Troverdighet

Psykisk sykdom består av veldig mange ulike språk. Et symptom er ikke bare et symptom, og en handling er ikke bare en handling. Ingeborg Senneset – som forøvrig er aktuell med boken «Anorektisk» (som jeg enda ikke har lest, men som jeg absolutt skal lese!), har i det siste tatt opp dette med symptombehandling versus å behandle mennesket og heleheten i psykiatrien. Det er ikke symptomene vi i utgangspunktet må behandle. Om vi behandler det som er grunnen til at symptomene er der, vil også symptomene forsvinne. Det er egentlig ganske logisk, men veldig, veldig vanskelig å gjennomføre i praksis.

Jeg har tenkt mye på hvorfor det er så vanskelig, og hvorfor det ofte ender med at målet blir å bli kvitt selve symptomene, og ikke selve problemet. Jeg tenker at mye av det er for at vi ikke skjønner språkene. Av og til mister man evnen til å bruke ord som språk, og andre ting tar over. Symptomer, for eksempel. Der og da er det veldig vanskelig for en selv å skjønne hva det egentlig er man prøver å kommunisere, og derfor er det ikke særlig lett for et behandlingsapparat å skjønne heller. Det er utrolig komplekst. En spiseforstyrrelse er for eksempel ikke kun et ønske om å bli tynn. Løsningen på spiseforstyrrelsen er derfor ikke så enkel som å spise. Et selvmordsforsøk er ikke et skrik om oppmerksomhet, men en desperat handling man tyr til når man ikke lenger takler å leve. Stemmer i hodet, hallusinasjoner, fysisk utagering… Alt er et språk for noe. Det forteller noe. Det er kommunikasjon, selv om det kanskje ikke er konstruktiv sådan.

Et problem jeg selv føler på nå, etter utallige situasjoner hvor jeg ikke lenger har klart å bruke ord som kommunikasjonsmiddel i møte med helsepersonell og politi, er at jeg ikke lenger blir tatt seriøst når jeg først klarer å bruke ord. Det jeg sier har ikke lenger noen kraft. Jeg har ikke lenger noen troverdighet – for jeg er hun som alltid havner i en eller annen dramatisk situasjon. Jeg er hun psykiatriske pasienten. Ordene mine er ikke lenger verdt en dritt. Blikkene jeg får føles nedlatende, irriterte og oppgitte. Hun igjen. Hun. 

Siden 2015 har spørsmålet om ustabil personlighetsforstyrrelse (i tillegg til bipolarlidelsen) dukket opp i papirene i journalen min. Jeg er usikker på om de har kommet frem til noen konklusjon, men for meg spiller det egentlig ingen rolle i seg selv. Problemet er at det utgjør en forskjell i måten man blir møtt på. Ens troverdighet svekkes ytterligere. Ordene blir rett og slett tatt fra en. Jeg kan gjette at det jeg skriver her til og med blir sett på som et symptom. «Ansvarsfraskrivelse. Skylder på andre for sin egen sykdom. Inntar offerrolle.» Ordene mine betyr ikke noe lenger. Jeg betyr ikke noe lenger. «It´s all in your head.» Mine oppfattelser av det som skjer rundt meg har liksom ikke rot i virkeligheten lenger, men er kun symptomer på sykdom. Hvordan skal man finne veien tilbake til jeget sitt da, når man ikke lenger føler seg som et menneske det er verdt å høre på?

Share:

4 Comments

  1. mai 8, 2017 / 18:49

    Ta små steg, det är bra att reflektera om det du går igenom. Det är enklare att sätta utmaningar för dagen, eller för uken och se vad Du klarar bäst och vad du inte klarar. Det blir enklare med tiden, har jag upplevt :D! Stå på! <3

  2. mai 8, 2017 / 21:45

    Du kommer med mange viktige poenger. Å ha anoreksi kan være det høyeste menneske skriker om noe det trenger uten å klare å ta det imot. Borderline, som er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, kan føre med seg mange språk. Gjennom utagering og selvskading snakker man kanskje, mer eller mindre bevisst. Da er det viktig at noen hører og ser hele mennesket. Vi ren mer enn symptomene våre, og å bli akseptert, respektert og trodd på. For for oss, er sånn vi har det virkelighet.

  3. Elisabeth
    juni 9, 2017 / 23:12

    Hei. Jeg har fulgt deg gjennom bloggen din av og på gjennom flere år. Den eldste jenta mi tror jeg er ca like gammel som vilja. Jeg har ikke noe kompetanse på psykisk sykdom, men har hele tiden gjennom innleggene dine hatt en magefølelse på at det har vært noe med deg, hvis du skjønner.. Uansett, det jeg egentlig ville si var egentlig bare at jeg ble glad da jeg klikket meg inn på en sak via klikk.no som handlet om deg. Ikke fordi du har det tøft, men for at du kan få hjelp og få det bedre etterhvert. Du er veldig flink, både til å formidle gjennom ord og bilder, og jeg ønsker deg alt det beste for tida fremover. Det var litt rart å skrive til en fremmed, men jeg mener det :) hilsen Elisabeth

    • juni 11, 2017 / 21:40

      Åh, tusen takk for en kjempefin kommentar! <3 Setter veldig pris på det. :D

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.