Broken hearts

Jeg har alltid vært ganske så kynisk. Jeg har tenkt at man aldri kan stole på noen (ikke en gang seg selv, har jeg erfart), og det har nok preget meg ganske mye i relasjonene mine til andre mennesker. Folk lyver, folk tramper på andre, folk tenker først og fremst på sitt eget beste. Sånn er det, liksom, og det er ikke noe man får gjort noe med. Jeg har aldri likt å stole på andre mennesker. Jeg har aldri sett grunnen til det. Hvorfor sette så mye av seg selv på spill? Hvorfor legge så mye av en selv over på andre? Folk lyver. Folk bedrar. Folk sårer hverandre så hardt. Og det er ikke en viss type mennesker. Det er alle. Hvem som helst. Ikke for at vi mennesker er onde, men for at vi er ufattelig dumme.

Av samme grunn har jeg aldri vært en spesielt sjalu person, heller. Det høres kanskje ganske motsigende ut, men … jeg har nok alltid holdt litt tilbake. Jeg har nesten aldri turt å eksponere meg selv for å bli bedratt, aldri vært villig til å ende opp som den naive, dumme jenta med et knust hjerte, liksom. Haha, det høres jo så teit ut, men altså – folk får hjertene sine knust hver eneste dag, og det koster så mye. Så mye at jeg har sett på det som en pris jeg ikke har vært villig til å betale. Jeg har dermed aldri følt på kjærlighetssorg. Jeg har aldri kjent den smerten. Jeg sier som Samantha i Sex and the City; «I love you, but I love me more.» (Okei, ironisk i grunn, for det er vel ikke mange som misliker seg selv så mye som jeg har gjort oppgjennom, men poenget er … poenget er at jeg liker å ha kontrollen selv, da. Isj.)

 er jeg ordentlig forelska. Okei, forelska dekker ikke nok, for det er ikke bare forelskelse, det er jo mye mer. Men ja. Du skjønner poenget. Og da har jeg plutselig kjent på en ganske fremmed frykt. Følelser jeg ikke er vant til å føle på. Hjernen får for seg visse ting som er veldig vonde om de er sanne. Som at han snudde seg vekk og så på mobilen for at jeg ikke skulle se hva han så på. Som at det han lo av ikke var det han sa han lo av, kanskje var det en annen jente han flørter med, som skrev noe morsomt? Som at han har bedratt meg eller kommer til å gjøre det. Alle sånne ting man er redd for, som hadde gjort så vondt om de var sanne.

Den type frykt er jo veldig naturlig, og i en viss grad er den også et godt tegn. Det betyr jo at det betyr noe. Samtidig er det jævla skummelt å skulle gi slipp på den der kontrollen. La følelsene være som de er, og ikke holde tilbake. Ikke ha back up-tanker, ikke reservere seg, ikke forsikre seg selv om å hele tiden være på «rett» side av balansen.

Jeg husker jeg en gang for lenge siden skrev et blogginnlegg om balanse i et forhold. At jeg hadde inntrykk av at alle forhold hadde en dominerende part, om man kan si det sånn. En part som hadde kontrollen. Som allerede tidlig i forholdet kunne vite at hen var den som ikke kom til å bli såret. Du skjønner sikkert hva jeg mener. At den ene parten er den som eier forholdet, på en måte, selv om man kanskje sier til seg selv at man er likeverdig, at man ønsker det like mye, at man gir like mye. Innerst inne vet kanskje begge parter at det ikke er helt sånn.

Nå er jeg i et forhold hvor jeg er veldig sikker på at vi faktisk er på bølgelengde. At vi føler det samme, at ingen av oss er den med makten. Jeg føler vi har balanse. Helt jevn, perfekt balanse, hvor vi faktisk ikke trenger å være usikre på hverandre. At vi ikke trenger å være sjalu eller mistenksomme, eller bruke tankekraft og energi på å være redde for at den andre lyver, bedrar eller kommer til å såre.

Og allikevel er det  jeg er redd for alt det der, mer enn noen gang. Når jeg føler jeg egentlig ikke har noe å være redd for. Eller kanskje rettere sagt; når jeg føler han ikke har noe å være redd for.

Share:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.