Åh, jeg liker kontakten min i kommunen (altså, behandleren min, en psykiatrisk sykepleier) så godt! Hun sier så mye fornuftig, hun er godt forberedt før samtalene våre og styrer dem i stedet for å bare vente på at jeg skal si noe, og hun er så intelligent og reflektert! Det gir meg så mye. Jeg har jo tidligere snakket om hvor viktig det er å ha behandlere i psykiatrien som faktisk gir en noe. Det er ingen lett jobb. Det er mye som skal klaffe, og det er vanskelige ting det skal jobbes med. Jeg ser ikke på det som noen selvfølge å sitte i samtaler hvor jeg føler at jeg faktisk lærer noe. Eller klarer å reflektere over noe på en annen måte enn jeg klarer på egenhånd. Derfor blir jeg så glad når det funker. Når samtalene er nyttige, og noe jeg ser frem til, i stedet for noe jeg bare stresser med å få unnagjort. 

I dag hadde jeg egentlig tenkt å ha en liten fotografering med meg selv på stua for å vise dere noen nye plagg jeg fikk i posten fra Nelly her om dagen, men plutselig har klokka blitt så mye at det har blitt mørkt ute, og da får jeg ikke det lyset jeg ønsker. Haha, sånn går det når man sover lite (og dårlig) på natta, og blir liggende i senga utover formiddagen. Da utgår utsettes bloggselfie-fotoshoot. Triste greier, dere… #livetsomblogger #haha

Jeg har hatt enda en sånn innedag, hvor jeg ikke har beveget meg utenfor døra overhodet. Hiet. Sofakroken med pledd, te og poker på TV. I morgen er det jo kurs, og jeg tror jeg både gleder og gruer meg litt. Eller, kanskje ikke gruer meg akkurat, men jeg er spent, og kanskje litt redd for hvordan det skal gå om det ikke går bra. Jeg prøver ikke å tenke så mye på det altså, men det er jo litt skummelt. Og spennende. Og gøy. Alt på en gang. I morgen er jeg liksom i gang med noe igjen. Et nytt forsøk på å gjøre noe. Bli noe, haha. Det høres litt teit ut, men det er jo sant. Anyways: lykke til til meg! Nå skal jeg spille ferdig en pokerturnering på nett, så skal jeg faktisk legge meg tidlig i dag, så jeg er klar for morgendagen. Hugs. 

Det går opp og ned. Ofte. Jeg kommer meg liksom aldri av berg-og dalbanen, jeg. I et sekund tror jeg at jeg endelig er ferdig med turen, at hodet skal få tid til å roe seg en stund. I det neste tenker jeg at jeg aldri noensinne kommer til å få fred. Igjen tenker jeg at det er dette livet mitt skal bestå av for alltid. Daglige kamper med/mot meg selv, og nesten ingen energi eller overskudd til andre ting, som jobb, trening eller hobbyer. Hvorfor kan det ikke bare være litt enklere? Våkne, stå opp, ha en fin dag, nyte å leve, sove og gjenta neste dag? Hvorfor er det ikke sånn at jeg bare kan velge hvem jeg vil være, og så er det bare sånn? Velge å aldri gjøre dumme valg, velge å aldri være destruktiv, velge å aldri være psyk. Kan ikke alt bare … være enkelt?! Faen, ass. Jeg får lyst til å stenge meg inne, begrave meg under dyna, stenge hele verden ute.

Men jeg gjør det ikke, altså. Tvert i mot. Neste helg skal jeg faktisk begynne på noe helt nytt. Noe … viktig. Jeg skal ta vekterkurs, noe jeg virkelig håper kan føre til at jeg kan komme meg tilbake i arbeid igjen snart! Jeg trenger å gjøre noe. Føle meg litt nyttig. Ha noe å fylle dagene med som kan føles viktig utenfor min egen sfære. Herregud, som jeg krysser fingrene for at det kan fungere godt! At jeg kan klare det. Iiiiik. Jeg er livredd for det og. Livredd for å feile. Det er ikke farlig å feile i seg selv, men om man feiler mange nok ganger, kommer det til slutt til et punkt hvor det spiller en større rolle enn det burde. Det blir alt eller ingenting, for man har liksom prøvd alt. Siste sjanse, liksom, selv om det selvfølgelig ikke egentlig er sånn. Selv om jeg kanskje føler at jeg står fast, og at ting står stille, så går da ting litt fremover allikevel.

Vel. Jeg krysser fingrene for at berg-og dalbanen kanskje kan ta seg en liten ferie så vekterkurs kan bli en suksess. At jobb ikke bare trenger å forbli en drøm, men realitet. Hverdag. Kanskje kan fremtidsplaner og en viktigere og mer betydningsfull hverdag roe ustabiliteten. Kanskje kommer ting til å falle litt mer på plass. Jeg håper, men samtidig tør jeg ikke håpe for mye. Kanskje jeg bare skulle slutte å overtenke alt, og heller ta det som det kommer?