Neida, jeg er ikke brannskada, jeg har bare redigert et tidligere postet bilde på bloggen, uten å ha raw-fila. Da ble det litt sånn… Rart. Men fregnene er ekte, da!
Jeg har kanskje ikke vært så fornøyd med behandlingen så langt denne våren, i forhold til tidligere år (noe jeg skrev et megalangt blogginnlegg om som jeg valgte å vente med å publisere – i tilfelle det skulle endre seg. Blogginnlegget kommer jeg sikkert til å poste senere), men i dag (mandag) ble det forandret. Jeg fikk noe jeg har etterspurt. Jeg fikk noe å tenke på. Det var rett og slett det jeg hadde bedt om. At etter en samtale, så kunne jeg gå på rommet, sette meg i senga, sette på litt musikk og tenke på hva noen andre har sagt – og ikke bare det jeg selv har fortalt om og om igjen. Ikke bare tenke på alt det destruktive jeg tenker på hele tiden uansett, lissom. Men noe nytt.
I dag ble det sagt mye fornuftig om et vanskelig tema. Temaet er kanskje det mest tabulagte temaet jeg vet om, så jeg syns ikke det er særlig lett å skrive om det selv en gang. Og jeg er jo ikke redd for å skrive om noe, sånn helt egentlig. Temaet var selvmord. At selvmordtanker ofte er en del av depresjon er jo absolutt ingen hemmelighet, men å prate om det? Nei, det skal vi helst ikke. Kanskje er vi redde for stigmatiseringen. Kanskje er det flaut. Kanskje er det bare… Sånt man ikke snakker om.
Uansett. I samtalen et ble sagt ting jeg ikke har tenkt på før. Ting jeg rett og slett ikke har evnet å tenke på midt oppi det. Legen var veldig ærlig. H*n sa «Vi vet alle at du kan ta livet ditt. Du er smart nok til å holde en fasade for oss så du lurer oss trill rundt, og du er smart nok til å klare å holde den lenge. Vi kan ikke hindre deg i det. Men jeg har et tips til deg, og det er at du utsetter det valget nå. Ikke ta valget om å leve eller dø akkurat nå, for livet ditt kan du avslutte når som helst. Når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.»
Utsette valget. Så enkelt, lissom. Utsette valget, for det valget kan man ta når som helst. Det er et valg uten forfallsdato. Men når man først har valgt det, så får man aldri vite om man gikk glipp av at ting faktisk ble bedre – sånn på lang sikt. At livet generelt faktisk ble bra nok i forhold til forventningene. Sånn har jeg faktisk aldri tenkt på det. Det valget kan jeg også ta om et halvt år, lissom.
Hjernen min forstår jo det. At det er fornuftig. At det «maker sense» (som har blitt et uttrykk jeg fremdeles sier fra videregående, hah), og at h*n har rett i det h*n sier. Jeg skjønner jo det. Det er derfor jeg syns det er så rart at det ikke er enklere å bare…. Slutte. Slutte å tenke på valget. Slutte å tenke på selvmord. Slutte å tenke på å dø. Selvmordstanker har blitt tvangstanker. De er der konstant, selv om jeg ler og har det bra. Selv om jeg skjønner det som sies om at jeg bare kan velge å ikke ta det valget nå. Ser jeg en bil, tenker jeg på å hoppe foran den. Kjører jeg bil selv, så… Ja. Ser jeg en strikkepinne, tenker jeg mitt om den og. Skjønner du? Det er automatisert. Det er der hele tiden, og det plager livet av meg.
En del av meg er også litt redd for å gi slipp. Det høres kanskje enda sykere ut enn selve tankene. At man er redd for å gi slipp på tanker som bare skaper kaos og frustrasjon og smerte. Men jeg er altså redd for at jeg skal miste… «evnen» til å ta det valget. At om jeg venter i et halvt år, og er klar for å ta det valget, så må jeg enten gjennom den samme, langvarige smerten og det samme kaoset som jeg har vært nå – enda en gang! Og at jeg da kanskje ikke klarer det heller, og forblir der, midt i ingenting med masse vondt og drit. Det frister ikke noe særlig, kan jeg røpe.
Men. Dette er bare tanker. Det er viktig å huske på. Det er tross alt bare tanker. Tanker som absolutt ikke er lett å prate om, selv om det er ganske så vanlige, og uten at de nødvendigvis trenger å være så farlige i alle tilfeller. Slitsomme er de. Og kaotiske. Og man føler seg til og med ganske dum som tenker de – og ikke minst forteller om de, men jeg velger å skrive om det allikevel. Kanskje får noen andre noe godt ut av det og. Eller kanskje kan jeg være med på å fjerne stigmatiseringen. Jeg er kanskje psykisk syk, men sprø, dum, feig eller en fare for andre er jeg ikke. Selv om jeg tenker på døden. Og hvis ikke det at jeg skriver dette gjør noen av delene, så hjelper det i alle fall meg selv til å sortere. Til å tenke godt gjennom ting som har blitt sagt. Ordentlig ettertanke, lissom. Som ikke er like destruktivt og slitsomt som ellers. Det er da noe. Det er fremskritt bare der. Kanskje finnes det faktisk andre og bedre løsninger på kaoset, after all.
Kjenner deg jo litt fra før også Drea og det er på en måte «godt» å se at man ikke er alene om slike tanker.
Jeg kjenner igjen dette, jeg flykter å flykter fra vanskelige tanker med vill døgnrytme, konstant foran pc-en for å distrahere hodet mitt.
Kjenner meg jævlig godt igjen i hvordan du har det. Jeg hadde det sånn i flere år, og jeg har det sånn i perioder nå også. Det jeg vil si er at det er så jævlig verdt det at jeg holdt ut de gangene jeg klarte det, og ikke har lyktes i forsøkene. Det har vært jææævlig nære på noen ganger, men jeg har overlevd. Og nå lever jeg. Jeg mener, jeg LEVER. Ikke bare eksisterer. Du kommenterte innlegget mitt om den drastiske livsendringen min. Det kan være deg om en stund. Kanskje ikke nå, kanskje ikke engang neste år, men en gang!
Og så vil jeg si at du er sterk, og du tør å prate om det, og jeg vil gjerne ha med deg i Mental Helse Ungdom. Vi trenger sånne som deg. Du trenger ikke å ta stilling til det nå, men når du er klar kan du gjerne kontakte meg. Det har reddet meg. Kanskje det kan redde deg også? Ikke ta dette som mas altså, men jeg ville bare si det, så du kanskje kan tenke på det. Du har erfaringen som trengs, og du har motet som trengs. Du er akkurat en sånn person som Mental Helse Ungdom trenger :) Dette er forresten første gangen jeg har kommentert noe slikt på en blogg, hehe. Legger igjen en styrkeklem, og håper du snart får det bedre. Utsett det selvmordet. Det er verdt det.
Jeg håper det! At jeg klarer å få til det du har fått til. Og jeg har så absolutt lyst til å være med i Mental Helse Ungdom! Det passer jo egentlig perfekt. Får jeg noe å holde på med (for jeg bidrar veldig gjerne!), uten at det ikke finnes rom for forståelse om man blir sjuk. Og ja. Nå har jeg jo laget anti-selvmordsdeal med legen. Så nå må jeg bare holde den! Haha!
Stå på Andrea! Har møtt deg en gang å syntes du er en flott livlig jente.
Takk! Det betyr masse.
Skjønner hva du mener! Jeg har gått til flere runder både med individuelle behandling og gruppeterapi. Veldig godt å diskutere og vite at man ikke er alene med sine syke tanker. Tenkte mer og mer på det, samtidig som jeg visste jeg var for feig til å gjøre det. Å bli fanget sånn er kanskje det jeg synest var verst. Det du tenkte på hele tiden, men som du ikke kunne nå pga egen feighet. Ei fra en av familiene jeg reiste tilbake til India med, tok livet sitt for noen år siden, Det ble et slags vendepunkt for meg. Folk sier alltid at det som velger den veien, ikke tenker på de som blir igjen. Det gjør man jo, men man er for syk til å se noe annet enn at det ville fått det bedre uten deg. Selv vil man bare slippe fri. Jeg så så mange likheter mellom meg og hun. Jeg visste ikke at hun også slet med selvbildet. Hun var som meg; adoptert og enebarn. Det ble på en måte så nært at jeg ble skremt bort fra tankene mine. Negative tanker er der jo så klart ennå, men ikke på samme måte. Jeg har satt meg noen regler, så jeg skal komme meg igjennom livet. Det er tungt, og delvis en sterk sorg, men det er bare sånn det må være. Det er alt for mange egoister der ute, jeg vil ta ansvar for meg selv å komme meg igjennom dette livet med ens opp- og nedturer
Helt sant! Og jeg skjønner helt klart hva du mener med at det å bli fanget midt i mellom er verst. For meg er vel valget verst. Å stå midt i mellom skal/skal ikke. Og du er imponerende sterk! Fin måte å tenke på! :) Stor klem.