Noen mennesker bare plager deg ekstra mye, uten at de egentlig gjør deg noe som helst. Her er det en sånn. Vel, absolutt alle pasientene her irriterer meg nå om dagen, men en er ekstra ille. Han er ung. Nitten-tjue, kanskje. Kanskje enda yngre og. Atten. Og han vet tilsynelatende alt. Psykisk sykdom – det er egentlig enkle greier, det!
– Angst er ikke farlig, vet dere, sier han to til eldre damer ved middagsbordet.
– Farlig er det ikke, men det kan være veldig kontrollerende og vanskelig, påpeker en av dem.
– Det er hva man selv gjør det til, svarer unggutten bråkjekt.
Dama fnyser litt av ham.
– Så enkelt er det ikke alltid, unge herremann, svarer hun.
Jeg stikker gaffelen inn i seifileeten, men roter bare rundt med den uten å løfte maten opp til munnen.
– Nei, det er vel kanskje enklere for meg som er så ung.
Han er veslevoksen i alt han sier, men legger nok ikke merke til hvor mye han fornærmer de rundt seg. Jeg kjenner jeg himler med øynene, selv om det ikke har noe som helst for seg: Jeg sitter alene i hjørnet, ingen sitter rundt meg, ingen ser på meg og jeg deltar ikke i diskusjonene som foregår. Jeg bare lytter.

Jeg blar nedover Facebook, og begynner raskt å tenke på hvor mye jeg hater verden. Tvangsekteskap av tolvåringer, barnehagebarn som er seksuelt misbrukt av en barnehageansatt, frykt, krig og fattigdom. Videoer av mennesker som blir banket halvt i hjel. Folk deler så mye fælt. Hvorfor i all verden gjør de det!? Hvorfor skal man alltid dele det verste man kommer over på nett? Jeg orker ikke se det. Jeg lukker appen, legger fra meg telefonen, og rekker akkurat å samle konsentrasjonen om samtalene rundt meg i tide til å høre unggutten sette i gang med en ny tirade.
– Livet, vet dere… Det er hverdager, sier han så filosofisk at jeg nesten setter seibiten i halsen.
– Om noen uker kan du faktisk være død, så det gjelder å leve mens man kan, fortsetter han, og nikker mot en av damene. Hun fnyser litt på nytt, tydelig fornærmet over å bli ansett som så gammel at hun snart er dau – selv om antagelig også hun skjønte at han mente at vi alle kan dø når som helst, og ikke bare av alderdom.
– Ja, det er sant det, men det er lettere sagt enn gjort i blant, mener den andre damen.
– Det handler om tankegang. Vi har det ganske så godt her i Norge. Vi har ingenting å klage på, fortsetter han.
– Det er det som er med psykiske lidelser. Man trenger ikke ha det fælt i livet for å ha det fælt, svarer den samme damen.
Jeg syns hun sier det veldig godt. Unggutten derimot, han argumenterer for hvor lett det egentlig er, og hvor bortskjemte vi nordmenn er. At de lykkeligste menneskene i verden møter man om man reiser litt rundt og treffer mennesker som har helt andre verdier enn oss. Det siste tviler jeg ikke på, det har han helt sikkert litt rett i. Men jeg tviler derimot på at han har reist rundt og møtt disse menneskene selv.
Jeg får lyst til å snu meg mot ham og fortelle ham hvor latterlig jeg syns det han spyr ut av seg nå er. Jeg må gå. Jeg orker ikke høre mer på ham. Slike utsagn og argumenter har jeg selvfølgelig hørt tusen tanger før, og jeg har selvfølgelig også full forståelse at mange kan tro det er så enkelt for absolutt alle, spesielt om en ikke har opplevd noe annet selv. Vanligvis tåler jeg å høre det uten å bli provosert, men nå merker jeg at irritasjonen tar litt over. Jeg er fullt klar over at det ikke er hans feil. Han har all rett til å si hva han mener, og jeg har ingen rett til å mene at det jeg selv mener er mer korrekt, men akkurat nå klarer jeg ikke la være.

Jeg reiser meg. Kaster matrestene, setter på plass fatet mitt sammen med de andre skitne koppene, og snur ryggen til alle i kantina. Bak meg hører jeg ham fortsette. De prater om medisinene han går på nå. Om du bare kan endre tankekraften din, som du nettopp sa vi alle burde… Hvorfor går du da på medisiner, tenker jeg.
– Om ei uke… Altså, på neste torsdag. Da har du det SÅ mye bedre, hører jeg ham si til den ene av de to eldre damene.
– Åh?, svarer hun.
– Ja, for det har jeg opplevd selv.
Jeg går på rommet. Hvorfor er det sånn at ens egne erfaringer og opplevelser automatisk gir en full innsikt i hvordan det fungerer for alle andre? Om jeg ikke har hatt suksess med noe – så betyr vel ikke det automatisk at det ikke fungerer for noen andre? Eller omvendt? Hvorfor er så mange av oss så veldig påståelige og mener at vår oppfatning av noe er den mest korrekte og viktigste oppfatningen i hele verden? Vel. Min oppfatning er at det er helt latterlig.
Banking på døra avbryter tankerekka.
– Drea? Jeg har noe jeg tror du kommer til å synes er gode nyheter!
Den utrolig hyggelige damen jeg i dag har som kontaktperson har kommet inn på rommet og lukket døra bak seg.
– Jeg snakket nettopp med legen, og ECT-behandlinga di skal starte allerede på tirsdag! Så er det ei ukes pause, så er det ny behandling både den dagen og to dager etter der igjen.
Hun ser på meg, som om hun forventer et smil eller et eller annet tegn på litt lykke. Hun må nok vente forgjeves. Jeg blir verken glad eller trist av det. Ja vel, tenker jeg. Det er klart jeg syns det er greit at det kommer så raskt i gang, så slipper jeg å vente. Men… Noe gledeshyl kommer nok ikke. Jeg er litt nummen.
Frykten og redselen kommer ikke før etter at hun har gått ut og lukket døra bak seg. Plutselig blir jeg redd. Jeg vil dette. Jeg vil at det skal fungere. Men fy faen, litt skummelt er det og. Selv om det er lite sannsynlig at noe går galt, går det veldig mye ”enn hvis…” gjennom hodet mitt her jeg sitter på sengekanten og stirrer ned i det harde, kalde psykehusgulvet.

Dette er ikke skrevet i dag, men det er fra denne innleggelsen. Jeg har masse rablet ned, men føler jeg vil vente med å poste deler av det til… Vel, til jeg klarer å svare bedre på eventuelle spørsmål og/eller fordommer. Men her er i alle fall et nytt utdrag fra årets «sesong» av Psykehus, om jeg kan si det på den måten.

En ny dag. Jeg har allerede rukket å overhøre flere samtaler pasientene mellom. Det går i det vanlige. Snakk om behandlere, om dårlig behandling, om urettferdighet og god sykehusmat. Og været. Sola. Jeg irriterer meg allerede. Ikke av sola, men av menneskene. Jeg orker ikke sitte her og høre på all slags klaging og skryting, som om det å ha det verst er en konkurranse. Det er kanskje litt kynisk å si sånt, men det er faktisk sant. Å være sykest kan fort bli en intern konkurranse på slike steder. Hvem har gjort hva, hvem har vært innlagt flest ganger, hvem vet hvor sukettene er og hvem vet ikke. Hvem er på fornavn med absolutt alle behandlerne og hvem husker ikke en gang hva kontaktpersonen sin heter. Noen eier institusjonen.

Det er tirsdag, og det betyr visst tirsdagsundervisning. Jeg slenger meg med. Dagens tema er pårørende. Det slår meg at det alltid snakkes mye om hva vi som pasienter ønsker av pårørende. Hvordan vi vil involvere dem, hvor viktig det er og hva vi ønsker og ikke ønsker av dem. Men det snakkes ikke så mye om noe jeg egentlig lurer veldig på. Hvordan vil pårørende at vi skal være? Hvordan kan jeg føle meg best mulig i forhold til pårørende? Hva bør jeg si og hva bør jeg ikke si? Hvordan kan jeg ta vare på dem best mulig?

En mann rekker opp hånda og deler sint at dattera hans aldri har fått tilbud om noen pårørendesamtale her som det er snakk om. At han har etterspurt det siden dag én, men at ingenting har skjedd. En av de andre pasientene ser forferdet ut, og blander seg inn i det som nå har blitt en slags diskusjon.

– Hvordan er det mulig?!, utbryter hun høylydt.

– Det er ingenting å vente med, en sånn samtale er det bare å avtale med en gang, kvitrer den positive foredragsholderen og smiler bredt.

–  Ja, dette syns jeg vi bør ta tak i!, glefser damen på bakerste rad.

Vi er i ferd med å gå videre, men damen har ingen planer om å gi seg med det første.

–  Er det sant, altså? Har ikke dere fått det tilbudet?, spør hun sidemann, den sinte og fornærmede pappaen til jenta som ikke har fått en pårørendesamtale enda.

–  Ja! Helt sant, vi har spurt om det siden dag én! Jeg, dattera og ekskona!, gjentar han.

– Nei, DETTE orker jeg ikke! DET ER BARE STORE ORD!, roper damen høyt, og har nå reist seg og er i full fart på vei ut av stua.

Hun stopper opp. Snur seg.

– Dette gjelder tydeligvis bare noen! Det må da gjelde alle! Det er bare store ord!

Så fyker hun ut og lukker glassdøra etter seg. Pulsen min har steget fem hakk. Jesus Christ. Jeg vil ha ro. Jeg er drittlei mennesker, jeg er drittlei drama og roping, jeg er drittlei av å kjenne angsten presse seg på av slike latterlige forestillinger. Jeg føler for å løpe ut jeg og, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg blir sittende. Smilet til den kvitrende foredragsholderen har bleknet litt, men hun henter seg raskt inn igjen, og fortsetter å prate om døtre og mødre og fedre og søsken og venner og annen slekt.

Jeg følger sånn halvveis med. Pulsen er fremdeles høy, og jeg må konsentrere meg om små, merkelige ting for å ikke bli svimmel. Så det ikke skal bygge seg opp. Jeg stirrer på mønsteret i gulvet. Følger et punkt videre så langt det lar seg gjøre, før jeg må hoppe over på et nytt ett. Det hjelper.

–  Er det noen som har noen spørsmål avslutningsvis?, spør til slutt en av de andre damene som står foran oss.

Timen nærmer seg slutten. Jeg vurderer i et sekund om jeg skal spørre om det jeg tenkte på tidligere. Det er greit nok hva vi vil – men hva vil de pårørende? Men jeg holder kjeft. Jeg – som vanligvis aldri holder kjeft, som kan småprate med tilfeldige mennesker på butikken. Jeg holder kjeft. Det der er alltid like merkelig for meg. At jeg ikke lenger prater i ett sett. At jeg sliter med å si noe.
Vi klapper for undervisninga, jeg er i overkant positiv på avkrysningsskjemaet om undervisningstimen, og rømmer deretter vekk fra alle de andre og opp på rommet så kjapt beina vil bære meg.