Vi må prøve å forstå

Jeg får vondt i magen av å tenke på saken i Kristiansand, om den femten år gamle jenta som knivstakk to jenter, hvor en av dem døde. Nå kommer det frem i saken at jenta er den samme jenta som skapte kaos på Varoddbrua (anbefaler å lese artikkelen jeg har linket til, som jenta selv har skrevet) flere ganger på kort tid nå i vinter, en sak jeg fulgte ganske nøye – siden det var en sak jeg kunne kjenne meg igjen i. Det kommer frem at hun har slitt mye psykisk, og jeg får derfor ikke bare stor empati og medfølelse for ofrene i saken (og deres pårørende), men også for denne jenta som nå har tatt et annet menneskes liv. Det er rimelig heavy. Kommentarfeltene hos avisene fylles opp med meninger om at slike mennesker burde vært sperra inne (slik som de ble før i «gamledager»), at hun må være ond og gal og burde blitt drept selv, og det krangles om hvem som har mest skyld i hvorfor det ble som det ble.

Jeg tenker litt annerledes. Jeg tenker at ingen mennesker er født onde. Ingen jenter på femten år er besatt av djevelen og dreper andre mennesker for at de er onde. Jeg vet at vi forbanner ting vi ikke forstår, og at vi velger å hate fremfor å lete etter forklaringer (ikke unnskyldninger, stor forskjell!), men jeg kan dønn ærlig si at jeg tror jeg forstår henne.

Å skrive sånt er egentlig farlig, for før man vet ordet av det så støtter man mord, har null empati for ofrene eller er en psykopat uten følelser. Sånn er det absolutt ikke. Hva jeg mener med at jeg forstår henne er egentlig veldig vanskelig å forklare, men… Jeg skal prøve. Uten at jeg skal gå så alt for dypt inn i det, så har jeg mange likhetstegn med denne jenta. Jeg har vært så fortapt at jeg har tenkt morbide, fæle tanker, så fortapt at jeg ikke har hatt troen på noe godt i denne verden, så fortapt at jeg har gjort mye jeg i ettertid har angret veldig på. At jeg nå sitter her glad, fornøyd og forelska er egentlig bare tilfeldig. I vår begynte en nedadgående spiral i så full fart at jeg var sikker på at det skulle gå skikkelig ille. Men, så dukket plutselig noe skikkelig bra opp, og snudde kursen for min del. Det er kun flaks. Kun tilfeldig. Om det ikke hadde skjedd, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, eller hva jeg kunne ha vært i stand til å gjøre. For jeg tror ikke det er sånn at det kun er én type mennesker som er kapable til å gjøre fæle handlinger. Jeg tror de aller fleste av oss er det – om vi bare blir presset langt nok ut på kanten. Om vi bare mister oppfattelsen av virkeligheten nok. Om vi blir så ødelagte at vi mister troen på at det er mulig å repareres. Om vi omringes av så mye ondskap at vi ikke lenger ser noe godt. Når man føler man ikke lenger har noe som helst å tape, og samtidig ikke klarer å se verden med et klart blikk, mister man raskt kontroll over jeg-et sitt. Man mister raskt kontroll over seg selv, og det kan potensielt være skadelig for de aller fleste av oss.

«I disse periodene så er selvhatet, skammen, og skyldfølelsen sterk. Jeg føler meg mislykket, ensom, og at jeg er et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg føler at min eksistens kun har vært vond, og at jeg ikke har hatt nytte, mening, eller verdi mens jeg har levd. Jeg føler også at jeg må beklage for at jeg eksistert og at jeg aldri skulle ha blitt født. Jeg føler meg mest hjelpeløs og ubrukelig. Hjernen kverner på de samme tankene om og om igjen. Dette har gjort til at jeg har mistet mye livsgnist, glede, og selvbildet er helt ødelagt.»

– Sitat fra denne saken skrevet av jenta selv

Jeg sier ikke at alle kan bli mordere. Jeg sier ikke at vi skal forsvare fæle handlinger. Jeg mener bare at vi kanskje burde bli flinkere til å prate om ting ingen av oss tør prate om. Som det at man som psykisk syk og traumatisert kan få tanker om å skade andre mennesker, og at dette er i mye større grad vanlige tanker enn vi tror. Jeg tror disse tankene burde snakkes mer om, før de blir potensielt farlige. For tanker er ikke farlige. Tanker er ikke farlige før de fører til handling. (Noe som heldigvis tilhører sjeldenhetene, alt i alt.) Jeg mener vi må prøve å forstå, og i denne saken finnes det ingen onde parter. Det finnes kun ofre – selv om en av dem er skyld i et annet menneskes liv. Hele saken er utrolig trist og tragisk, og i tillegg til å tenke på ofrene og de pårørende, så tenker jeg på denne unge, ødelagte jenta som aldri får sjansen til å få et normalt liv. Hennes liv er også ødelagt og forandret for alltid.

Share:

7 Comments

  1. juli 31, 2017 / 00:39

    Glemmer ikke hun gærne dama på Face som anklaget meg/oss for å støtte overgrep mot barn fordi vi sa vi må forstå overgrep som fenomen for å bekjempe det xD . #skalmanleellergråte

    • juli 31, 2017 / 09:07

      Ja, ikke sant!

  2. Sandra
    juli 31, 2017 / 13:56

    Så enig med deg her!

  3. august 8, 2017 / 00:10

    Denne dama du linker til knivstakk 2 personer og den ene døde og den andre er kritisk skadd.

    Og ville gjerne legges inn, men ikke erkjenne straffeskyld.

    Og den saken hun skal ha skrevet, har alt for mange faguttrykk til at en 15 åring som knapt hae møtt opp på skolen kan ha skrevet den selv.

    Jeg har selv forårsaket køer, pga reele selvmordsforsøk. Men å knivstikke noen for å bli lagt inn? Nei… Jeg har «bare» blitt utsatt for liknende.

    • august 8, 2017 / 00:17

      Jeg vet ikke om jeg skjønner kommentaren din her, Tine.

  4. Ro
    august 25, 2017 / 08:15

    Tine.

    Dette barnet Drea referer til har vært inn-og ut av psykiatrien og barnevernet i svært mange år. Hun har fått både fått hørt og lest mange intrikate faguttrykk som skulle beskrive hennes tilstand. Det innlegget hun er skreiv er fylt til randen med psykiater-språk, og alle oss som har hatt kontakt med psykiatrien kan kjenne det igjen.

    Barn er smarte. Selv om de ikke møter opp på skolen, så lærer de ting. De plukker opp ord og uttrykk, det er sånn barn i det hele tatt lærer å snakke. Dessuten så er ikke det å være reflektert noe man nødvendigvis kun lærer på skolen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.