I dag har jeg ryddet på soverommet. Det som før tilsynelatende var et gulvløst rom, har nå både fått gulv, plass og orden. Klærne mine lå strødd over alt. Gulvet var dekt. Senga var et eneste stort rot (for det har man jo mulighet til når senga er like bred som den er lang), og… Ja. La oss bare si at det var bittelitt rotete. You get the picture. Men dette er jo ikke poenget. Poenget er at vi jenter (for jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste i verden) er utrolig dårlige til å kjøpe klær i blant. Eller, vi er nok flinke til å kjøpe – vi er bare ikke alltid like flink til å kjøpe rett eller til å kaste når ting så tydelig aldri blir brukt.
Jeg fant tre plagg med lappen på. Det er ganske mye det, med tanke på at jeg ikke har kjøpt klær på en hel evighet. Tre plagg som har vært med på den ene flyttingen etter den andre, og som fremdeles har lappen hengende på. Da er det ikke mye brukt altså. Og hva gjør jeg? Bretter den fint, legger den i en skuff og tenker «en dag får jeg kanskje bruk for den. Vet jo aldri. Kanskje den blir finere eller kler meg bedre etterhvert.»
Vel, gjett da. Det kommer ikke til å skje. Jeg gjentar: Det. Kommer. Ikke. Til. Å. Skje. Kast den nå! Gi den bort, selg den, pakk den i en pakke og send den til Afrika. Jeg bryr meg ikke hva du gjør med den, Drea, men for guds skyld – ikke bygg opp klesskapet ditt med plagg du aldri kommer til å bruke.
Jammen…
NEI. Ikke. Ikke noe jammen.
Jammen, hør da! Det kan jo he…
NEI. ENN – E – I. Neeeeeei.
Hardt liv.
