Hahaha, søtnos! Fant denne fine drakten på Zalando, og selv om den er alt for stor enda, måtte den jo testes! Såååååå søtt!
Little bunny
1-åring
Lille bursdagsjenta, som fylte 1-år på søndag som var! Litt treig bloggoppdatering, men sånn er det jo når jeg ikke lenger er en blogger, men bare en som tidvis poster et blogginnlegg. Enn at jeg blogga hver dag før! Minst ett innlegg, som regel fler. Jeg tenkte på bloggen uansett hva jeg gjorde, og tok bilder av alt – hver eneste dag. Hele Viljas oppvekst er jo her på bloggen, omtrent! Things change. Men, jeg savner det litt. Savner å være så interessert i blogginga, så dedikert. Oh well! Sånn er det. 31 år versus 20! Her er i alle fall bursdagsjenta, som dessuten var på 1-årskontroll i går. 10210 gram og 77 cm har hun blitt, og hadde faktisk gått ned 50 gram siden 10-månederskontrollen. Bolla vår er ikke lenger så bolle, haha! Og aktiv – det er hun virkelig, så sånn sett kan jeg skjønne at vekta ikke lenger skyter fart. Hadde det vært opp til Tomine, hadde hun føket opp og ned trappa hele dagen lang, for det er omtrent det gøyeste å gjøre for tiden. Godgull! Jeg gleder meg til tiden som kommer. Årene som kommer. Jeg gleder meg til å se henne vokse opp!
I helga er Vilja her igjen og, verdens beste storesøster. Det er godt! Jeg er heldig, ass. Og det tenker jeg hver eneste dag. Hjertehjerte. Hilsen gladkristen Drea. ♥
Valget om å få barn
I fjor, da jeg var 33 uker på vei, skulle jeg bli med i en reportasje i Aftenposten som handlet om det å ha en arvelig sykdom og allikevel velge å få barn. Dessverre ble det noe ikke av reportasjen, men jeg har heldigvis fått lov til å dele disse fantastisk fine bildene som Therese Alice Sanne tok av oss! Jeg ble så rørt da jeg så disse bildene nå i dag, jeg! Jeg har ikke sett dem før nå, og tenk at hun som lå inni magen der faktisk var herlige Tomine som snart fyller 1 år!
I intervjuet pratet jeg litt om det å ta valget om å få barn på tross av psykisk (potensielt arvelig) sykdom, og også i forhold til å være uføretrygdet. Noen tenker kanskje «kan du få barn, kan du faen meg jobbe og», men for meg funker det ikke helt sånn. Jeg har (i alle fall for nå og en stund fremover) gitt opp den delen av livet som innebærer jobb, og om jeg også hadde måttet gi opp familielivet, hva hadde jeg da hatt å leve for? Hva hadde da livet mitt bestått av, om jeg egentlig ikke hadde noe annet enn meg selv å bry meg om? For meg er det helt utenkelig. For meg er barna mine det viktigste i livet mitt. Vilja og Tomine er livet mitt! For meg er det helt utenkelig å leve et liv uten å ha fått dem – for ingenting gir mer mening for meg enn å være mamma.
Foreldrerollen (og andres meninger)
Jeg blir bare mer og mer selvsikker på at det er vi foreldre som kjenner barna våre best, og at det vi velger å gjøre i forhold til dem, som regel er det beste. Det er ikke så lett å tro det, nemlig. Det er ikke så lett å ignorere alle stemmer og meninger, for de er så mange og sterke. «Ikke la henne sovne på puppen», «ikke amme til hun blir 5 år», «ikke gjør ditt og ikke gjør datt». Jeg har vært så mye i tvil. Tomine har sovnet på puppen hver eneste kveld til helt nå nylig. Vi har bare latt henne gjøre det – for det har virket som hun har trengt nærheten og kosen og tryggheten med det. Men jeg har tvilt. Er det lurt? Bør jeg lære henne å sovne selv? Blir det for seint senere? Er hun bortskjemt? Gjør jeg feil? Burde jeg gjort det annerledes?
Nå er jeg mye mer trygg i meg selv. Trygg på at det vi velger å gjøre, virkelig er det beste for Tomine. Jeg har også blitt mer trygg på at ting ordner seg når alle er klare for det! Dette med søvn er ikke alltid så lett – og selv om det virker som om alle andre babyer bare sovner av seg selv og sover hele natta, så er det nok langt fra sånn det er. Men det ordner seg! De er ikke så små så veldig lenge, og ting endrer seg hele tiden. Jeg skal gjøre akkurat det jeg føler er best for mine barn, uavhengig av hva alle andre mener. Tomine er ekstremt glad og trygg, og har det helt supert! Vi ser henne, vi hører henne, vi kjenner henne, og vi gir henne akkurat det hun trenger. Og det er vi som vet best! Og nå sovner hun av seg selv også. Vi var plutselig klare for det, begge to. Vi tok «kampen» denne uka, og det gikk over all forventning! Jenta gråt i ti minutter første kvelden, og pappa Vegard gikk inn til henne hvert tredje minutt. Så sovna hun! Dag nummer to gikk enda bedre. Da gråt hun i ett minutt, og tredje kveld var det ikke lenger enn ti sekunder! Det er godt å få det på plass, men hadde det ikke gått så enkelt, hadde jeg nok gitt opp raskt og tenkt at det er bedre å prøve igjen senere. For vet dere hva, det er da ikke noe galt i det heller! Hurra for alle foreldre som gjør det de mener er det beste for barna sine. Basta!
Tomine & Bosse
Litt bilder av denne tuppa igjen, som nå har blitt 8 måneder og 8 dager gammel! Like blid som alltid, haha! Heldigvis, for søvn på natta driver vi fremdeles ikke med… Det går overraskende bra allikevel, med lite nattesøvn! Jeg storkoser meg med lillebolla hver eneste dag. Og snart kommer Vilja igjen og – yay!
Hverdagsglede
Ja, så sover hun veldig dårlig for tiden, og jeg har vel knapt sovet tre timer sammenhengende på snart åtte måneder. Ja, så er det til tider slitsomt og frustrerende å være småbarnsmor. Men herregud, så mye hverdagsglede det gir! Og hverdagsmening! Hver eneste dag. Se på denne blidfisen, da! Lille gullklump! Så håper jeg vi finner ut av nattesøvnen snart. <3
She stood in the storm
“She stood in the storm, and when the wind did not blow her way, she adjusted her sails.”
– Elizabeth Edwards
Ny tattis, tatt av Thea på Onkel Henrys i Trondheim! Jeg er så fornøyd, syns den er superfin! Hva syns dere? Jeg må få på plass litt fler tattiser på leggene snart og, den ser litt ensom ut der. Det er vel bare å sette i gang med å lete etter hva jeg ønsker neste gang! Åh, det er så vanskelig. Dette motivet hadde Thea laget og lagt ut på Instagram, og jeg bare kjente at jeg MÅTTE ha den. Det var liksom tatoveringen jeg ikke visste at jeg ville ha før jeg så den, om du skjønner hva jeg mener. Ah, digger den!
Jentene mine
I dag tok jeg noen bilder av de to fine jentene mine, jeg. Jeg elsker å ta bilder av dem altså! Favorittmenneskene. Fargetonene er ikke helt like på alle bildene, da. Det er ikke så lett å få til når jeg tar bilder på ulike steder i huset med naturlig lys, også gadd jeg ikke være alt for pirkete i photoshop heller. Disse bildene gjør meg i alle fall kjempeglad! Så fine jenter jeg har. ♥
Melancholy
Melankolsk vil jeg nok alltid være. Men. Sinnsro. Det jeg jaktet, den jeg alltid ville være. Den jeg nå bare blir mer og mer.
Låt på repeat for tiden, en nydelig Kent-cover:
Milepæl
I dag krøp Tomine før aller første gang! Wiii! Så nå får vel ikke Bosse fred fremover, tenker jeg. Jeg og Vilja satte macen foran henne på gulvet, og da skjøt hun plutselig fart, gitt. Den skulle hun ha tak i! Det er så gøy med sånne milepæler, og selv om de er helt naturlige og noe de aller fleste barn gjør, så blir man liksom så veldig stolt! Jenta begynner å bli stor allerede, jo … I gårkveld bladde jeg gjennom lagrede bilder i snap, og ble ganske så nostalgisk da jeg så tilbake på nyfødttiden. Altså, det er jo ikke så lenge siden, men det går da så fort! Hun er ikke lillebabyen lenger, og den tiden er bare allerede forbi! Gone, liksom – om du skjønner hva jeg mener. Snufs! Men nå våkna gullet i vogna ute på verandaen, så nå skal vi jentene (Tomine, Vilja og meg) stikke på butikk. Hugs!