Jeg har ikke merket at jeg har vært over normalen i energinivå og humør i høst heller. Men det har jeg vært. Det merker jeg jo nå, når jeg ikke lenger kan fyke rundt 24/7, sove kun tre-fire timer, fotografere, mingle, gjøre skoleoppgaver, fotografere enda mer og aldri ta pause – uten å bli sliten overhodet. Ikke litt en gang. Jeg mener… Den følelsen man får med en gang rumpa treffer sofaen etter en travel dag. Den der «åh-det-var-godt-å-sette-seg-ned»-følelsen. «Her skal jeg sitte resten av kvelden, senke skuldrene og bare slappe av med en latterlig teit tv-serie.» Sånn har det ikke vært. Om jeg har sittet i sofaen, så har det vært for å jobbe. MacBooken på ei pute i fanget, noe som ikke akkurat er en optimal stilling å arbeide i. Skuldrene er hevet høyere enn øreflippen, men muskelsmertene som selvfølgelig er en konsekvens av det, overser jeg totalt.
Nå blir jeg sliten. Jeg er trøtt, jeg trenger søvn og jeg har begynt å tenke igjen. Reflekterer over hvor flott høsten har vært, samtidig som jeg innser at alle som – uavhengige av hverandre – har kalt meg «Duracell-Drea», faktisk har hatt et poeng. Høsten har vært perfekt. Det har vært over snittstreken, men det har ikke vært for mye. Ikke i det hele tatt. Alt har gått helt utmerket. Jeg har oppført meg (mesteparten av tiden), jeg har ikke gjort noe jeg angrer på. Ikke mye i alle fall, og ikke i alvorlig grad. Som høsten har vært, skulle jeg ønske hele året kunne vært.
For nå er jeg redd igjen. Haha, hvor lei er jeg ikke av å skrive slike negative, teite, sutreblogginnlegg om hvor redd jeg er. Redd for depresjon, redd for våren, redd for å ikke klare å fullføre det jeg har begynt på, redd for å ikke klare å fortsette i samme tempo (for det vil jeg jo!), redd for å ikke klare å gjøre ting så bra som jeg vil, redd for å ikke fortsette den gode fremgangen som jeg har hatt denne høsten med tanke på fotografering, redd for å plutselig en dag nå sitte her hjemme og grine av ingenting. Redd for å være så redd for å bli deprimert at jeg ubevisst fremprovoserer det helt på egenhånd.
Jeg tar meg selv i å tenke på alle mulige måter å motarbeide denne lille «nedsvingen» til normalen på. Eventuelt enda lenger ned. Slutte på medisiner, sove mindre, sosialisere meg mer, ta på meg enda fler oppgaver, slappe av minst mulig. Jeg tror jeg er den eneste i hele klassen – og kanskje resten av Norge og, for den del – som har gruet seg til juleferie. Jeg er redd for at en pause kan sette meg i en dypere pausemodus enn jeg ønsker. Jeg er redd for at å sette seg ned, roe ned og puste ut kan være starten på nok en dvaleperiode. Jeg er redd for at jeg er «damned if I do, damned if I don’t.» Ææææ, nei, nå er det nok bekymringsprat her. Nå skal jeg heller ta på meg et headset, sette på fin musikk og gå meg en en lang kveldstur, for det kan i alle fall ikke skade.
Drea, som du sikkert vet allerede så er jeg stor fan av både bloggen din, arbeidet ditt, og deg selv! Det er lov å være nedenfor, og det er lov å ikke være 100% hele tiden. Det fine med å treffe kjelleren er at det kun bare er noen trappetrinn opp til loftet. Med andre ord, den nydelige utsikten fra loftet blir bare vakrere når man er nede i den mørke kjelleren innimellom.
Jeg er ikke så bekymra for å falle ned på normalen (selv om jeg helst ikke vil det), men det er begrenset hvor langt ned jeg takler å falle og. Det er utrolig skremmende, for jeg vet hvor ille konsekvensene av det kan bli. Så med en gang jeg ikke lenger fyker rundt uten å bli sliten i det hele tatt, og med en gang jeg faktisk tenker og føler på litt triste ting igjen, så kommer den der redselen. Jeg er fullt klar over at jeg ikke bare kan flyve i skyene hele livet, men det er slitsomt å bli livredd med en gang jeg ikke gjør det.
Og takk. <3 Jeg digger deg!
Fy flate du er nydelig!!!