Fear of the dark

square

Meg, Gizmo og Iron Maiden.

Jeg er så utrolig redd. Jeg mener… Jeg har ikke sjans til å forklare hvor redd jeg går rundt og er hver eneste dag nå. «Det hjelper ikke å være redd», sier de. «Om du går rundt og er så bekymra hele tiden, så skjer det du er redd for uansett!» Okei. Da lar jeg bare være å være redd, da. Jeg bare dropper det! Dropper å være redd for at jeg skal bli mega-deppa i år (som alle andre år), at jeg skal ødelegge skolegangen min, at jeg igjen skal stoppe opp alt i livet og ødelegge alt jeg har jobbet hardt for å oppnå. Jeg dropper å være redd for å gå på den smellen igjen, jeg. Jeg dropper å være redd for å bli så deprimert at jeg ikke husker hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg vil, og alt det gode som egentlig finnes i livet mitt. Jeg trenger ikke være redd, jeg. Det er jo ikke som at det er snakk om liv og død, lissom…

Jeg er redd. Jeg er dritredd, og jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg blir ikke mindre redd av å med jevne mellomrom bla i arkivet i bloggen og oppdage at jeg går i samme «syklus» i år også. Nøyaktig likedan. Januar var stille, rolig. Litt vel stille og rolig. Smådeppa. I begynnelsen av februar tok det seg opp, akkurat som i fjor og. Nei, faen-attituden kom på plass. Dette skal jeg klare! Jeg skreiv ubevisst et nokså likt blogginnlegg som i fjor. Nøyaktig likt, kan vi nesten si. Og nå – i begynnelsen av mars (ish) er jeg bare redd. Melankolsk, bekymra og redd. Verken trist eller glad. Bare jævla redd.

Irrasjonell frykt kan man jobbe seg ut av. Rasjonell frykt er det verre med. Jeg føler meg litt hjelpesløs. Jeg har jobbet med meg selv i mange år nå. For hvert år som har gått, har jeg trodd at det neste skulle bli bedre. Men det har jo ikke skjedd til nå, og nå har alle tankene jeg har hatt om hvordan jeg kan holde meg frisk, blitt vage. Å ha en mestringsplan virker mer latterlig enn hjelpsomt. Hva kan jeg gjøre nå? Hva kan jeg gjøre  som kan forhindre en ny krisevår?

Jeg har trodd at jeg har tatt gode valg siden sist innleggelse, at jeg har styrt meg selv stødig gjennom en hypomani, og at jeg har styrt meg unna depresjoner. Nå føles det mer som at jeg ikke har gjort en dritt. At ting egentlig bare har blitt som de har blitt på samme måte som alle andre år. At alt går i den samme løypa igjen, uten at det er noe jeg har gjort som påvirker det. Eller uten at det er noe jeg ikke har gjort, om du skjønner hva jeg mener. Nei, huff, jeg skjønner det nesten ikke selv en gang. Jeg ønsker bare å ha en bombesikker plan, så jeg slipper å bli så sliten av å være redd hele tiden. Også hjelper det vel kanskje ikke å ha en konstant, intens hodepine som bivirkning av en medisin som skal holde meg unna depresjon, heller. Jeg er på fjerde uka nå, and still counting. Ja, ja. Det var dagens… Nei, månedens klageinnlegg. Så nå skal jeg heller fylle leiligheten med rosa ballonger og sukkerspinn, så blir våren helt sikkert topp.

Del

5 Kommentarer

  1. Ah, kjenner meg så godt igjen i dette. Skulle ønske jeg kunne si at bare du gjør sånn og sånn, så går det bra, men med bipolar så er man aldri sikra mot depresjoner. Det jeg håper er at en evt. depresjon ikke blir like tung som i fjor, for det trenger den ikke å være. Kanskje blir den kortere, kanskje blir den annerledes. Har ingen gode råd, annet enn å akseptere at en depresjon kan komme. Ikke jobb mot den, men «la» den komme. Da kanskje den ikke kommer som et stort smell! Håper du slipper unna da ❤

    • mars 1, 2016 / 18:48

      Det er det jeg også håper på. At det bare blir… Litt. Og ikke krise. Haha! Men det er jo jævla skummelt å bare sitte her og vente på å finne det ut og! Det er jo utrolig slitsomt i seg selv.

  2. Eline
    mars 2, 2016 / 15:20

    Jeg har ingen egen erfaring med bipolar lidelse, men det du deler har gitt meg mye lærdom. Jeg har fulgt bloggen din til og fra over mange år, og etter å ha lest dette innlegget ville jeg så gjerne få si noe.

    Jeg er så imponert over deg.

    Du er veldig god til å skrive, det gir virkelig inntrykk, både det du skriver og måten du formidler det på. I tillegg synes jeg du tar fantastisk flotte bilder, enten det er kreative prosjekter på skolen eller private bilder fulle av sjel. Jeg har tenkt det så mange ganger, og nå er det endelig sagt! Jeg håper så inderlig at redselen du føler slipper litt taket og at våren viser seg å bli litt bedre enn det du har erfart før. Du er så sterk og har så mye «going for you» som det heter på fint norsk ;) Jeg ønsker deg alt godt i tiden som kommer og sender deg gode tanker her fra sidelinjen!

    • mars 3, 2016 / 13:01

      Tuuuuusen takk for kommentaren din! Den fikk meg virkelig til å smile. :) Takk!

  3. mars 4, 2016 / 22:25

    Det beste rådet jeg kan gi deg etter snart 15 år med sykdommen, er å be om mer hjelp og evt innleggelse tidlig, så om du får mer hjelp så kanskje du kommer deg igjennom uten innleggelse, og om du ber om det på et tidlig tidpunk, så kanskje det kan korte det ned…

    Masse klemmer <3

Legg igjen en kommentar til Eline Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.