Mange har sikkert ikke glemt uværet som herjet rundtomkring i landet før jul. Ivar og hva det nå var alle de derre stormene ble kalt. Jeg har heller ikke glemt dem, for å si det sånn. Tvert i mot. Jeg forbanner dem. Jeg hadde planlagt å ta med Vilja til Steinkjer for å besøke farmor/oldemor før jul. På første forsøk kom jeg bare til Hitra på grunn av været. Så måtte jeg snu, og ringte farmor og fortalte at vi måtte utsette det to uker. Men lovte at vi skulle komme da. Og turen ble planlagt til torsdag rett før jul. På onsdag ringte tanta mi og fortalte at farmor hadde sovnet inn. Så derfor kan du kanskje forstå hvorfor jeg tenker tilbake på uværet med mer avsky enn jeg vanligvis ville gjort. Det ødela det som hadde blitt det siste møtet vårt med farmor/oldemor.
I dag var det altså begravelse. Mulig jeg er rar, men jeg syns begravelser kan være koselige, jeg. Altså… Det er trist at folk dør. Selvfølgelig. Men farmor var gammel, og det er jo sånn det skal være. Man skal dø gammel. Og når presten ramset opp ord og beskrivelser som passet på en prikk, og dro frem ekstremt gode minner fra barndommen min, så følte jeg ikke for å gråte akkurat. Jeg blir litt redd for at andre skal se på meg og tenke at jeg må være en kald jævel som ikke gråter, men jeg blir glad av sånt. Det er godt å tenke tilbake på alt som har vært bra, og jeg er glad for at jeg hadde en så bra farmor som alltid var der, og som alltid var med på det vi ville hun skulle være med på. Om det så var å gå på ski, spille fotball, plukke bær i hagen hennes, tegne eller danse. Det er ikke alle som har en så bra farmor.
Akkurat nå sitter jeg og søstersen på stua i farmors leilighet. Tanteungen min Emrik på 5 måneder og Vilja sover nå, og det gjør jammen Gizmo og. Det var tomt å komme hit uten en farmorklem ventende, og det er også rart å se alt som er gjort klart til vi skulle komme på besøk. Bokstavkjeks til Vilja står i skapet. Smultringer med brosjan sitt navn skrevet på posen ligger der også. Av og til føles det veldig merkelig at livet bare slutter sånn brått. Mens ting bare ligger igjen, lissom. Selv om folk er gamle og selv om det bare sånn det er og skal være. Det er allikevel veldig… rart når det skjer nært.
Husker da mormoren min gikk bort. Jeg var veldig praktisk av meg rett etter. Hjalp til med å rydde ut i huset hennes, og drev med mye rart iom et helt liv og bo skulle avvikles. Men under en konfirmasjon hos en fetter noen uker etter, så ‘knakk filmen’ da en av gavene var en salmebok fra nettopp henne. Hun rakk å kjøpe denne innen hun døde. Sorg er en merkelig størrelse, og ikke alle reagerer på samme måten. Den kommer nok også til deg, når du minst venter den. *klem*
Jeg har kun vært på to begravelser som jeg husker. Den ene til morfaren min. Jeg var ganske ung da han døde, så jeg husker ikke såå godt. Men jeg husker at jeg syntes at det var veldig trist.. Jeg gråt mye. Men jeg har nok endret meg litt der. Altså, hvis man er så heldig å dø som gammel. Uten smerte.. Bare å sovne inn. Da er man heldig. Synes også at man bør feire livet til den som har gått bort. Minnes de gode stundene :) Det er jo livets gang å dø.
Jeg er litt enig.. kondolerer.
Dette var veldig fint skrevet. Det er jo på en måte ganske fint, selv om jeg gråter så krampa tar meg hver gang jeg er i en begravelse. Til og med hvis jeg kommer i en begravelse for å støtte en venn som har mistet noen. Men i løpet av våren blir det begravelse til en av mine beste venninner, og det kommer til å bli det verste jeg har vært med på. Hun blir bare 30 år (mest sannsynlig).
Ja, og så skulle jeg si kondolerer.
Kondolerer. Det er vondt at noen er borte – det er det jo alltid. Verden blir gjerne et objektivt dårligere sted hver gang en god bestemor går bort. Samtidig hadde det ikke løst noen ting om de ble værende for alltid. Det er meningen at det skal være sånn, og da blir det både fint og trist på en gang. Jeg savner mormor og bestefar hver eneste dag. Men jeg er glad de slapp når de slapp.