Jeg har fått enda en fantastisk tilbakemelding på manuset mitt (som jeg nå faktisk også har fått bekreftet at er et ganske så fullstendig manus. Jeg siterer: «Du har faktisk skrevet en hel, godt gjennomarbeidet bok». Win!), og ingenting gjør meg gladere enn det! Dere aner ikke. Det betyr så mye! Jeg har skrevet på dette manuset siden 2014, liksom. Det betyr litt for meg. Å få høre at det faktisk også holder et godt nivå, og at andre er sikre på at det blir bok av det, er bare … overveldende. Jeg har sendt manuset til forlag, så nå krysser jeg fingrene hardt for at noen vil jobbe videre med det sammen med meg. Jeg er selvfølgelig veldig forberedt på avslag etter avslag, men … det er lov å drømme.

Jeg har også begynt på en ny skriveprosess. Plottet, altså handlingen, har jeg tenkt på i mange måneder. Jeg har grublet, jeg har drømt, jeg har hatt mareritt – alt har liksom vært en del av prosessen i å få frem selve plottet, og i dag begynte jeg på selve skrivinga. Det er jo egentlig det jeg har lyst til å gjøre med en eneste gang, men av erfaring vet jeg at det er nytteløst. Jeg trenger et solid plott, solide karakterbeskrivelser og en form for tidslinje før jeg setter i gang. Det neste på listen da er begynnelsen. Den må jo fenge fra første ord. Den må skille seg ut, og den må gi lyst til å lese videre. Fy fasan, det er jammen ikke lett, men guri, så gøy det er og! Jeg er ganske ubestemt, så jeg må liksom ha skrevet typ femti sider før jeg finner ut om begynnelsen stemmer eller ikke. Men jeg er faktisk ganske sikker på at det vil falle på plass til slutt. Jeg har plottet klart. Og jeg har tro på det. Da har jeg kommet mye lenger enn der jeg har vært tidligere, som er et sted mellom «jeg vil skrive en roman» og «jeg aner ikke hva jeg skal skrive om».