Tanker på en torsdag

Av og til Ganske ofte tenker jeg på hvilket inntrykk folk har av meg. Hva de tenker om meg. Jeg gir nok ikke alltid det beste inntrykket. Jeg kan ikke akkurat si at det plager meg så veldig mye hva de tenker, for det er nok ikke det som er det største problemet mitt. (Til den som ikke skjønte hva som derimot er det; mine egne tanker om meg selv er nok et større problem.) Nå er det ikke en depresjon eller en dårlig dag som snakker, men jeg tenker generelt på andre mennesker som bedre mennesker enn meg selv. Jeg var ei som hadde potensiale. Som kunne ha blitt noe bra, men som endte opp med å bare bli kaos. Jeg tenker ofte «hvem i all verden vil komme til å være kjæresten min? Få barn med meg? Eller hadde en potensiell kjæreste vært redd for at barnet skulle bli som meg?»

Nå vet jeg ikke om jeg ønsker fler barn engang, altså. Det er ikke poenget. Eller kanskje det er poenget. For om jeg hadde hatt planer om fler barn, hadde jeg vært livredd for at det skulle blitt som meg. Jeg takker høyere makter (jeg ikke tror på) hver eneste dag for at Vilja er mest lik pappaen sin. Det er ikke tull, jeg gjør virkelig det! Når Vilja ligger og sover i senga mi, bruker jeg alltid minst fem minutter bare på å se på henne, og tenke på hvor ufattelig deilig det er at hun har blitt så fantastisk som hun er. Ikke at man kunne se sykdomstegn på meg som åtteåring altså, men Vilja er en total motsetning av hvordan jeg var, og det er i alle fall ikke et dårlig tegn, tenker jeg.

Jeg vet jeg babler. Og at jeg mister tråden. For å finne den igjen; jeg skulle virkelig ønske jeg hadde litt finere tanker om meg selv. «Du burde være snillere med deg selv» sier en god venn i blant. Han har jo helt sikkert rett, jeg burde jo det. Jeg burde tenke på hva jeg kan få til, og ikke hva jeg klarte før eller hva jeg kunne bli. Jeg burde være glad for det jeg har, det jeg får til akkurat her og nå, og ikke bruke all tiden min på å se langt etter alt jeg trodde jeg skulle bli. Haha, om alt bare hadde vært så lett å gjennomføre som det er å forstå, så hadde ikke livet vært noe problem. Da hadde det vært enkelt, dere. Ikke sant?

Del

3 Kommentarer

  1. februar 2, 2017 / 22:30

    Folk er alt for flinke til å vere sjølvkritiske. Eg kjenner meg veldig igjen i det du skriv her. Skulle ynskje eg var snillare med meg sjølv eg òg. Det er kjipt ass… at livet liksom har blitt sånn. Før brydde eg meg liksom ikkje, men no føler eg at eg går rundt og stresser med korleis eg ser ut og kva folk tenker om vala mine. Irriterande og trist…

    • Drea
      Forfatter
      februar 3, 2017 / 12:37

      Ja, ikke sant! Jeg tror de aller fleste av oss godt kunne vært litt snillere med oss selv.. Det er så mye enklere å være snill mot andre! :b

  2. februar 11, 2017 / 18:39

    I «gamle dager» (jeg er 60) var de fleste av oss lykkelig uvitende om vi kanskje var bipolare, hadde asperger, ADD eller ADHD, var høysensitive eller hadde en eller annen av de mange navngitte personlighetsforstyrrelsene (som blir smurt ut over nett- og avissider, så vi alle skal lære å finne vår plass i diagnosesystemet.) Dermed fikk vi barn uten tanke for at vi overførte et eller annet arvelig psykt gen til barna våre. Har ikke tenkt på det før jeg leste det du skrev her, men mye mulig jeg hadde betenkt meg på å få barn om jeg hadde fått en slik diagnose som ung. Vet ikke. Dere unge må jo slite med dette, siden diagnoser er nødvendig for å få hjelp innen helsevesenet. Finnes det egentlig noen «helt normale» mennesker forresten? Glad jeg ikke visste om noen diagnose den gangen, så slapp jeg å filure på det. Hvis alle med en diagnose skal unngå å føde barn, blir vel verden avfolket til slutt. ;-) Har ennå ingen diagnose, spennende å se om jeg får noen. hehe… Kanskje jeg faktisk bare er «normalt gal»? <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.