Frykt og bekymringer

Det er merkelig. Jeg går rundt og føler meg redd, selv om jeg egentlig vet at følelsene er irrasjonelle. Redd for alt mulig rart jeg egentlig ikke bør ofre en eneste tanke eller følelse. Allikevel er det der, like virkelig som alt annet. Følelsene er stikk i strid med tankene mine. Rasjonaliteten har jeg heldigvis fremdeles intakt. Bekymringene mine er dog rasjonelle. Etter at jeg avslutta skoleløpet, har økonomien min endret seg veldig. Det fører til et nytt stress, og det dreper det sosiale livet mitt. Det er ikke lenger bare å stikke ut på byen og ta et par øl med noen venner. Det er ikke lenger bare å spille poker flere ganger i uken. Jeg bekymrer meg for 2017. Hva skal jeg bruke tiden min på? Hvordan skal hverdagen bli? Hva skal jeg gjøre når jeg på grunn av dårlig økonomi ikke lenger har mulighet til å gjøre de tingene som gir meg glede og litt fri fra alt annet? Jeg trenger noe lystbetont. Noe å drive med. Og det er nødt til å være gratis.

Soundtrack: Highasakite – God don’t leave me

Det er ikke det at jeg ikke vil jobbe eller studere. Det er ikke det at jeg ser på arbeidsavklaringspenger fra NAV som noe enkelt og greit. Det er ikke det at jeg er lat og helst vil sove vekk dagene. Jeg trenger noe å drive med, men jeg aner ikke hva jeg er i stand til å klare, og jeg aner ikke hva jeg kan prøve meg på. Jeg aner ikke hvordan morgendagen blir – hvordan skal jeg da klare å planlegge frem i tid? Jeg har prøvd å være i fast jobb. Jeg feilet. Jeg har prøvd å studere. Jeg har feilet. Hva skal jeg gjøre nå, når jeg ikke lenger har noen av delene, og derfor heller ikke har økonomi til å gjøre så veldig mye annet?

Jeg aner ikke lenger hva jeg vil med livet. Jeg har ikke lenger en drøm eller et mål. Jeg ser ikke lenger noe jeg kan bidra med. Jeg føler meg litt overflødig her i verden, nesten. Tidligere har jeg alltid klart å finne tilbake til de store drømmene mine. Finne tilbake til planer for livet. Til tanker om hvordan jeg ønsker at det skal være. Alle disse tingene som skaper følelsene av jeg-et i oss mennesker. Nå føles det bare tomt. Jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hvor håpløst jeg syns det virker. Jeg tenker mye “jeg vet ikke” – selv om den rasjonelle delen av meg prøver å holde fast på at drømmer og håp vil komme tilbake igjen. Kanskje trenger det bare enda litt mer tid.

Del

6 Kommentarer

  1. Lise burøy Brevik
    desember 22, 2016 / 00:14

    Oi! Du skriver så mye at det skulle høres ut som du skrev om meg…. går selv på arbeidsavklaringspenger fra nav for at jeg ikke er ” i bra nok form” til å klare og arbeide. Selv sliter jeg en del med sosial angst og deppresive lideleser, vet ikke om det er det du har selv? du skriver veldig fint, Drea. Det å slite psykisk er virkelig ikke noe særlig, men vi får støtte hverandre! Sender deg en klem<3

  2. Hilde
    desember 22, 2016 / 02:23

    Hei :)
    Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver..redd for å misslykkes IGJEN. Jeg har tatt et yrkesretta kurs på deltid i høst. Og skal begynne å jobbe deltid hos en arbeidsgiver jeg føler forstår meg. Så jeg vet ikke om jeg våger å drømme ennå. Jeg bare håper jeg klarer å skape en stabilitet i tilverelsen når jeg endelig kan få tilpasset ting slik at jeg kan bidra med det jeg kan- og ikke mer.
    Det kommer lysere dager, gnål på NAV- prøv å tenke litt om det er noe du kunne tenke deg å gjøre. Møt opp hos NAV med en plan så er sjansen stor for at de sier ja og tar regninga. Lykke til og riktig god jul!

  3. desember 22, 2016 / 02:30

    Det var som om jeg kunne sagt det selv…
    ønsker deg en god jul hvert fall <3

  4. desember 22, 2016 / 11:14

    Eg kjenne meg sånn igjen i detta. Tusen takk for at du alltid sette ord på ting eg syns e vanskelig å finna ord te. Du e rå. Eg e sikker på at 2017 blir et bra år for deg.

    // Åh, tusen takk Drea, det betyr så mye for meg å hørra ❤

  5. Marte
    desember 22, 2016 / 11:28

    Ikke at det er en stor “drøm” eller et “håp” du kan leve etter, men gå turer! I marka og på fjellet. Da har du noe å fylle tiden med som gir seg masse tilbake, som faktisk føles meningsfullt. Det har iallefall reddet meg mang en gang hvor jeg har dølt jeg ikke har noen fremtid eller noe å se frem til. For da kan man sette seg små mål på veien, om det er en topptur eller hva som helst. Noe man kan nå uten at det er dritlett, men at det er litt utfordring i det. Og man kan gidde å ta med kamera, men de fineste bildene er de jeg har lagra uten å ha knipsa dem. Det er mulig det høres ut som et sånn “mammatips”, men det er iallefall noe å fylle tiden med og planlegge litt inntil de store drømmene og tankene kommer snikende igjen :)

  6. desember 22, 2016 / 22:47

    Du! Det finnes folk som jobber med å hjelpe folk med å finne ut hva de kan gjøre og hvor mye etc! Hør med saksbehandleren din i NAV om de to tiltakene som heter Avklaring og Oppfølging :) Det er eksterne bedrifter som driver tiltakene (tror det er Euroskolen og Prima nå), og de er veldig flinke folk. Jeg har vært på samma plassen. Ikke fått til “noe”. Nå vet jeg hva jeg kan, hvor mye jeg kan og hva som skal til for at jeg skal kunne. Anbefales på det aller, aller varmeste. Send meg gjerne en mail hvis du vil høre mer fra meg om det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.