Thirteen Senses – Into the fire
Iiiiiiik. Det er ikke trygt i gatene på nattestid i Trondheim. Jeg har helt seriøst helt mistet lysten til å bevege meg utenfor dørene på kveldstid etter gårsdagens action. Jeg ble faktisk så redd at jeg tror jeg har litt angst for å bevege meg ut i dagslys til og med. Jeg kommer til å bli en av dem som får pusteproblemer med ett døra åpnes, og som klamrer seg fast i dørkarmen i frykt for at noe fælt skal skje om man slipper. Jeg blir en av dem som får matvarer levert hjem til seg, som legger frem betalingen og gjemmer seg på sikker avstand for å se at alt går som det skal, uten at det oppstår truende situasjoner. Etter gårsdagens skremmende wake up call kommer jeg til å ende opp som et asosialt innevesen med sosial angst som bare kommuniserer med omverdenen via telefon, det er jeg sikker på.
Nå er det kanskje på tide å komme til poenget, for jeg er sikker på at dere dør av nysgjerrighet. I gårkveld var jeg på bursdagsfest, og hadde det kjempegøy og var i finfin form. Glad og småfull ruslet jeg hjemover (til søstersen), og det var da ting snudde. Jeg gikk forbi tre utlendinger som med ett begynte å rope etter meg. Greit nok, det skjer alltid, så det var jo ikke noe å bry seg om. Ikke før de tre herremennene av utenlandsk opprinnelse bestemte seg for å følge etter meg i et tempo som røpte at de ikke bare hadde tenkt å skremme meg. Jeg begynte selvfølgelig å løpe, og de løp etter mens de lo og ropte ord som minnet veldig om «sexy» og «pule». Men det skal jeg ikke si med sikkerhet, for norsken deres var mer gebrokken enn den man ofte kan høre i flaue stand up-shows. Jeg løp og løp og løp og løp, og for hvert hjørne jeg rundet så håpte jeg å se mennesker. En eller annen. Et vitne. En helt. Anyone!
Så skjedde det som selvfølgelig måtte skje. Det skjer jo alltid i sånne situasjoner. Jeg tryna. Jeg falt ned på alle fire, slo hull i tightsen, fikk blåknær og blødende skrubbsår. Ti meter unna ruslet en gjeng som sendte hånende blikk i retning av meg der jeg lå langflat i dammen. Jeg snudde meg for å se etter de tre som hadde fulgt etter meg, men de var borte. Puh. Lettelsen over å ha kommet meg unna gjengvoldekt og det som verre er var ubeskrivelig. Det er lenge siden jeg har vært så redd. Jeg var genuint livredd, og da jeg så dette oppslaget på Adressa i dag så føler jeg meg veldig heldig som slapp unna det hele med et par forslåtte knær og en ødelagt iPhone. For skjermen ble knust i fallet, nemlig. Litt surt, men alt i alt så driter jeg faktisk i det. En iPhone kan repareres. Jeg tror ikke jeg hadde vært like lett å reparere etter hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde kommet meg unna. Jeg har i alle fall lært at Trondheim faktisk er en by, på tross av at det til tider kan føles så ufarlig, lite og «hjemme». Wake up call indeed.
