life through an iPhone lens

11 2015-04-16-21.12.28skinny brighter dobbeldrea olddrealillegizzzz

Det er juleferie, og det å gå fra å ha noe å gjøre konstant til å plutselig sitte i sofaen uten så veldig mange planer, det gjør meg smågal. Ikke får jeg til å se en tv-serie og kose meg med det uten å føle meg stressa, og ikke kommer jeg på så veldig mye annet å gjøre heller – sånn annet enn å trene. Så da har jeg fått meg en ny hobby. Jeg har begynt å bla gjennom alle bildene jeg har tatt med mobilen de siste… Tja, tre-fire årene. For ja, jeg har dem alle sammen, i ei mappe på Dropbox. Der lagres de automatisk hver gang jeg kobler til telefonen. Det er noen bilder, for å si det mildt…

Det som kanskje er mest interessant med det, er at jeg har tatt bilder gjennom alle periodene mine. Både i gode og i dårlige. Flere av disse er tatt i de verste periodene, faktisk, uten at man kan se det så godt på dem – annet enn at jeg er ganske så mye tynnere enn ellers. Når jeg tenker meg om, tror jeg samtlige av disse er fra perioder som ikke har vært helt topp. Det forundrer meg litt hvor mange «selfies» jeg tar i depresjon. Det er jo litt motsigende, sånn egentlig, men jeg tror det er for å se hvordan jeg ser ut gjennom et kamera, og ikke bare i speilet. Jeg føler meg jo aldri komfortabel med det jeg ser i speilet når jeg er deprimert. Jeg er ikke mye mer komfortabel med det som vises på telefonskjermen heller, men… Det handler vel kanskje om fokuset. Fokuset jeg får på å ville se bra ut. Tynnere. Penere. At jeg prøver å se så bra ut som mulig. Kanskje får jeg ett bilde hvor jeg ikke syns jeg ser like jævlig ut som jeg føler meg.

Det overrasker meg veldig hvor god jeg var til å late som. Hvor god jeg var til å se tilsynelatende glad og fornøyd ut. Hvor godt jeg skjulte at jeg egentlig hatet alt og alle, og helst bare ville slippe å være her. Det overrasker meg på grunn av forskjellen mellom det jeg følte og det jeg utstrålte. Jeg klarte nok ikke å se like glad og fornøyd ut hele tiden, og det var nok ikke sjelden det skinte gjennom hvordan jeg hadde det. Som for eksempel på ei håndballtrening jeg måtte overtale meg selv til å dra på. Jeg tålte ingenting. Jeg tålte ikke å kaste vekk ballen, jeg tålte ikke å bli stoppet i angrep. Jeg var på gråten hele tiden, og til slutt fikk jeg så panikk at jeg måtte løpe ut i gangen og sette meg i trappa for å ikke besvime. Og da grein jeg og.
Eller som for eksempel de mange turene på butikken hvor det antagelig stod skrevet over hele fjeset mitt – og egentlig hele kroppen og, i form av et veldig tydelig kroppsspråk – hvor ukomfortabel jeg følte meg ved å være akkurat der.
Eller besøkene hos legen, hvor jeg stirret i gulvet, fikk klump i halsen og tårer i øynene med en gang han begynte å prate.

Det er rart å se tilbake på de siste fire årene gjennom mobilkameraet. Om det er dette alle andre ser av meg, så forstår jeg nesten de som mener at jeg antagelig ikke har det så ille som jeg skal ha det til. At jeg bare blogger om psykisk sykdom for oppmerksomhetens skyld, for å få sympatilikes og overdrevne kommentarer om hvor flott jeg er. Men bare nesten, for det er fremdeles galskap i mine øyne å skulle lyve på seg en hel masse problemer kun for å få sympatilikes.

Del

3 Kommentarer

  1. desember 22, 2015 / 14:03

    Du har helt rett, for det eneste jeg tenkte på da jeg så disse bildene var hvor pen du er! God jul og godt nyttår :)

    • desember 23, 2015 / 01:03

      Enig! Har en hel masse bilder hvor det er mye lettere å se også, selvfølgelig. Uten sminke, for eksempel. Og en hel masse bilder med smil som er så tydelig falske og.

Legg igjen en kommentar til Sandra - psykisk helse og personlig utvikling Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.