Jeg er en sånn person som i mange, mange år bare holdt alt for meg selv, og egentlig aldri sa noe til noen om hvordan jeg egentlig hadde det, hvem jeg var eller hva jeg tenkte. Men så – så fikk jeg en diagnose, prøvde å ta livet av meg og ble psykiatrisk pasient. Da var det lettere å prate om det, for da visste alle hvor jeg var uansett, og man er jo ikke på psykiatrisk bare for gøy, heller. Det var mer definerbart, kanskje, spesielt for andre. Jeg ga jo meg selv diagnosen bipolar allerede for… Tja, syv-åtte år siden, så jeg hadde definert det i massevis lenge før det stod svart på hvitt. Men jeg sa det aldri til noen, for jeg er jo ikke psykolog, så derfor kunne jeg ikke være hundre prosent sikker, selv om jeg trodde det sterkt nok til å vite det helt for meg selv.
Nå er jeg altså ærlig og åpen og forteller om mye, så det kan kanskje være lett å tro at Drea, ja, hun kjenner vi ut og inn. Hun er så åpen, så hun vet vi akkurat hvordan er, på godt og vondt. Hennes gode sider, hennes dårlige sider, hva hun føler og tenker til enhver tid og hvordan det går med henne. Men det er så mye som jeg ikke sier. Det er så mye jeg aldri snakker om til noen, for hodet mitt har plass til uendelig mye mer enn det jeg får skrevet ned på papir eller sladret om i et halvtimes møte over en kaffe eller i en flyktig og travel chat på Facebook, hvor den som leser holder på med hundre andre ting samtidig og egentlig ikke får med seg meningen med ordene som skrives overhodet.
Vel. Nå har jeg fosset i vei og skrevet en hel drøss med setninger med alt for mange ord, akkurat som Jon Fosse (er det ikke tilfeldig at han heter Fosse, kanskje? Kanskje er det ment at sånn skal det være, sånn skulle han skrive, født for det, liksom), det er seint og jeg burde ha sovet for flere timer siden*, for søvn er viktig. (Det har jeg jo lært.) Poenget var egentlig bare å si at det foregår mye mer i livene og hodene til oss alle enn hva vi selv sier, og det bør vi kanskje huske litt bedre enn vi gjør. Ens egen tolkning av det en ser er ikke automatisk det som er fakta, det kan faktisk være helt motsatt, til og med. Merkelig, jeg vet, men sånn er verden. Tror jeg, da. (Viktig å slenge på en sånn, så jeg ikke skal fremstå som noen bedreviter, for det er jeg jo ikke. Jeg veit egentlig ingenting, har jeg funnet ut, jeg bare tror jeg vet en hel masse.)
*Innlegget ble skrevet her en kveld, og ikke i dag, så jeg skal altså ikke sove akkurat nå, altså.
Det er rart. Jeg blir eldre og eldre for hver dag som går, og man skulle kanskje tro at man ble glupere med årene, at man skjønner mer, at man lærer, at man vokser, men jeg skjønner bare mindre og mindre, blir bare mer og mer forvirra, og nå aner jeg egentlig ikke hva det var jeg egentlig hadde tenkt å si til dere i utgangspunktet heller, eller hvorfor jeg skulle si noe i det hele tatt, så jeg tror jeg avslutter, og heller fortsetter å skrive i boka mi, som forresten har blitt (delvis, dette er bare halve) printa ut på ark! Slenger med et bilde av det også, så dere får se at det faktisk eksisterer, og ikke bare er noe jeg skryter på meg.
