Life of Drea – Side 17

Drea mai 21, 2016 Psykisk helse

Replica

rommet2

Av og til går jeg helt i stå. Kroppen nekter å høre etter. Hjernen slutter å fungere. Det har tidligere hendt sammen med kjæresten, som nå er ekskjæresten. Det tok ham tid å skjønne hvordan han skulle takle meg når jeg bare rulla meg sammen som en ball, stirra tomt i veggen og bare… Var der. Uten å respondere noe særlig på noe som helst.
– Skjønner du ikke at det blir vanskelig for oss å hjelpe deg om du ikke svarer?
Jeg hører hva hun sier, damen som står hengt over meg hvor jeg ligger i fosterstilling i senga på Tiller DPS. Jeg hører henne, men det føles ikke virkelig. Jeg får ikke til å si noe. Det er som om dette egentlig ikke skjer i det hele tatt. Kroppen lystrer ikke. Jeg bare ligger der, og jeg kan jo selvfølgelig forstå at det må være ganske så irriterende om man prøver å få kontakt.
– Hvorfor svarer du ikke? Du må da svare!
Hun prøver på nytt. Jeg føler meg rar. Kroppen er ikke min. Jeg er ikke meg. Dette er ikke sånn det skal være. Jeg vil hjem. Jeg vil ligge hjemme i senga mi hvor jeg kan ligge i fred, uten at det kommer mennesker inn på rommet som spør hvorfor jeg ikke svarer. Jeg vil bare være i fred. Slippe å svare på spørsmål. Slippe å være noe sted. Slippe å gjøre noe som helst. Slippe å si noe. Jeg vil bare reise meg opp og si at alt går fint, men får i stedet en sovepille og sovner vekk fra det hele. Dagen etter våkner jeg uten at noe har forandret seg. Jeg er fremdeles rar. Jeg klarer ikke si noe. Jeg bare er der. Vakthavende lege blir derfor kontaktet, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i en ambulanse på vei til Østmarka.

Jeg har begynt å lande litt igjen nå. Tror jeg. Jeg aner ikke hva jeg tenker om noe som helst, men… Jeg snakker i alle fall. Jeg kan til og med smile. Det er da noe. Enn at jeg kan føle meg så lite som meg selv! Det er så rart å tenke på hvor dust jeg føler meg nå, og hvor verdensmester jeg følte meg i høst. Forskjellen… Den er enorm. Jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Ikke litt en gang. Og jeg hater det. Jeg hater at alle jeg møter nå ikke møter meg, men en «replica» av meg. Så jævlig forbanna det gjør meg at livet mitt blir oppdelt på denne måten hele tiden! Faen!

Drea mars 29, 2016 Life of Drea

Dazed & confused

Så var man hjemme igjen, da. I Trondheim, etter ei fin påske på Frøya. Selv om påska var tidligere i år enn tidligere, fikk vi virkelig smake litt på våren der ute. I forgårs var det skikkelig godt å sitte i solveggen på naustet nede ved sjøen. At jeg i går våknet med en så tett nese at jeg føler meg som en bulldog i trynet, gir derimot ikke noen videre følelse av vår og sommer. Og nå tok det meg sykt lang tid å finne ut at det ikke heter «bulldog», og ikke «bugdoll». Sånn helt seriøst. Jeg skreiv feil først, og skjønte ikke hva som var galt med ordet «bugdoll». Følte at noe ikke stemte, men sa allikevel til meg selv at «det må da hete bugdoll!» Fjern indeed… Jeg er sykt glemsk og fjern om dagen, og aner egentlig ikke hvorfor.

Men anyways, nå sitter jeg hjemme i sofaen i Trondheim, og nå skal jeg gjøre klar et blogginnlegg med masse bilder fra påskeegg-skattejakten på søndag. Barnas høydepunkt i påska. Av og til (okei, hele tiden) skulle jeg egentlig ønske jeg var syv år selv, og kunne leve meg inn i høytidens fantasiverden helt på ordentlig.

Drea mars 27, 2016 Bildegalleri

Tante Drea

Her er to av mine tre fine tantebarn! Sistemann var ikke med ut på lekeplassen i dag, men det har selvfølgelig blitt noen bilder av ham og! Og fler av disse to. Og Vilja, selvfølgelig. Det blir endel bilder av denne gjengen. Hugs!

Drea mars 26, 2016 Bildegalleri

Memories

God morn! Jeg og Vilja er selvfølgelig våkne (og har allerede vært i en god stund), og nå sitter vi i sofaen og ser tv. Helt greit å starte dagen litt rolig, for etterhvert kommer søstersen med sine tre barn utover hit, og da blir det nok liv her! Det blir gøy! Ikke bare for at det er gøy i seg selv for både meg og Vilja å være tante/søskenbarn, men for at jeg skal ta frem kameraet så mye som mulig og forevige alle de øyeblikkene man kanskje glemmer å forevige these days. Annet enn med mobilkameraet, da. Det er litt gøy å kunne se tilbake på bilder i litt bedre kvalitet også! Jeg har ikke akkurat få bilder av Vilja, og det er hun veldig glad for. Det er ikke sjelden vi sitter og blar i bloggen og ser på bilder og videoer av henne. Så ja. Kameraet skal brukes så mye som mulig, også nå i ferien. Ikke av fashion-modeller eller i studio, men av de fantastiske yndlings-modellene mine. Det er godt med litt pause. Det er godt med ferie.

Drea mars 15, 2016 Life of Drea

Blæh

Hei! Dårlig med blogging these days. Har mer enn nok med å komme meg opp av senga og holde meg på beina. (Warning: klageinnlegg.) Hodet mitt is killing me! Var hos legen, og hadde visst lavt blodtrykk og. Hvorfor det aner verken jeg eller legen… Ja, ja. Det er i alle fall derfor det blir dårlig med blogging. Og nå skal jeg komme meg i seng og, for med et par sovepiller så får jeg i alle fall sove. Much needed, etter ei uke med… Vel. Lite av den sorten. Hugs!

Drea mars 13, 2016 Life of Drea

Det er aldri for sent å gi opp

Det er aldri for sent å gi opp. Det leste jeg en gang, midt i en alvorlig depresjon. Det er aldri for sent å gi opp. Men – når er det for tidlig?

I går publiserte VG en artikkel om en kvinne i tidlig 30-årene som er fanget i tvunget psykisk helsevern. Kvinnen har vært tvangsinnlagt i ti år, og tvangslagt i belter i to. Hennes største ønske i livet er å dø. I stedet lever hun et liv ingen av oss ser på som et verdig liv.

For litt siden postet jeg et innlegg med et råd til pårørende og helsearbeidere. Jeg skreiv at jeg ønsker at de skal bestemme over meg i perioder hvor jeg ikke er i stand til å gjøre det selv. At de skal tvinge meg til å leve når det eneste jeg vil er å dø. Når jeg selv ikke evner å tro at noe noen gang kommer til å bli bedre. Når jeg er så langt nede i depresjonen at jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å sette pris på livet igjen.

Jeg trenger det i blant. Jeg trenger at andre tar over. Men. Det finnes unntak. Det finnes virkelig unntak. Ti år i tvunget psykisk helsevern er ikke noe liv. To år i belter, uten privatliv. Ti år uten glede. Ti år uten lyst til å leve. Jeg føler med henne. Jeg føler virkelig med henne, og skulle ønske hun fikk lov til å slippe. I mine depressive perioder er det snakk om seks måneder. Så får jeg flere gode måneder hvor jeg setter pris på alt. Hvor jeg får påfyll med lyst til å leve. Påfyll til å kjempe videre. Uten disse månedene, hadde det så absolutt ikke vært verdt det. Skal vi virkelig holde liv i mennesker – koste hva det koste vil?

Det er aldri for sent å gi opp. Men når er det ikke lenger for tidlig? Når skal man selv få bestemme at nok er nok? Når skal man få ta valget selv? Når det ikke lenger finnes behandlig å tilby, eller noen som helst form for tro på at pasienten faktisk kan bli bedre… Er det ikke da rett å gi pasienten lov til å også gi opp? Når behandlingssystemet også gjør akkurat det – gir opp? Bør norsk helsevesen få sette sin egen samvittighet fremfor pasientenes vel?

Treffer man på et påkjørt rådyr i veien, som ikke har noen som helst utsikter til bedring, så tar man det da ikke med seg hjem og holder det fanget i kjelleren med konstante smerter. Er et menneskeliv verdt så mye mer at det – ironisk nok – blir for verdifullt for å gi det opp – på tross av at det lider? Blir det som faktisk er mest humant å gjøre, heller sett på som det motsatte? Skal vi la mennesker lide – bare for at de er mennesker?

Drea mars 11, 2016 Bildegalleri

Great lenghts

Jeg ble litt inspirert av Helene, og laget altså denne lille hår-collagen. Dette er altså håret mitt i løpet av ett år. Jeg tror faktisk jeg utelot noen frisyrer også… Haha! Så ja, her skiftes det fort. Og nå har jeg jo gleden av å kunne forandre litt drastisk på nytt, for jeg – hold fast….

… vant en konkurranse på Instagram! Og da vant jeg hair extensions! Jeg vinner jo seriøst aldri på sånt. Aldri. Så nå er jeg rimelig fornøyd, dere! Jeg har sutra etter langt hår en stund nå, og angrer jo alltid på at jeg klipper meg kort. (Jeg lærer aaaaldri…) Derfor blir det digg med litt lengre hår nå til våren. Skulderlangt me ombré! Det er nok looken jeg skal gå for. Hell yeah!

Drea mars 10, 2016 Bildegalleri

Dear diary, lissom

Det nærmer seg vår, og jeg har tenkt at jeg skal prøve å være litt flink til å blogge fremover, selv om jeg kanskje ikke alltid egentlig har noe å blogge om. Bare for å ha ting liggende i arkivet, lissom. For å holde styr på… Vel, om ting går opp eller ned eller bort eller til siden. For å holde litt oversikt over ting nå mot våren, så jeg i ettertid kan lære mer og mer om hva jeg bør og ikke bør. Hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hva som er reelle tegn på at ting forandres, og hva som ikke er det. Hva som er utslagsgivende. Hva som ikke er det. Om du skjønner hva jeg mener.

I dag har jeg gjort kjedelige ting uten å kjede meg. Det kan jo kanskje høres ganske så bra ut, men det er det egentlig ikke. Jeg sitter vanligvis sjelden helt i ro uten å gjøre noe som helst. Sånt gjør meg sprø. I dag har jeg sittet i hjørnet i sofaen. Punktum. Ingen musikk, ingen datamaskin, ingen TV, ingen serie, ingen bok. Ingenting. Jeg har bare sittet der, sett ut i lufta, uten å kjede meg. Og uten å slappe av. Ikke glad, ikke trist. Ikke morsomt, ikke kjedelig. «Ingenting» er faktisk mye mer skremmende enn «trist» og «kjedelig». Kanskje er det bare hodepina som setter meg ut av spill. Jeg håper det. Jeg fikk i alle fall tatt opp kameraet og tatt en ufresh selfie i sminkespeilet i dag, da. Hell yeah! Hugs.

Drea mars 5, 2016 Psykisk helse

Saturdays whine

Jeg våkner klokka fire. Hodet er like vondt som da jeg la meg i går kveld i dag og. Nå har jeg hatt den jævla hodepina konstant hver eneste dag i over fire uker. FIRE UKER. Faen ass, jeg må få lov til å klage litt. Jeg blir sprø. Til tider er den verre enn andre ganger, men det er der alltid. Og de siste dagene nå har vært skikkelig ille igjen. Å være bipolar er altså ikke bare ups and downs. Det er idiotiske bivirkninger av medisiner og, som plager vettet av en. Det er ikke så lett å fungere som man skal med en sånn hodepine hver eneste dag. Så mye jeg vil gjøre, så lite jeg får gjort. Hashtag «holde seg i senga»-lørdag.

Drea februar 26, 2016 Life of Drea

New car

Bilen min døde i høst, og selv om jeg har klart meg uten, så er det digg å nå stå her med en audinøkkel i hånda altså! Denne tøffe, lille saken skal jeg altså farte rundt i nå fremover. Jeg er glad i trikken jeg altså, og hadde det bare vært transport til og fra skolen som var greia, så hadde jeg ikke trengt å ha bil. Men når man har ei datter som bor nesten fem mil unna, så er det praktisk å kunne komme seg dit uten å bruke en evighet med bussbytte hit og dit og frem og tilbake. Anyhow! Det er digg med ny bil, woopwoop!