Til høyre: Fjeset man får når sola takker for seg og går ned. Ha det, sommerdagen.
I mammas hage er det alltid sommer. Det er alltid varmere enn alle andre steder, det er alltid en varm, boblende jacuzzi klar, og hagen er grønnere og finere enn alle andre hager. Dette er selvfølgelig ikke bare subjektive meninger og vissvasseri, men rein og pur fakta. Fasit, fortenk. Så da ble det en sommerlig helg, akkurat som siste helg i juli skal være.
I dag var jeg på lunsj med beste Espen! Vi testa ut det nye stedet på Solsiden, som heter NordØst. Jeg syns det var så fint der! De oransje trærne var skikkelig fine, og jeg fikk lyst til å røske opp ett av dem og løpe hjem til Byåsen med det. Haha! Jeg lot det bli med tanken, og bestemte meg for å teste en pannekakerett med sprøstekt and. Hæ?! Joda. Det stemmer det. Pannekaker og and! Det var dødsgodt! Seriøst. Kjempegodt! Jeg skal absolutt ta turen tilbake til NordØst for å teste fler spennende retter, for sure. Anbefales! Det var dessuten en kjempehyggelig lunsj og, med en utrolig hyggelig fyr!
Nå skal jeg sette meg ned med mine (for tiden) tre avhengigheter; Nattpatruljen, nutrilett og saft! Haha. Ha en fin fredagskveld!
Jeg er generelt ikke glad i lister, men en sånn «10 ting du kanskje ikke visste om meg»-greie syns jeg faktisk er litt morsom. Så here it goes!
1. Ofte når jeg går forbi en sølepytt, eller vanndam om du vil, så bøyer jeg meg frem og ser ned for å se om jeg ser Mufasa. Haha, det er en greie jeg gjorde da jeg var yngre og storfan av Løvenes Konge. Jeg har visst aldri slutta å være fan.
2. Jeg lager nesten kun middag når jeg har Vilja. Ellers går det aller helst i en Nutrilett-bar, rugsprø med tunfisk eller… Nei, kom ikke på mer. Det går i det der. Eller, jo. En sjelden gang i blant slår jeg til med kyllingwok, men som oftest er risen hard og kyllingen rå i midten…
3. Jeg syns det verste med å ikke sovne når jeg legger meg, er at jeg blir så jævla sulten! Da sovner jeg i alle fall ikke, så da må jeg hoppe opp av senga og finne noe å spise, da. Og det er jo ikke særlig sunt.
4. Jeg hadde aldri strøket på noe som helst før jeg strøk på oppkjøringa. Jeg startet timen med å bryte vikeplikten, og derfra gikk det bare nedover. Den største grunnen til at det ble sånn, var for at jeg i utgangspunktet var ganske så deprimert, ble utrolig stressa og fikk jævla angst der jeg satt ved siden av en skummel mann som noterte noe som kunne se ut som en hel roman i blokka si. Ææææh, får vondt i magen bare av å tenke på det.
5. Jeg har vært i 13 land. Det er Norge, Danmark, Sverige, Irland, Tyskland, Polen, Frankrike, Spania, Hellas, Kroatia, Kypros, Bosnia og USA, hvor jeg har vært i LA og Las Vegas.
6. Jeg har visstnok en særegen latter når jeg selv syns jeg er morsom. (Jeg er selvfølgelig ikke enig i at jeg har en sånn latter…)
7. Jeg tok hull i ørene da jeg var 7 år, og hadde de helt til jeg var typ… 22-ish. Da plutselig, sånn helt uten videre, grodde de igjen og etterlot seg ingen spor. Spøkelseshull! Meeeeerkelig.
8. Jeg er ikke særlig lettrørt, men det er to – og kun to – filmer som har fått meg til å gråte. Det er Løvenes Konge (ikke overraskende, kanskje…) og Requiem for a Dream.
9. Jeg har alltid en eller annen avhengighet. Det kan være Sugarfree Redbull, Funlight-gele eller te. Eller som nå; Funlight med mango og lime, en nutrilett og Nattpatruljen på tv. Helst sammen, alle tre.
10. Jeg er bifil. Her er en definisjon fra skeivungdom.no; «Person som kan bli forelsket i og/eller bli seksuelt tiltrukket av en person uavhengig av om denne er mann eller kvinne. En bifil identitet kan se svært forskjellig ut fra person til person.» Så. Da er jeg bifil da, selv om jeg aldri har vært kjæreste med en jente. Men hvem veit, kanskje det blir en gang.
Så. Det var 10 kjappe om meg. Var det noe der du ikke visste om fra før? Noe du syns var morsomt? Og ikke minst; har du noen sære/spesielle greier folk ikke veit om deg? Do tell! Hugs.
Tre nye ting på ønskelista. Jeg har lenge vært på utkikk etter en veske, men har liksom aldri tatt meg råd til å kjøpe en. Nå er det på tide, så nå leter jeg rundt for å finne en jeg liker skikkelig godt. Jeg liker tydeligvis det enkle. Ei svart eller brun skinnveske, og jeg er fornøyd. Haha! Og den rosa lommeboka falt jeg bare pladask for! Synd den er litt for dyr. Jeg får lete etter en som ligner! Hugs.
Her kommer en drøss med bilder fra da jeg dro til Frøya for å være med på reunion! I år er det 10 år siden denne gjengen (og alle de som ikke møtte opp) gikk ut fra ungdomsskolen. Jeg valgte å være edru, siden 16.mai-festen ikke gikk så bra for min del. Det var en megahyggelig kveld (i alle fall til alle andre utenom meg ble drita), og det var skikkelig godt å dra hjem til mamma og slappe av når det ble for mye fyll og tull. På vei hjem ble jeg stoppa av politiet, da. Ikke at det var så farlig, for jeg hadde ikke kjørt for fort, og ikke kjørte jeg i fylla heller – som antagelig var det de ville sjekke in the first place. Fyllekjøring er ikke akkurat uvanlig på Frøya, nemlig.
Men nok om det. Det var en kjempehyggelig kveld med masse gode historier fra ungdomsskolen. Tenk at det er 10 år siden vi ble ferdige der, da! Sykt. Og tenk at de aller fleste av oss var oss selv lik. Det var ikke som på film, hvor man ikke kjenner igjen hverandre overhodet. Det er sikkert på grunn av sosiale medier, tenker du, men det er ikke det. Folk er virkelig seg selv lik. Både utseendemessig og måten å være på. Noen erfaringer og opplevelser rikere, selvfølgelig, kanskje et barn eller to, kanskje et ekteskap, men allikevel… Så er vi oss selv lik. Enten vi vil innrømme det eller ei.
Dette bildet er ikke ment som noe megabra bilde, altså. Det er kun meg, en ødelagt ekstern blitz og en hvit vegg her i leiligheta. Men kjolen er fin. Og håret er kort og fint, det og. For ja, kjolen er nok også litt kort. Men fin. Og jeg har rosa lepper og blå øyne. Jeg liker rosa lepper og blå øyne. Og kort kjole og kort hår. Og jeg liker å ta bilder med en ødelagt ekstern blitz og en hvit vegg her i leiligheta.
Bilder fra helga.
Enda fler mobilbilder av meg og Frida. Jeg veit, det kan kanskje bli litt mye… Haha. Men ting er liksom som før her. Jeg får ikke lagt inn bildene fra kameraet via minnekortleseren, og jeg og Frida er partners in crime tjuefire timer i døgnet. Omtrent. Det vil si at epler flyver gjennom stua her på daglig basis, og i blant får vi de ansatte med på rullestolløp gjennom gangene her, med tidtaking og hele pakka. Haha. No joke. Om ikke annet, så finner vi i alle fall tilbake til våre barnslige sider, og har en hel masse uskyldig moro mellom slagene. Det er ikke det at vi ikke kan å le, nemlig. For det kan vi. Og vi spiser is en gang i blant. Er det helg, så er deg helg lissom. Hugs!
Jeg syns ikke det å leve er så lett, jeg. Faen ass. (Det må være lov å banne litt.) Forvirring og uro tar helt overhånd. Jeg har googlet og trålet internett halvt ihjel etter informasjon og andres erfaringer, og sitter ikke igjen med så veldig mye annet enn en knagg å henge tingenes tilstand nå i øyeblikket på. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en bipolar lidelse, og at den dukker opp og ødelegger livet ganske så ofte. Hver vår legges jeg inn, for eksempel. Uten tro på at noe noen gang kan bli bedre. Vel, årets innleggelse er annerledes. Jeg er ikke den stille jenta i hjørnet som aldri sier noe til noen. Jeg griner ikke uten stopp når ingen ser meg. Jeg vil ikke helst bare ligge på et mørkt rom og drukne ned i madrassen for aldri å bli funnet. Jeg ler. Jeg prater. Jeg trener. Jeg har masse energi. Samtidig er det ikke mye jeg føler er gøy, selv om jeg ler. Det er ingenting jeg vil, verken akkurat i dag eller frem i tid. Å trene gir meg ikke den gleden den bruker å gi, men jeg gjør det allikevel – for at jeg vet at det er lurt. For at jeg vet at jeg egentlig liker det. Jeg har tanker om det meste, men følelsene uteblir. Jeg er likegyldig. Nummen. Uinteressert. Ukonsentrert og ufokusert. Flat. Og kanskje aller mest; Irritabel.
Ved en innleggelse, kommer det selvfølgelig med en masse samtaler. Før har jeg aldri sagt noe. Ikke noe om hva jeg tenker, ikke noe om hvordan ting føles der og da eller hva jeg tenker om fremtiden. Nå har jeg bestemt meg for å fortelle akkurat hva jeg tenker, føler og ikke føler. Og det er der det blir vanskelig. Jeg har egentlig mest lyst til å svare «jeg vet ikke» på alle spørsmål som blir kastet min vei. Jeg har mest lyst til å si «jeg bryr meg faktisk ikke», eller «det spiller ingen rolle.» Men jeg jeg tenker også at kanskje det gjør det. Kanskje spiller det noen rolle, selv om tankene og følelsene mine ikke mener det nå. De sier jo det. Alle rundt meg. Kanskje har alle andre rett?
Så da bestemmer jeg meg for å fortelle. Alt jeg kommer på. Problemet med det er at jeg glemmer hva jeg var på vei til å si midt i setningen. Jeg husker ikke hva jeg startet på, jeg husker ikke engang ordene. Jeg bare ler det bort. Hva mener jeg egentlig? Hva er realitet? Hva er sykdom? Hva er meninga med livet? Finnes det noen mening? Kan jeg få et bra liv, eller skal jeg slite med dette hele tiden? Hva er poenget? Orker jeg? Trenger jeg? Er det best at jeg lar være? Er det best at jeg forsvinner? Ser de ansatte rart på meg? Mener de jeg er dum? Tenker de at jeg er håpløs? Lost case, uten potensiale til å bli noe annet enn hva jeg er akkurat her og nå?
At det blir mye forvirring og uro er vel ikke nødvendig å si. Men jeg sier det allikevel. Jeg er forvirret. Uroen krangler seg frem og gjennom alt. Hva skjer? Hvorfor er jeg oppstemt og nedstemt på en og samme tid? Hvordan kan jeg komme ut av denne tilstanden (som forøvrig minner veldig om det som kalles en blandet episode) i min bipolare sykdom? Hva kan jeg gjøre? Hva kan andre gjøre? Er det håp? Er det noen vits? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke noe som helst for øyeblikket. Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Kanskje håper jeg at jeg en dag vil lese det og skjønne mer. Eller kanskje ikke. Kanskje er det ikke noe å skjønne. Hvem faen veit.
Herregud, jeg er så reisesjuk! Derfor blir det et lite throwback til LA-turen i februar på bloggen i dag. Det var en fantastisk tur. Plutselig, sånn en gang i blant, så kommer jeg på at jeg har fått oppleve en hel masse i løpet av livet, som ikke alle andre får oppleve i løpet av hele livet engang. Jeg er heldig. Når man har det kjipt er det lett å glemme alt det gode man har hatt. Ohwell, nok pjatt for nå, for nå står trappetrening i hoppbakkene for tur. Jeg gleder meg! Hugs!
Jeg har kjøpt dette pianoet, jeg. Sånn helt plutselig. Og jeg betalte ikke mer enn 900 kroner heller! Er det ikke vakkert!? Jeg gleder meg til å male det hvitt, og få noen til å stemme det for meg. Kanskje jeg skal bruke dagene mine på å spille piano, haha. Da må jeg da bli brukbar etterhvert… Jeg spilte jo piano som jente! Det har jeg vel aldri fortalt. Men… Så var jeg ikke akkurat noe naturtalent heller. Jeg var bånn! Haha. Sånn kan det gå. Second chance now! Jeg er i alle fall forelska i dette, og gleder meg til å spille litt. Hugs.
