DK
Bildegalleri

Jeg er så heldig

Vet dere, jeg føler meg så heldig. Jeg har det så godt. Jeg har så fine folk rundt meg, jeg har blitt veldig mye friskere enn før, jeg overlevde (og det er ingen selvfølge, det er det ikke alle som gjør), jeg har verdens søteste rampevalp, jeg skal til Dublin og spille poker-NM, jeg har verdens beste datter, verdens beste samboer, og … ja. Jeg er bare så glad og takknemlig, og det ville jeg si i dag. Nå skal jeg ta med meg Bosse en tur ut og gå litt i solen, så han får sett seg litt mer rundt her i byen. Hugs!

Life of Drea

Skriveinspirasjon


Annonselenker

Karl Ove Knausgård – Min kamp // Merete Morken Andersen – Skriveboka // Morten Harry Olsen – Skrivehåndverket // Natalie Goldberg – Writing Down the Bones // Stephen King – On writing

Jeg har investert i en del bøker om å skrive, jeg. Jeg elsker jo å skrive, og selv om Psykehus ikke enda er ei ferdig bok, har jeg bestemt meg for at jeg skal skrive en roman også. Helst flere, selvfølgelig, men å skrive en hel bok er ikke bare-bare. Å skrive Psykehus har tatt meg fem år til nå, og jeg er enda ikke i mål. Ikke at alle bokprosjekter tar like lang tid altså, men poenget er at det ikke er lett. Det er ikke lett å fullføre en manusidé. Derfor kommer disse bøkene godt med! Å skrive er noe man blir bedre på om man øver. Jeg leser endelig litt bøker igjen (etter noen år med bemerkelsesverdig lite lesing, shame on me), men jeg syns fremdeles det er vanskelig å komme ordentlig i gang med roman-ideene mine. Jeg har ideer jeg føler er gode, og jeg kommer i gang med planlegging, karakterbygging og også selve skrivinga, men det stopper seg liksom alltid litt opp. Jeg roter meg bort, og trenger nok litt hjelp til å komme videre. Jeg tror jeg kan lære mye av disse bøkene, og forhåpentligvis vekker det både motivasjon og inspirasjon!  Jeg skal komme med en dom på de ulike bøkene etterhvert, om jeg liker de og hvorfor/hvorfor ikke, og om du vil kan du jo selvfølgelig klikke deg inn på linkene over og kjøpe dem selv. Og kaaaanskje noen vil joine meg i en skrive-challenge? Jeg er klar!

Life of Drea

Unsteady

X Ambassadors – Unsteady (Råfin låt som ikke har noe som helst med innlegget å gjøre)

Ting blir ikke alltid som man tenker, håper eller tror. Jeg dro hjem fra Røros i dag – kun etter én kveld med jobb. Tidligere i uka/forrige uke hadde jeg en ekstrem hodepine fire dager på rad. Jeg var svimmel, slapp og kvalm, og følte meg ikke i spesielt god form. Så gikk det over, og jeg følte meg i fin form igjen. Jeg tenkte kanskje jeg hadde vært litt småsjuk, og var derfor bare glad for at det gikk over slik at jeg kunne dra på jobb på Rørosmartnan i helga. Men i går kom det tilbake med et smell, og det ble så tungt å jobbe at jeg i dag bare pakka tingene mine og hoppa på toget hjem til Trondheim. Så nå sitter jeg i sofaen med pledd og en kopp te, og tror faktisk jeg skal prøve å sove litt så hodepina kanskje tar litt pause. Hva det kommer av aner jeg ikke, men det kan jo hende det er stress. Det er ikke meningen å whine så gæææli altså, men det er sjukt vondt! Nærmere migrene-smerter kommer man ikke uten å ha migrene, liksom. Så det kjennes ikke bare ut som en vanlig hodepine. Jeg syns i alle fall det var utrolig kjipt å heise det hvite flagget og bare si at jeg faktisk ikke klarer, for jobb gir meg så mye, og å «gi opp» denne helga føles som det motsatte av mestringen jeg tidligere har kjent på. Jeg blir så redd for å miste det som er så bra, liksom. Miste noe jeg føler jeg faktisk er god på, selv om det ikke gikk denne helga. Men hei, it is not the end of the world, verden går videre, livet går videre, og hodepina forsvinner nok plutselig helt av seg selv.

Vel. Nå skal jeg legge meg ned, lukke øynene og bare drite i at verden utenfor leiligheta eksisterer, så gleder jeg meg veldig til å få litt kjærestekos når Vegard kommer hjem fra jobb i natt. Da blir det taco-fredag. SEN tacofredag.

Bildegalleri

These days

Dagene bare flyr avgårde for tiden, og jeg glemmer bort bloggen litt. Det skjer ikke så veldig mye spennende heller i grunn, men jeg jobber jo litt, og på torsdag reiser jeg til Røros for å være vekter under Rørosmartnan frem til søndag. Og på søndag skjer det jo faktisk noe veldig spennende, noe som jeg ikke vil røpe før litt senere! Jeg har i alle fall gått rundt og gledet meg til den dagen ganske lenge nå, og kjenner det kribler i hele meg! Du skjønner når du ser det. Åh, jeg gleder meg!

Angående vekteryrket, må jeg bare si at jeg trives så utrolig godt! Jeg har jobbet mest på et utested her i byen, og det er en skikkelig fin gjeng der å jobbe med. Dessuten er det en så utrolig god følelse å komme hjem fra jobb klokka tre på natta og føle seg litt sliten. Føle at man har gjort noe, at man har bidratt. Det betyr så utrolig mye for meg, dere aner ikke! Å jobbe er liksom noe man gjør når man er frisk nok. Nå er jeg frisk nok til å jobbe, dere. Jeg, som trodde jeg aldri skulle klare noe som helst. Den følelsen er jævla deilig, for å si det pent.

Nå har jeg nettopp vært på trening, så nå skal jeg ta en dusj (ja, jeg venter alltid litt med å dusje når jeg kommer hjem fra trening, så jeg får svetta ferdig litt, haha. Deilig, I know…) før jeg skal sette meg under pleddet i sofaen, drikke en blå Burn (hurra for at de har kommet i halvliters-bokser nå!) og se gamle pokersendinger fra NM. Poker-NM i Dublin nærmer seg med stormskritt, og jeg bruker faktisk ganske mye tid på forberedelse. Haha! I år vil jeg virkelig gjøre det bra. Jeg vet jo at det kan gå helt ræva, men jeg skal i alle fall prøve å gjøre mitt aller beste for å gjøre så godt jeg kan! Da skader det ikke å forberede seg litt. Det er mye å lære av å se på sendingene (som ligger på TV2 Sumo). Ha en fin kveld, alle! Hugs.

Life of Drea

Filter addicts

«Jeg vil heller ha dobbeltmoral enn ingen moral», sa Sophie Elise. Jeg tar meg i å være rimelig dobbeltmoralsk i blant, og nå for tiden irriterer jeg meg grenseløst over når folk er avhengige av snapfilter og bruker det ALL THE TIME. Altså, de kan ikke filme seg selv eller ta en selfie uten. At all. Det irriterer meg, for det sier litt om hvor jævla fucked up samfunnet vårt har blitt, om hvor fucka syn på oss selv vi jenter har, når vi ikke lenger takler å se oss selv uten filter, og at vi lengter etter totalt uoppnåelige ting som helt perfekt hud, større øyne og lepper, lange vipper og markerte kinnbein. Men det er kanskje litt dobbeltmoralsk, når det kommer fra meg, som klager over rynker i panna, som tidligere (for lenge, lenge siden) har tatt både restylane og botox, og som i grunn ikke er totalt i mot sånne ting, selv om jeg syns det er dumt at så mange endrer utseende sitt så kraftig at de ligner alle andre, og mister særegenheter og egenskaper ved utseende som var så veldig «dem».

… Skjønner du eller? Jeg tror ikke jeg engang selv vet hva jeg mener helt, jeg. Men dagens poeng: det irriterer meg (og gjør meg også litt trist) at jenter er avhengig av SnapFilter. Nå skal jeg stikke på trening og få ut litt irritasjon. Og her har dere et random bilde av meg og en fake plante. Uten filter. Vær så god.

Life of Drea

Messy bun

Okei, dønn ærlig, sånn kan jeg ikke eeeegentlig ha håret, for jeg har en undercut i bakhodet som holder på å vokse ut, så det ser ut som jeg har en eller annen merkelig form for McGyver-stil. Hockey, liksom, så det er derfor jeg holder hånda sånn bak skallen, for å skjule det. Now you know.

Av og til føler jeg at jeg kan skrive mange timer i strekk, at det ikke er noe annet i verden jeg har mer lyst til å gjøre enn å sitte i sofahjørnet og skrive hele natten lang. I natt er en sånn natt. Men nå må jeg selvfølgelig snart sove, for i morgen er det helg, og ikke bare hvilken som helst helg, men en ny Vilja-helg. Det er ikke en gang en hvilken som helst Vilja-helg heller, det er bursdagshelg, for hun fylte jo ni år i forrige uke, jenta. Så da blir det bursdagsgave, kake og hele pakka. Men hvordan skal man klare å legge seg, når man skriver uten stopp og faktisk liker det som kommer ned på papiret og? Det er luksus, og ikke hverdags heller. Vel. Jeg får skrive i en halvtime til, så skal jeg sove, så er jeg klar for en finfin helg.

Life of Drea

Kirurgi

Klokka 07 i dag dro jeg til St. Olav for å gjøre en pitteliten operasjon, og siden det var såpass tidlig, droppa jeg og Vegard å sove i natt, haha. Jeg er så dårlig på å stå opp så tidlig. Døgnrytmen min er ikke helt der, og det er kanskje ikke så rart, med tanke på at både jeg og Vegard jobber på kveld/natt når vi jobber. Men ja. Operasjonen var bare en bitteliten, ufarlig greie, men det er veldig greit å være ferdig med det! Jeg har jo tatt narkose ganske så mange ganger tidligere, og har alltid elsket de få sekundene rett før man sovner. Når det begynner å suse i ørene, og alt snurrer litt før man ikke en gang rekker å telle ned til seks før man sovner. Superdigg! Vel, denne gangen bare slukna jeg på et blunk, helt uten noe forvarsel, så jeg følte meg ganske snytt for den der kortvarige rusen rett før narkosen. Jeg tror faktisk det var det første jeg sa da jeg våkna og. At det ikke var som det bruker å være, og at jeg følte meg snytt. Fnis.

Nå ligger jeg i sofaen med pledd, Burn, musikk og kjeks, spiller litt nettpoker og leser gjennom/retter på manuset mitt. En helt grei onsdag etter narkose og operasjon det, altså! Jeg sov noen timer da vi kom hjem fra sykehuset, men jeg er fremdeles ganske så trøtt og sliten, så det tar vel ikke mange timene før jeg føler for å legge meg igjen. Kanskje greit å begynne å snu døgnet litt igjen før helga og, siden Vilja endelig kommer igjen! Hugs.

Bildegalleri

Good news

Da jeg våknet i dag og sjekket klokka på mobilen, så jeg at jeg hadde fått en interessant mail som jeg valgte å åpne med en gang, selv om jeg var i halvsøvne og ville sove mer. Da jeg leste mailen derimot – da bråvåkna jeg, og måtte dessuten vekke Vegard for å vise ham mailen og! Det var en skikkelig god-nyhet der. Jeg har følt meg skikkelig glad i hele dag på grunn av det, og nå kan jeg nesten ikke vente til … vel, til jeg får vite mer om det! Og til jeg tør å fortelle mer om det, ikke minst. Om det blir noe av da! Om det går som jeg håper. Nå krysser jeg bare fingrene skikkelig hardt for at alt skal ordne seg, at jeg faktisk får dette i havn! Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å få det til.

I dag var jeg dessuten hos frisøren og stussa håret litt, så nå ser det mye sunnere ut etter bleikinga mi, haha. Også tok jeg litt bleiking i etterveksten, så nå er det enda blondere! Så nå er spørsmålet … skal jeg gå for å være blondie, eller skal jeg farge det pastellrosa? Jeg har alltid hatt lyst på pastellrosa hår, og nå har jeg jo sjansen. Hva syns dere? I need help!

Bildegalleri

A photograph

Jeg la ikke merke til at jeg var tom for medisinen min før jeg skulle legge meg, og da var det for seint å finne et åpent apotek, så nå sitter jeg i sofaen, klokka er elleve minutter over sju og jeg har fremdeles ikke sovet. Trenger visst den derre medisinen for å få sove for tiden. Teller ned nå, til apoteket åpner, så jeg kan få litt søvn. Som jeg hater å ikke sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Jeg er jo trøtt, og jeg vil jo sove, men jeg finner liksom ikke roen, øynene klarer ikke å holde seg igjen, kroppen klarer ikke ligge stille. Dermed, i mens; gamle bilder redigeres i photoshop. Jeg har forresten blitt blond, selv om bildet over er fra en tid tilbake, og kun er en parykk. Skal prøve å få tatt litt bilder av håret når det har blitt lyst ute. Gud, så upraktisk det er å være våken på feil side av døgnet.

Life of Drea

De øyeblikkene man aldri får

Jeg begynte å tenke da jeg så dette innlegget av Sophie Elise. (Et kjempefint innlegg jeg anbefaler å lese, forresten!) På pappa. Ikke bare savner jeg de gode stundene vi hadde sammen. Ikke bare savner jeg latteren og humoren hans, engasjementet og kjærligheten, men jeg savner også de øyeblikkene og opplevelsene vi aldri rakk å få. Hvordan hadde en samtale mellom oss vært i dag, tro? Etter alle disse tunge årene som har vært siden jeg var fjorten. Hva hadde vi sagt til hverandre? Hva hadde han sagt til meg? Hvor god hadde en pappa-klem vært?

Fjortis. Jeg var fjortis da han døde. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for noen småting fra den tiden. Da klaget jeg mest over snuslepppa hans, maste på ham daglig om å slutte. Jeg ble flau da han kjøpte skatesko som han brukte på fotballtreningene til meg og bror, fordi han trodde det var joggesko. En pappa/trener med skatesko; jeg ristet på hodet, himlet med øynene, ble flau. Eller den gangen da internett var ganske så nytt i hjemmet vårt, og han mottok sin første spam-mail, som han virkelig trodde på. Han trodde han var den heldige utvalgte som hadde muligheten til å vinne mange millioner doller. Jeg lo av ham, terget ham litt, og syntes han var ganske så dum som gikk på alt han så på internett.

Jeg var fjortis. Nå er jeg voksen. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få nye minner med ham. Nye, intelligente samtaler med litt mer dybde enn hva som er mulig med en fjortis. Gode råd, god støtte og masse kjærlighet. Samtalene våre hadde nok verken handlet om snus eller skatesko i dag, ei heller dumme lureri-mailer. Jeg hadde ikke lenger blitt flau av ting fjorten år gamle jenter vanligvis syns er pinlig. Når noen dør, så handler ikke savn kun om alle øyeblikkene man aldri får igjen. Kanskje handler det mer om alle de samtalene og øyeblikkene man aldri får sjansen til å oppleve.

Heldigvis vet jeg at han visste at jeg elsket ham veldig høyt. At han var verdens beste pappa. At hverken snusleppa, skateskoene eller naiviteten hans var viktige. Det betydde ingenting. Det var ubetydelige småting kun en fjortis kan gjøre større enn de er. Det vet jeg han visste. Allikevel har jeg så lyst til å si det til ham, at jeg bare var dum, at jeg ikke mente å være så … så … streng med ham. Åh, som jeg savner alle de øyeblikkene jeg vet vi kunne hatt, men som vi aldri rakk å få. ♥