Jeg er stolt av meg selv

Av og til tenker jeg at jeg har levd et langt liv. At jeg har opplevd utrolig mye, på både godt og vondt. Mer enn snittet på min alder, tror jeg. Det er jo bare spekulasjoner, men… Jeg har virkelig opplevd veldig, veldig mye. Mye har jeg nevnt på bloggen, noe har jeg latt være å nevne. Å miste pappa som fjortenåring, overgrep, alvorlige depresjoner, angst og innleggelser. Så har vi alt det gode. Alt det merkelige, fantastiske jeg plutselig befinner meg midt i, uten å helt skjønne hvordan jeg – av alle mennesker – havnet der. Opplevelser som alltid kommer til å være printet fast i minnet – in a good way. Det er merkelig å tenke på hva som kommer av hva. Hva som trigger hva. Er alt dette bipolar lidelse? Eller hadde livet mitt hatt alt det gode, merkelig, fantastiske som skjer meg uten denne diagnosen? Hadde jeg vært den samme uten alle vonde opplevelser? Det tviler jeg virkelig på.

Sånn sett er jeg utrolig glad for at alt som har skjedd, har skjedd. Misforstå meg ikke, det er utrolig mye jeg helst skulle vært foruten, som sliter meg ut fremdeles. Overgrep sitter i. Det ødelegger virkelig noe i en. Det er ikke bare sånt en sier. Det setter igjen en følelse som dukker opp i hver eneste situasjon som kan lokke frem minner fra overgrep. Ens seksualitet skades. Og kanskje blir den aldri helt som den bør være igjen, heller. Kanskje blir man aldri helt «normal».

Allikevel må jeg si at det har kommet noe positivt ut av alt. Og jeg er stolt av meg selv. Jeg er ikke redd for å si at jeg virkelig er stolt av meg selv. Over hvor stor forståelse jeg har fått for en hel del jeg ellers ikke hadde skjønt ett fnugg av. Hvor reflektert jeg er. Hvor god menneskekjenner jeg føler jeg har blitt. Hvor intelligent jeg føler at jeg er. Og hvor målbevisst og bestemt jeg er, som får meg til å faktisk nå målene jeg setter meg. Gang på gang.

Jantelov driter jeg i. Jeg er stolt av meg selv, jeg har oppnådd mye i livet allerede, men er så absolutt ikke ferdig. Jeg skal oppnå mine største drømmer. Jeg skal komme dit jeg vil. Jeg skal fortsette å lære, både om meg selv, andre mennesker og alt annet som interesserer meg. Jeg skal utfordre meg selv til å vokse som menneske. Som medmenneske. Som et intelligent vesen, og ikke minst som fotograf. Jeg skal påvirke mennesker i positiv retning, og være et menneske som sprer gode ting – og ikke vonde, og jeg skal bli en fotograf som får til. Som «kicker ass».

Alt det vonde som har vært og som antagelig kommer i livet skal ikke styre meg over tid. Noe av det styrer meg fremdeles, men poenget er at det skal jeg overvinne. Mitt motto har alltid vært at man kun lever én gang. For det er det jeg tror på. Jeg tror vi kun har én sjanse til å gjøre så mye ut av det livet vi har fått, og det skal jeg jammen gjøre også. Å leve et liv uten å bruke sitt potensiale, uten å strekke seg etter store, hårete mål – det er ikke noe liv for meg. Jeg vil sitte der som åttiåring og fremdeles være stolt. Og jeg skal ikke la dårlige opplevelser og vonde stunder ødelegge for det. Jeg skal ikke ødelegge for meg selv.

Jeg kommer så absolutt til å møte motgang hvor alt dette glemmes. Hvor jeg ikke tror på noe av det. Hvor jeg igjen sliter med å skjønne hvorfor jeg i det hele tatt gidder å prøve, og hvor jeg er alt annet enn stolt av meg selv. Kanskje allerede nå i vår. Hvem veit. Jeg kan godt spy ut floskler som «What doesn´t kill you makes you stronger» og alle slike velkjente sitater, for det er faktisk sant. Alt jeg har overlevd i livet, har gjort meg til et mye mer reflektert menneske enn jeg hadde vært uten. Jeg er stolt over hvor mye jeg tåler, samtidig som jeg ikke har noe problem med å være sårbar. Eller vise det. Jeg er stolt over alt jeg gjør for å ikke bli like syk som jeg har vært i flere år nå. Alt jeg prøver å gjøre for å forebygge. Alle gode valg jeg tar nå som jeg ikke klarte å ta før. Jeg er sterk, og jeg er svak. Og det gjør meg enda sterkere.

Og dette er nok det mest pompøse og klissete jeg noen gang kommer til å skrive. Men jeg lar det gå denne gangen.