Man vet og merker at man er på festival når man har vannblemmer så store som epler på føttene, man har blitt lugget skikkelig av ei full dame i førtiårene, og har stått bak personen som har promplukt fra helvete. Djevelprom som blandes med svettelukt fra hundrevis av fulle, gale mennesker er absolutt et stort nei, og jeg mister nesten lysten til å dra på konsert igjen – for resten av livet. Heldigvis gjør jeg ikke det.
Til tross for at jeg har vannblemmer så store som epler på føttene, at jeg ble lugget skikkelig av ei full dame i førtiårene, og at jeg har stått bak en person som har promplukta fra helvete; jeg har ikke vært på festival. Jeg var på konsert. Jeg fikk bare med meg Kurt Nilsen, så da blir det litt teit å skryte på meg at jeg har vært på festival. Jeg har verken sovet i telt, blitt gjørmete eller vært på mange konserter. Altså, jeg har ikke levd festivallivet noe særlig. Men vannblemmer rakk jeg selvfølgelig å få, og jeg ble selvfølgelig neddunket i øl også. To sikre tegn på at man har vært på festival. Eller konsert.
Dette var noen bilder. Ja, jeg veit at jeg ser enorm ut i forhold til Kaj på det første bildet. Det er bare Kaj som er så teit å gjør seg liten. Kaj er høyere enn meg. I alle fall like høy. Sådetså. Anyways. Jeg bør vel kanskje nevne Kurt Nilsen litt også. Han har en fantastisk stemme, men musikksjangeren treffer ikke meg i hjertet akkurat. Det blir fort litt kjedelig, men for all del. Mannen er fantastisk til å synge. Rett etter konserten labbet vi hjem med skoene fulle av øl, egenprodusert svettelukt og godt humør, og avsluttet kvelden med kyllinglår og en episode av Nip/Tuck. Fantastisk. Virkelig fantastisk.
>
