt rett i. Men jeg tviler derimot på at han har reist rundt og møtt disse menneskene selv.
Jeg får lyst til å snu meg mot ham og fortelle ham hvor latterlig jeg syns det han spyr ut av seg nå er. Jeg må gå. Jeg orker ikke høre mer på ham. Slike utsagn og argumenter har jeg selvfølgelig hørt tusen tanger før, og jeg har selvfølgelig også full forståelse at mange kan tro det er så enkelt for absolutt alle, spesielt om en ikke har opplevd noe annet selv. Vanligvis tåler jeg å høre det uten å bli provosert, men nå merker jeg at irritasjonen tar litt over. Jeg er fullt klar over at det ikke er hans feil. Han har all rett til å si hva han mener, og jeg har ingen rett til å mene at det jeg selv mener er mer korrekt, men akkurat nå klarer jeg ikke la være.

Jeg reiser meg. Kaster matrestene, setter på plass fatet mitt sammen med de andre skitne koppene, og snur ryggen til alle i kantina. Bak meg hører jeg ham fortsette. De prater om medisinene han går på nå. Om du bare kan endre tankekraften din, som du nettopp sa vi alle burde… Hvorfor går du da på medisiner, tenker jeg.
– Om ei uke… Altså, på neste torsdag. Da har du det SÅ mye bedre, hører jeg ham si til den ene av de to eldre damene.
– Åh?, svarer hun.
– Ja, for det har jeg opplevd selv.
Jeg går på rommet. Hvorfor er det sånn at ens egne erfaringer og opplevelser automatisk gir en full innsikt i hvordan det fungerer for alle andre? Om jeg ikke har hatt suksess med noe – så betyr vel ikke det automatisk at det ikke fungerer for noen andre? Eller omvendt? Hvorfor er så mange av oss så veldig påståelige og mener at vår oppfatning av noe er den mest korrekte og viktigste oppfatningen i hele verden? Vel. Min oppfatning er at det er helt latterlig.
Banking på døra avbryter tankerekka.
– Drea? Jeg har noe jeg tror du kommer til å synes er gode nyheter!
Den utrolig hyggelige damen jeg i dag har som kontaktperson har kommet inn på rommet og lukket døra bak seg.
– Jeg snakket nettopp med legen, og ECT-behandlinga di skal starte allerede på tirsdag! Så er det ei ukes pause, så er det ny behandling både den dagen og to dager etter der igjen.
Hun ser på meg, som om hun forventer et smil eller et eller annet tegn på litt lykke. Hun må nok vente forgjeves. Jeg blir verken glad eller trist av det. Ja vel, tenker jeg. Det er klart jeg syns det er greit at det kommer så raskt i gang, så slipper jeg å vente. Men… Noe gledeshyl kommer nok ikke. Jeg er litt nummen.
Frykten og redselen kommer ikke før etter at hun har gått ut og lukket døra bak seg. Plutselig blir jeg redd. Jeg vil dette. Jeg vil at det skal fungere. Men fy faen, litt skummelt er det og. Selv om det er lite sannsynlig at noe går galt, går det veldig mye ”enn hvis…” gjennom hodet mitt her jeg sitter på sengekanten og stirrer ned i det harde, kalde psykehusgulvet.

Dag 2

tillerdps
Dette er ikke skrevet i dag, men det er fra denne innleggelsen. Jeg har masse rablet ned, men føler jeg vil vente med å poste deler av det til… Vel, til jeg klarer å svare bedre på eventuelle spørsmål og/eller fordommer. Men her er i alle fall et nytt utdrag fra årets “sesong” av Psykehus, om jeg kan si det på den måten.

En ny dag. Jeg har allerede rukket å overhøre flere samtaler pasientene mellom. Det går i det vanlige. Snakk om behandlere, om dårlig behandling, om urettferdighet og god sykehusmat. Og været. Sola. Jeg irriterer meg allerede. Ikke av sola, men av menneskene. Jeg orker ikke sitte her og høre på all slags klaging og skryting, som om det å ha det verst er en konkurranse. Det er kanskje litt kynisk å si sånt, men det er faktisk sant. Å være sykest kan fort bli en intern konkurranse på slike steder. Hvem har gjort hva, hvem har vært innlagt flest ganger, hvem vet hvor sukettene er og hvem vet ikke. Hvem er på fornavn med absolutt alle behandlerne og hvem husker ikke en gang hva kontaktpersonen sin heter. Noen eier institusjonen.

Det er tirsdag, og det betyr visst tirsdagsundervisning. Jeg slenger meg med. Dagens tema er pårørende. Det slår meg at det alltid snakkes mye om hva vi som pasienter ønsker av pårørende. Hvordan vi vil involvere dem, hvor viktig det er og hva vi ønsker og ikke ønsker av dem. Men det snakkes ikke så mye om noe jeg egentlig lurer veldig på. Hvordan vil pårørende at vi skal være? Hvordan kan jeg føle meg best mulig i forhold til pårørende? Hva bør jeg si og hva bør jeg ikke si? Hvordan kan jeg ta vare på dem best mulig?

En mann rekker opp hånda og deler sint at dattera hans aldri har fått tilbud om noen pårørendesamtale her som det er snakk om. At han har etterspurt det siden dag én, men at ingenting har skjedd. En av de andre pasientene ser forferdet ut, og blander seg inn i det som nå har blitt en slags diskusjon.

– Hvordan er det mulig?!, utbryter hun høylydt.

– Det er ingenting å vente med, en sånn samtale er det bare å avtale med en gang, kvitrer den positive foredragsholderen og smiler bredt.

–  Ja, dette syns jeg vi bør ta tak i!, glefser damen på bakerste rad.

Vi er i ferd med å gå videre, men damen har ingen planer om å gi seg med det første.

–  Er det sant, altså? Har ikke dere fått det tilbudet?, spør hun sidemann, den sinte og fornærmede pappaen til jenta som ikke har fått en pårørendesamtale enda.

–  Ja! Helt sant, vi har spurt om det siden dag én! Jeg, dattera og ekskona!, gjentar han.

– Nei, DETTE orker jeg ikke! DET ER BARE STORE ORD!, roper damen høyt, og har nå reist seg og er i full fart på vei ut av stua.

Hun stopper opp. Snur seg.

– Dette gjelder tydeligvis bare noen! Det må da gjelde alle! Det er bare store ord!

Så fyker hun ut og lukker glassdøra etter seg. Pulsen min har steget fem hakk. Jesus Christ. Jeg vil ha ro. Jeg er drittlei mennesker, jeg er drittlei drama og roping, jeg er drittlei av å kjenne angsten presse seg på av slike latterlige forestillinger. Jeg føler for å løpe ut jeg og, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg blir sittende. Smilet til den kvitrende foredragsholderen har bleknet litt, men hun henter seg raskt inn igjen, og fortsetter å prate om døtre og mødre og fedre og søsken og venner og annen slekt.

Jeg følger sånn halvveis med. Pulsen er fremdeles høy, og jeg må konsentrere meg om små, merkelige ting for å ikke bli svimmel. Så det ikke skal bygge seg opp. Jeg stirrer på mønsteret i gulvet. Følger et punkt videre så langt det lar seg gjøre, før jeg må hoppe over på et nytt ett. Det hjelper.

–  Er det noen som har noen spørsmål avslutningsvis?, spør til slutt en av de andre damene som står foran oss.

Timen nærmer seg slutten. Jeg vurderer i et sekund om jeg skal spørre om det jeg tenkte på tidligere. Det er greit nok hva vi vil – men hva vil de pårørende? Men jeg holder kjeft. Jeg – som vanligvis aldri holder kjeft, som kan småprate med tilfeldige mennesker på butikken. Jeg holder kjeft. Det der er alltid like merkelig for meg. At jeg ikke lenger prater i ett sett. At jeg sliter med å si noe.
Vi klapper for undervisninga, jeg er i overkant positiv på avkrysningsskjemaet om undervisningstimen, og rømmer deretter vekk fra alle de andre og opp på rommet så kjapt beina vil bære meg.

En ny sesong

Det er mandag. Jeg våkner tidlig, gruer meg til dagen som kommer. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre, og det er nok derfor jeg våkner og føler meg så stressa. Jeg har ikke time på DPS-en før halv to. I forrige uke ble det snakket om innleggelse, og både mamma og behandler ser ut til å være enige om at det kanskje er det beste. Jeg aner ikke hva som er best. Jeg aner ikke en gang hva som er bra. Jeg har mest lyst til å droppe å dra dit, sitte hjemme hele dagen, for så å spille pokerturnering på pokerklubben på kvelden og utover natta. Jeg vet det ikke er bra det heller. Søvn, rutiner og alt det der. Men samtidig klarer jeg å distrahere meg fra alt annet mens jeg er der. Jeg klarer å være en person som i det minste ligner litt på meg selv. Jeg klarer å fungere. Jeg er redd for at det skal forsvinne om jeg legger meg inn, og ikke lenger har mulighet til å distrahere meg selv på samme måte.

Jeg kommer meg på timen. Behandleren konkluderer så alt for raskt med at jeg vil legges inn, og tar tak i telefonen for å ringe over til døgn. Jeg kjenner panikken komme.
– Jeg er ikke helt sikker på hva som er best nå, jeg…, prøver jeg meg.
– Jeg vet ikke helt hva jeg vil!
Han tar pause med å trykke på tastene på telefonen og ser opp på meg over brillene.
Jeg må forklare hva jeg mener med det. Hvorfor jeg mener det ikke nødvendigvis er så bra å legge meg inn nå, at jeg ikke er så sikker på at det er det beste.
Han ser ut til å forstå hva jeg mener, men mener allikevel at vi skal ringe døgn og få meg inn der i dag. Før jeg vet ordet av det, sitter det plutselig tre mennesker og stirrer på meg. En psykolog og en miljøarbeider fra døgnavdelingen har tatt del i det som nå på et blunk omtales som ”innkomstsamtalen”. Dette er ikke det jeg vil, men jeg føler meg fanget i situasjonen. Det heter jo ”innkomstsamtale” nå. Da kan jeg vel ikke bare stikke av, kan jeg..?

Jeg stikker ikke av. Jeg nikker, og blir med miljøarbeideren inn i nabobygget for å få tildelt et rom. Jeg tenker tilbake på den gangen jeg ble lagt inn for aller første gang. Da mamma var der med meg på Orkanger, da hun ga meg en lang klem og jeg ble stående igjen alene på rommet etterpå, forvirra, trist og full av angst.
Jeg er heldigvis i bedre form i dag enn jeg var den gangen, men den samme usikre følelsen fyller meg fra topp til tå. Jeg har aldri vært innlagt her tidligere. Jeg har alltid vært på Orkanger. Dette er et nytt sted med nye mennesker. Jeg vet ikke hvor noe er. Jeg har aldri hatt et rom her før. Det har vært lettere å komme tilbake til Orkanger årene etter den første gangen, for jeg har vært kjent der. De ansatte har husket meg, jeg har husket dem, jeg har visst – sånn rent praktisk – hvor alt har vært. Sånne små ting er viktigere enn man kan tenke seg. Å vite hvor sukettene til teen er, for eksempel. Når kveldsmaten er. Hvordan medisinrommet fungerer. Hvilke rutiner som er her. Sånne ting. Det er klart man bare kan spørre, men det er mye enklere i teorien enn det er å gjennomføre praktisk når pulsen øker drastisk for hvert eneste blikk en får i ens retning.

Det er ikke nett på soverommet her heller. Tidligere år har jeg alltid fått enormt store mobilregninger, siden jeg har valgt å bruke mobilnettet koblet til macen i stedet for å bruke tid i fellesarealene. Det var egentlig planen i kveld og, men mobilladeren ligger igjen hjemme. Jeg har en i bilen, men det er omtrent like langt unna sånn mentalt sett. Det har blitt kveld, og jeg aner ikke om hvordan det er med dørene her på kveldstid. På Orkanger låses de klokken fire. Da må man ringe på en ringeklokke og si hei og hvem man er om man vil komme seg inn igjen. Jeg vet ikke om det er sånn her, og stresset med å finne det ut er for stort til at jeg orker å hente den laderen. Små ting. Slike små ting er virkelig viktigere enn man skulle tro.

Jeg finner meg et sofahjørne på den stua som ser ut til å være minst populær. Det er i alle fall ikke mange mennesker her, og i hjørnet ”mitt” er det ingen. Jeg kan sitte der med macen i fanget, høretelefonene på og føle meg litt usynlig. Jeg er rastløs og stressa, men det var faktisk verre å sitte inne på rommet uten noe å gjøre. Nå ser jeg TV. En mannlig miljøarbeider kommer bort for å hilse. Pulsen øker kraftig igjen. Han er kontakten min for kvelden, noe som er greit nok.
– Skal vi kanskje avtale å ha en liten samtale i løpet av kvelden?, spør han.
– Tja, det kan vi godt, svarer jeg, selv om jeg aller helst vil svare at det egentlig ikke trengs.
Han ramser opp alle tidspunktene han ikke har mulighet, noe som viser seg å være ganske så mange, og avslutter med å spørre om vi kan ta en liten prat nå med en gang.
– Det kan vi godt, svarer jeg igjen, og føler meg litt dum for at jeg svarte det samme to ganger på rad.
Jeg følger etter ham inn på et samtalerom, vi setter oss. Han spør, jeg prøver å svare, men stirrer ned i gulvet og sier egentlig ikke mer enn jeg føler jeg må.
Telefonen hans ringer. Han beklager seg, men tar den.
– Nei, de ligger i skåla på stua oppe, svarer han, og av en eller annen merkelig grunn så mistenker jeg at det er sukettene det er snakk om. Det er rundt kaffe/te-tid nå, og… Vel, kall det gjerne intuisjon.
– De store spørsmålene, sier han spøkefullt.
– Ja, ikke sant, smiler jeg.
Han aner antagelig ikke hvor rett han har.

Dear diary, lissom

dreainthemirror

Det nærmer seg vår, og jeg har tenkt at jeg skal prøve å være litt flink til å blogge fremover, selv om jeg kanskje ikke alltid egentlig har noe å blogge om. Bare for å ha ting liggende i arkivet, lissom. For å holde styr på… Vel, om ting går opp eller ned eller bort eller til siden. For å holde litt oversikt over ting nå mot våren, så jeg i ettertid kan lære mer og mer om hva jeg bør og ikke bør. Hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hva som er reelle tegn på at ting forandres, og hva som ikke er det. Hva som er utslagsgivende. Hva som ikke er det. Om du skjønner hva jeg mener.

I dag har jeg gjort kjedelige ting uten å kjede meg. Det kan jo kanskje høres ganske så bra ut, men det er det egentlig ikke. Jeg sitter vanligvis sjelden helt i ro uten å gjøre noe som helst. Sånt gjør meg sprø. I dag har jeg sittet i hjørnet i sofaen. Punktum. Ingen musikk, ingen datamaskin, ingen TV, ingen serie, ingen bok. Ingenting. Jeg har bare sittet der, sett ut i lufta, uten å kjede meg. Og uten å slappe av. Ikke glad, ikke trist. Ikke morsomt, ikke kjedelig. “Ingenting” er faktisk mye mer skremmende enn “trist” og “kjedelig”. Kanskje er det bare hodepina som setter meg ut av spill. Jeg håper det. Jeg fikk i alle fall tatt opp kameraet og tatt en ufresh selfie i sminkespeilet i dag, da. Hell yeah! Hugs.

Barna fremst – ikke i midten

firstbildnew

Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si “Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.” Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.

At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.

De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.

Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. “Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.” Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.

Saturdays whine

selfidrea1

Jeg våkner klokka fire. Hodet er like vondt som da jeg la meg i går kveld i dag og. Nå har jeg hatt den jævla hodepina konstant hver eneste dag i over fire uker. FIRE UKER. Faen ass, jeg må få lov til å klage litt. Jeg blir sprø. Til tider er den verre enn andre ganger, men det er der alltid. Og de siste dagene nå har vært skikkelig ille igjen. Å være bipolar er altså ikke bare ups and downs. Det er idiotiske bivirkninger av medisiner og, som plager vettet av en. Det er ikke så lett å fungere som man skal med en sånn hodepine hver eneste dag. Så mye jeg vil gjøre, så lite jeg får gjort. Hashtag “holde seg i senga”-lørdag.

Fear of the dark

square

Meg, Gizmo og Iron Maiden.

Jeg er så utrolig redd. Jeg mener… Jeg har ikke sjans til å forklare hvor redd jeg går rundt og er hver eneste dag nå. “Det hjelper ikke å være redd”, sier de. “Om du går rundt og er så bekymra hele tiden, så skjer det du er redd for uansett!” Okei. Da lar jeg bare være å være redd, da. Jeg bare dropper det! Dropper å være redd for at jeg skal bli mega-deppa i år (som alle andre år), at jeg skal ødelegge skolegangen min, at jeg igjen skal stoppe opp alt i livet og ødelegge alt jeg har jobbet hardt for å oppnå. Jeg dropper å være redd for å gå på den smellen igjen, jeg. Jeg dropper å være redd for å bli så deprimert at jeg ikke husker hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg vil, og alt det gode som egentlig finnes i livet mitt. Jeg trenger ikke være redd, jeg. Det er jo ikke som at det er snakk om liv og død, lissom…

Jeg er redd. Jeg er dritredd, og jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg blir ikke mindre redd av å med jevne mellomrom bla i arkivet i bloggen og oppdage at jeg går i samme “syklus” i år også. Nøyaktig likedan. Januar var stille, rolig. Litt vel stille og rolig. Smådeppa. I begynnelsen av februar tok det seg opp, akkurat som i fjor og. Nei, faen-attituden kom på plass. Dette skal jeg klare! Jeg skreiv ubevisst et nokså likt blogginnlegg som i fjor. Nøyaktig likt, kan vi nesten si. Og nå – i begynnelsen av mars (ish) er jeg bare redd. Melankolsk, bekymra og redd. Verken trist eller glad. Bare jævla redd.

Irrasjonell frykt kan man jobbe seg ut av. Rasjonell frykt er det verre med. Jeg føler meg litt hjelpesløs. Jeg har jobbet med meg selv i mange år nå. For hvert år som har gått, har jeg trodd at det neste skulle bli bedre. Men det har jo ikke skjedd til nå, og nå har alle tankene jeg har hatt om hvordan jeg kan holde meg frisk, blitt vage. Å ha en mestringsplan virker mer latterlig enn hjelpsomt. Hva kan jeg gjøre nå? Hva kan jeg gjøre  som kan forhindre en ny krisevår?

Jeg har trodd at jeg har tatt gode valg siden sist innleggelse, at jeg har styrt meg selv stødig gjennom en hypomani, og at jeg har styrt meg unna depresjoner. Nå føles det mer som at jeg ikke har gjort en dritt. At ting egentlig bare har blitt som de har blitt på samme måte som alle andre år. At alt går i den samme løypa igjen, uten at det er noe jeg har gjort som påvirker det. Eller uten at det er noe jeg ikke har gjort, om du skjønner hva jeg mener. Nei, huff, jeg skjønner det nesten ikke selv en gang. Jeg ønsker bare å ha en bombesikker plan, så jeg slipper å bli så sliten av å være redd hele tiden. Også hjelper det vel kanskje ikke å ha en konstant, intens hodepine som bivirkning av en medisin som skal holde meg unna depresjon, heller. Jeg er på fjerde uka nå, and still counting. Ja, ja. Det var dagens… Nei, månedens klageinnlegg. Så nå skal jeg heller fylle leiligheten med rosa ballonger og sukkerspinn, så blir våren helt sikkert topp.

Et råd til helsepersonell og pårørende

orkdaldps

Det er ikke så lett å vite hva man skal gjøre når noen man er glad i sliter psykisk. Eller når man skal gjøre det man ikke vet hva er. Hvordan man skal være der for den som sliter. Hva man skal si. Hva man ikke skal si. Hva man ikke skal gjøre, hva man skal gjøre, hva man bør gjøre. Hva den psyke ikke vil man skal gjøre, men som man burde gjøre allikevel. For det skjer ganske ofte, tror jeg. At man som syk overtaler venner og familie til å la være å gjøre noe de egentlig tenker de burde ha gjort. Så kan utfallet bli katastrofalt, og noen sitter igjen med en ekstrem stor og tyngende skyldfølelse.

Av og til vet ikke psykisk syke mennesker sitt eget beste. Overhodet. Selv om det ikke er enkelt, så tror jeg pårørende og behandlere i mye større grad må følge magefølelsen sin. Jeg bør ikke dra fra henne nå. Så ikke dra, uansett hva hun sier. Han bør ikke få gå alene på tur nå. Så bli med ham! Ikke alltid hør på den syke. Ikke vær redd for å gjøre han/henne sint. Ikke vær redd for å være masete. Ikke vær redd for å bry deg for mye, for det er egentlig ikke mulig. Selv om den du bryr deg om kanskje kan bli jævla forbanna på deg der og da, så er det forbigående. Det er mye bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite.

I fjor hadde jeg en samtale med behandler og primærkontakt under en av mine innleggelser. Jeg var høyst suicidal, men også redd. Jeg visste ikke helt om jeg virkelig ville dø, men jeg følte jeg måtte. Stemningen under denne samtalen bar preg av det. Stemningen var… Vanskelig å forklare, spesielt nå i ettertid. Den var merkelig. Det var egentlig en helt ordinær samtale, som en av flere i uken. Det var ingenting spesielt med denne, annet enn den kalde, merkelige stemningen. Allikevel endte den på en helt annen måte enn alle andre samtaler. Det skjedde noe som aldri hadde skjedd før; Behandleren tok meg i hånda. Primærkontakten min ga meg en klem. Akkurat som om de visste. Jeg gikk ut derfra, gråt og tenkte at nå skal jeg dø. Nå skjer det virkelig.

Det ble ikke sånn, og derfor kan jeg – nå i ettertid – reflektere litt over hva som skjedde den dagen. Og hva som ikke skjedde. Det som skjedde var jo at alle tre visste hva som foregikk. Alle tre visste hvor tankesettet mitt var, og alle tre visste at jeg var kapabel til å gjøre realitet ut av tankene. Alle visste at jeg var i en fase i en bipolar lidelse som er mest kritisk med tanke på selvmord. En blandet episode, hvor man både er opp og ned på samme tid. Manisk og deprimert. Eller i dette tilfellet, siden jeg var godt medisinert mot mani, hypoman og deprimert. Kritisk var det uansett. Alle tre visste at jeg gikk ut fra det rommet med planen klar.

Det som ikke skjedde… Vel. Ingenting skjedde, annet enn et håndtrykk og en klem, som jeg selvfølgelig – fortapt i min egen depresjon som jeg var – tok som en slags velsignelse. Nå hadde jeg lov til å dø. Nå var det greit for dem. De sa ha det bra. Så jeg gikk. Helt alene, uten noen råd, uten veiledning, uten hjelp. Der og da var det både befriende og tungt på samme tid. Det gjorde det enklere å ta beslutningen. Jeg fikk fred fra å gnage på skal, skal ikke. Det føltes som om beslutningen ble tatt utenfor min kontroll. Den ble tatt for meg. Det jeg i dag ikke skjønner er hvordan det er mulig at jeg da havnet på helt feil valg – når jeg følte at jeg som syk ikke var alene om beslutningen? Var det ikke akkurat derfor jeg var innlagt? For å få hjelp til å holde blikket beint? Til å unngå å ende opp med et destruktivt valg i en så livsviktig avgjørelse – bokstavlig talt?

Hvorfor ble det egentlig sånn? Det aner jeg virkelig ikke. Hadde jeg – som jeg er nå – vært min behandler, så hadde jeg mye heller stroppa meg fast i en sykebil og sendt meg til en psykiatrisk avdeling med større sikkerhet, enn å la meg gå derfra. Det hadde ikke blitt noen klem som kunne ha blitt tolka som en «ha det»-klem, men en «jeg-beklager-for-at-jeg-gjør-noe-du-ikke-vil»-klem. Som behandler hadde jeg visst at det sinnet jeg antagelig hadde fått mot meg fra pasienten, en dag hadde forvandlet seg til stor takknemlighet.

Slike episoder finnes det mange av. Mange går bra, andre ikke. Og selv om dét selvfølgelig verken er pårørende eller helsearbeidernes feil, så er det så små ting som kan utgjøre enorme forskjeller. Hvorfor skal både det norske helsesystem og pårørende være så redde for å trå feil? For å være for mye i veien? Om jeg skal gi ett eneste råd til pårørende som ikke helt hva de skal gjøre med sine nærmeste som sliter, så er det å følge magefølelsen. Ikke vær redd eller holde tilbake i frykt for å være innpåsliten. Bestem. Ta avgjørelsene for dem. Ikke la de sitte sammenkrøket i sofaen hjemme alene og gruble på alternativene de har. Ikke gi dem alternativer. Bestem. Si at sånn som ting er nå, så gjør vi det sånn. Helt til magefølelsen din klarer å gi slipp på frykten. Magefølelsen er virkelig et mektig verktøy. Bruk den. Ta heller i mot litt kjeft en gang for mye enn en gang for lite. Tål det, og vær forberedt på å i ettertid bli tilegnet en lang og varm takketale.