DK
Bildegalleri

Damned if I do, damned if I don’t?

brunettedrea

Jeg har ikke merket at jeg har vært over normalen i energinivå og humør i høst heller. Men det har jeg vært. Det merker jeg jo nå, når jeg ikke lenger kan fyke rundt 24/7, sove kun tre-fire timer, fotografere, mingle, gjøre skoleoppgaver, fotografere enda mer og aldri ta pause – uten å bli sliten overhodet. Ikke litt en gang. Jeg mener… Den følelsen man får med en gang rumpa treffer sofaen etter en travel dag. Den der «åh-det-var-godt-å-sette-seg-ned»-følelsen. «Her skal jeg sitte resten av kvelden, senke skuldrene og bare slappe av med en latterlig teit tv-serie.» Sånn har det ikke vært. Om jeg har sittet i sofaen, så har det vært for å jobbe. MacBooken på ei pute i fanget, noe som ikke akkurat er en optimal stilling å arbeide i. Skuldrene er hevet høyere enn øreflippen,  men muskelsmertene som selvfølgelig er en konsekvens av det, overser jeg totalt.

Nå blir jeg sliten. Jeg er trøtt, jeg trenger søvn og jeg har begynt å tenke igjen. Reflekterer over hvor flott høsten har vært, samtidig som jeg innser at alle som – uavhengige av hverandre – har kalt meg «Duracell-Drea», faktisk har hatt et poeng. Høsten har vært perfekt. Det har vært over snittstreken, men det har ikke vært for mye. Ikke i det hele tatt. Alt har gått helt utmerket. Jeg har oppført meg (mesteparten av tiden), jeg har ikke gjort noe jeg angrer på. Ikke mye i alle fall, og ikke i alvorlig grad. Som høsten har vært, skulle jeg ønske hele året kunne vært.

For nå er jeg redd igjen. Haha, hvor lei er jeg ikke av å skrive slike negative, teite, sutreblogginnlegg om hvor redd jeg er. Redd for depresjon, redd for våren, redd for å ikke klare å fullføre det jeg har begynt på, redd for å ikke klare å fortsette i samme tempo (for det vil jeg jo!), redd for å ikke klare å gjøre ting så bra som jeg vil, redd for å ikke fortsette den gode fremgangen som jeg har hatt denne høsten med tanke på fotografering, redd for å plutselig en dag nå sitte her hjemme og grine av ingenting. Redd for å være så redd for å bli deprimert at jeg ubevisst fremprovoserer det helt på egenhånd.

Jeg tar meg selv i å tenke på alle mulige måter å motarbeide denne lille «nedsvingen» til normalen på. Eventuelt enda lenger ned. Slutte på medisiner, sove mindre, sosialisere meg mer, ta på meg enda fler oppgaver, slappe av minst mulig. Jeg tror jeg er den eneste i hele klassen – og kanskje resten av Norge og, for den del – som har gruet seg til juleferie. Jeg er redd for at en pause kan sette meg i en dypere pausemodus enn jeg ønsker. Jeg er redd for at å sette seg ned, roe ned og puste ut kan være starten på nok en dvaleperiode. Jeg er redd for at jeg er «damned if I do, damned if I don’t.» Ææææ, nei, nå er det nok bekymringsprat her. Nå skal jeg heller ta på meg et headset, sette på fin musikk og gå meg en en lang kveldstur, for det kan i alle fall ikke skade.

Bildegalleri

A little girl

lillevilja sintvilja shoot viljaboll1viljaivogn fnis

Herregud, så uvirkelig det føles at dette var Vilja for over seks år siden. Hun som har blitt så stor nå! Og smart og snill og god og morsom og rar og fantastisk. Dessuten er det gøy å se tilbake på bilder jeg tok for så lenge siden. Jeg har redigert disse på nytt, for der var det mye rar redigering kan jeg røpe. Og jeg tok enormt mange bilder og. Jeg mener… Så sinnsykt mange bilder, og innimellom ble det noen fine og. Men jeg tror det var mest flaks, haha! Anyways, jeg skal fortsette å bla i gamle minner, for det er utrolig kos. Hugs!

Bildegalleri

Sunday

sammenallefire

Søndag. Jeg våkner tidlig, selv om jeg ikke må. Er det ikke ofte sånn? Kanskje legger man seg mer avslappet de kveldene man vet man kan sove så lenge man vil dagen etterpå, og derfor får mer ut av nattesøvnen. Så våkner man mye tidligere enn man hadde tenkt. Eller kanskje er det bare kroppens form for ironi. Trøtt når man er nødt til å stå opp, og kjempevåken når man har lov til å sove langt utpå dagen. Jeg har heldigvis ingenting i mot å våkne tidlig, spesielt ikke når jeg vet at jeg kan bruke hele dagen på å gjøre akkurat det jeg vil. Ikke noe stress, ikke noe som kreves av meg (annet enn det jeg selv velger å kreve av meg). En hel dag til å bare tenke på seg selv og sine behov! Er ikke det noe å våkne tidlig til, så vet ikke jeg.

Bildegalleri

Teach me

fixedrea

Jeg bobler over av motivasjon og inspirasjon og lyst rundt foto for tiden. Motivasjon og lyst til å bli best! For om man sikter seg inn på å bli best, så kommer man – med mye jobbing – uansett langt på vei mot å faktisk bli det. Og på god vei til å bli best = ganske så god! Så da er det kanskje ikke så farlig om man ikke blir aller, aller, aller best og rikest og mest famous, så lenge man blir dritgod allikevel!

Jeg er dessuten veldig glad for at jeg ikke gikk på skolen da jeg egentlig skulle. Jeg søkte i 2010, og kom inn da og. Da var jeg ung, dum og med et ego og en selvtillit som fungerte som skylapper. Jeg var best, jeg visste best og jeg skulle bli famous. Ferdigsnakka. Jeg så ingen feil med bildene jeg tok som jeg likte. Hadde jeg fått kritikk på den tiden, hadde jeg aldri klart å bruke den konstruktivt som jeg klarer i dag. Nå gleder jeg meg til å få kritikk! Kritikk er det beste hjelpemiddelet for å bli bedre i det man driver med, og selv om jeg ikke er like blind på mine egne feil og mangler nå lenger, så er det ikke alltid like lett å sette fingeren på akkurat hva som er feil eller hva som kan forbedres. At noen kan hjelpe meg med den delen ser jeg på som den største fordelen med å i det hele tatt gå skole.

Jeg fikk skryt her om dagen, og da kom spørsmålet hvordan blir det når du får kritikk da? Det ble visstnok sagt med litt spøk i stemmen, men jeg svarte seriøst; Jeg gleder meg til å få ordentlig kritikk, for da skal jeg først bli litt forbanna på meg selv, så skal jeg løpe ut og ta nye, bedre bilder med en eneste gang – som jeg selvfølgelig skal klaske i bordet og samtidig si SÅNN DA! Og klarer jeg det ikke da heller, så repeteres den runden der helt til jeg får en stor tommel opp. Jeg vil bli så god som det overhodet er mulig at jeg blir, og jeg er villig til å jobbe veldig hardt for å komme dit. Jeg tror aldri jeg har satt så stor pris opp-og nedturer, og den livserfaringa det har ført med seg, som nå. Å få kritikk på bildene mine av dyktige mennesker som vet hva de prater om og som har holdt på med foto i mange, mange år, er absolutt ingen sak å takle satt i kontrast til alt annet jeg har av utfordringer. Dette er dessuten selvvalgt. Dette er bare gøy. Kritikk er ingen utfordring – det er det beste læringsverktøyet jeg vet om.

Bildegalleri

Skrekkblandet fryd

viljaogduer2skrekkblandetfrydviljasøtviljaogduer

Vilja ville dele litt Tom&Jerry-kjeks med en ensom, liten due som trippet rundt oss der vi satt på benken på Trondheim Torg. Jeg advarte og sa at det antagelig lokke frem en hel del fuglevenner til denne lille krabaten, men det var ikke noe problem for lillefrøkna. Helt til det plutselig flakset måker og duer overalt! Haha, jeg lo og tok bilder, og hun ropte «Mamma, hjelp mæ, HJELP MÆ DA!» Til slutt hørte jeg på stemmen at det faktisk var nok, så da la jeg vekk kameraet, tok henne i hånda og så løp vi vekk derfra med kjekspakken i hånda. Og sånn ellers har vi hatt ei superfin helg, og nå – når hun er tilbake hos pappaen sin – så savner jeg henne ekstremt allerede. Buhu. Hugs.

Bildegalleri

Drama

oppgaveskolealiceinwonderland

To bilder jeg har levert på skoleoppgaver denne uka. Og nå ble det endelig helg. Tidligere har jeg ikke vært så glad for at lørdag og søndag og skolefri plutselig var der, men nå – nå trengte jeg det. Ikke at det blir en så veldig rolig helg, da. I dag hentet jeg Vilja, og nå er vi på overnatting hos bror. Søstersen er her også, så nå er vi samla hele gjengen. Og på søndag skal jeg ta fler bilder. Igjen. Haha! Det blir mye bilder, og det er veldig mye å gjøre hver eneste dag. Veldig gøy, men så er det veldig godt med helg i blant og. Nå: Senkveld! Hugs.

Bildegalleri

Tre

growingupblue latter

Tre bilder som ikke har noe som helst med hverandre å gjøre, annet enn at de ikke har blitt publisert på bloggen tidligere. Eller noe annet sted, for den saks skyld. Og ja – jeg hadde blått hår. Haha! Jeg har en litt sløv morgen i dag. Det kjennes at det går litt fort i svingene, så da er det godt å kunne ta seg litt god tid. Jeg har ikke bildeevaluering før halv to, men bør nok komme meg nedover før det for å gjøre fler oppgaver. Får vel slutte å slumre i sofaen nå da… Hugs!

Bildegalleri

Analyze this

oldones

Sommer 2014.

Jeg tar meg selv i å gå rundt og analysere meg selv hele tiden. Humøret, reaksjoner, følelser, tankesett. Jeg skriver fremdeles på boka mi, som nå har bikket 41 000 ord, men syns fjoråret er vanskelig å huske. Alt jeg finner på sosiale medier fra de kjipeste månedene er treningsoppdateringer, selfies og feiring av det gode sommerværet som preget store deler av sommermånedene i fjor. Jeg spør meg selv om jeg bevisst prøvde å skjule depresjon for alle andre, eller om jeg heller bare prøvde å skjule den litt for meg selv. Fake it till you make it. Kanskje må jeg bli flinkere på det igjen, i stedet for å overtenke alt som jeg gjør nå. Er jeg glad? Er jeg deprimert? Er jeg for glad? Blir våren krise igjen neste år og? Jeg tenker alltid for mye. Det er slitsomt når følelser ikke lenger bare kommer av seg selv, men presses gjennom et filter hvor de blir plukket fra hverandre så alle bitene kan bli studert nøye, som enkeltindivider og ikke som en helhet. Så forblir følelsene bare sånn, klusset med og ødelagt.

Men. Alt i alt, så går det bra om dagen allikevel. Kanskje er det fint at bitene forblir biter, og ikke settes sammen igjen. Kanskje kan det gjøre alt mye lettere. Jeg føler meg for øyeblikket i alle fall ganske klar til å grisetakle en depresjon om den dukker opp og tror den skal score mål på min banehalvdel igjen.

Bildegalleri

I miss you

dobbeldrea_kaizers_webdreakaizers20120217_4331-as-Smart-Object-1

Herregud, som jeg savner dere, Kaizers Orchestra! Kom tilbaaaake. Jeg vil på konsert. Snufs.

Bildegalleri

LA in black & white

hollywoooodconverselasantamonicabwhankvonhell1

Gamle bilder. Eller, gamle og gamle. Fra i februar i år, da jeg og Hank von Hell var i LA, California. Jeg tok absolutt ikke nok bilder da, for det ble liksom aldri… Tid til det. Dessuten var jeg vel ikke like interessert i street photography, lys, skygger og linjer heller, som jeg er nå. Det slår meg at jeg har reist mye de siste årene, men tatt alt for lite bilder! Jævla irriterende. Haha. Men, hver gang jeg reiser nå, så skal jeg ta altfor mange bilder. Det er et løfte til meg selv.

I dag har jeg forresten ikke så veldig mye å gjøre, så i dag slukna jeg som en fyllik på sofaen. Uten å være full, altså. Jeg bare sovna på sekundet, og nå håper jeg bare ikke det ødelegger for nattesøvnen. Resten av kvelden har jeg heller ingen planer, så da skal jeg fortsette å sitte her i sofaen under pleddet, skrive litt på boka mi (som ikke er en bok enda), høre musikk og se TV. Rett og slett prøve å slappe av litt. Uvant… Og om du har tips til gode blogger man bør besøke (som ikke er så altfor kjent), så tar jeg gjerne i mot tips! Hugs.