Jada. Dårlige mobilbilder. I går så jeg plutselig denne tattisberta kun iført hipster og Iron Maiden-singlet i refleksjonen i speilet, og det tok et par korte sekunder før det gikk opp for meg hvor tatovert jeg faktisk begynner å bli. Det er ikke bare en her og en der lenger. Det begynner liksom å… Vises. Jeg elsker det! Nå er jeg i full gang med å planlegge den neste, for det er jo sånn det fungerer. Kortvarig lykke over det man får, som erstattes raskt med higet etter mer. Ikke at jeg har råd med det første, da…
Disse to nye unnet jeg meg selv etter en sommer uten noe som helst, som en slags feiring for at jeg er godt i gang med skolegang og at jeg elsker å leve igjen. Det trengte en verdig feiring, mente jeg. Dessuten har det blitt en slags tradisjon å ta èn tatovering hvert år. Så da er det bare å glede seg til neste år da, på en ny premie over å ha kommet så langt som jeg forhåpentligvis har gjort. Og ja; Bedre bilder av de nye tattisene kommer så fort de er grodd, og hendene mine ikke lenger ligner på hanskene til Mikke Mus. Hoven, sa du..?
du er såå pen! :D