Jeg syns ikke det å leve er så lett, jeg. Faen ass. (Det må være lov å banne litt.) Forvirring og uro tar helt overhånd. Jeg har googlet og trålet internett halvt ihjel etter informasjon og andres erfaringer, og sitter ikke igjen med så veldig mye annet enn en knagg å henge tingenes tilstand nå i øyeblikket på. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en bipolar lidelse, og at den dukker opp og ødelegger livet ganske så ofte. Hver vår legges jeg inn, for eksempel. Uten tro på at noe noen gang kan bli bedre. Vel, årets innleggelse er annerledes. Jeg er ikke den stille jenta i hjørnet som aldri sier noe til noen. Jeg griner ikke uten stopp når ingen ser meg. Jeg vil ikke helst bare ligge på et mørkt rom og drukne ned i madrassen for aldri å bli funnet. Jeg ler. Jeg prater. Jeg trener. Jeg har masse energi. Samtidig er det ikke mye jeg føler er gøy, selv om jeg ler. Det er ingenting jeg vil, verken akkurat i dag eller frem i tid. Å trene gir meg ikke den gleden den bruker å gi, men jeg gjør det allikevel – for at jeg vet at det er lurt. For at jeg vet at jeg egentlig liker det. Jeg har tanker om det meste, men følelsene uteblir. Jeg er likegyldig. Nummen. Uinteressert. Ukonsentrert og ufokusert. Flat. Og kanskje aller mest; Irritabel.
Ved en innleggelse, kommer det selvfølgelig med en masse samtaler. Før har jeg aldri sagt noe. Ikke noe om hva jeg tenker, ikke noe om hvordan ting føles der og da eller hva jeg tenker om fremtiden. Nå har jeg bestemt meg for å fortelle akkurat hva jeg tenker, føler og ikke føler. Og det er der det blir vanskelig. Jeg har egentlig mest lyst til å svare «jeg vet ikke» på alle spørsmål som blir kastet min vei. Jeg har mest lyst til å si «jeg bryr meg faktisk ikke», eller «det spiller ingen rolle.» Men jeg jeg tenker også at kanskje det gjør det. Kanskje spiller det noen rolle, selv om tankene og følelsene mine ikke mener det nå. De sier jo det. Alle rundt meg. Kanskje har alle andre rett?
Så da bestemmer jeg meg for å fortelle. Alt jeg kommer på. Problemet med det er at jeg glemmer hva jeg var på vei til å si midt i setningen. Jeg husker ikke hva jeg startet på, jeg husker ikke engang ordene. Jeg bare ler det bort. Hva mener jeg egentlig? Hva er realitet? Hva er sykdom? Hva er meninga med livet? Finnes det noen mening? Kan jeg få et bra liv, eller skal jeg slite med dette hele tiden? Hva er poenget? Orker jeg? Trenger jeg? Er det best at jeg lar være? Er det best at jeg forsvinner? Ser de ansatte rart på meg? Mener de jeg er dum? Tenker de at jeg er håpløs? Lost case, uten potensiale til å bli noe annet enn hva jeg er akkurat her og nå?
At det blir mye forvirring og uro er vel ikke nødvendig å si. Men jeg sier det allikevel. Jeg er forvirret. Uroen krangler seg frem og gjennom alt. Hva skjer? Hvorfor er jeg oppstemt og nedstemt på en og samme tid? Hvordan kan jeg komme ut av denne tilstanden (som forøvrig minner veldig om det som kalles en blandet episode) i min bipolare sykdom? Hva kan jeg gjøre? Hva kan andre gjøre? Er det håp? Er det noen vits? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke noe som helst for øyeblikket. Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Kanskje håper jeg at jeg en dag vil lese det og skjønne mer. Eller kanskje ikke. Kanskje er det ikke noe å skjønne. Hvem faen veit.
Jeg har det sånn i perioder. Synes nesten det er mer ubehagelig enn å kun være deprimert eller kun være oppstemt. Det jeg gjør er å noen ganger trekke meg unna (på rommet om jeg er innlagt), lytte til rolig musikk og prøve å puste sakte og roe ned. Hvis jeg kjenner tårene presse på prøver jeg å la det komme. For min del er det verre når jeg er sammen med andre fordi det er vanskelig å ikke le og være hyper. Jeg føler jo inni meg at jeg ikke har lyst til å le og være hyper. Tror jeg skrev noen innlegg om dette på den gamle bloggen min, men det er borte. Vanskelig å komme med råd egentlig, men det jeg skrev over kan funke noen ganger.
Helt enig. Det føles verre enn å være kun deprimert eller kun oppstemt. Skal prøve det som fungerer for deg! Kanskje det fungerer for meg og. Jeg syns det er utrolig slitsomt å ikke vite hva jeg føler eller tenker. At alt bare er… Surr.
Kjenner til den apatiske følelsen, men det beste du kan gjøre er vel kanskje å snakke med noen som kan og vil hjelpe deg? Om du har en lidelse, så har du kanskje et støttesystem du kan lene deg på i vanskelige tider? Jeg kan ikke si så mye annet enn at jeg sender deg en stor klem <3 Det siste man vil høre er at det går over… men det gjør det <3
Hei Drea.
synes det er fint du skriver om det jeg. Tror også det kan være en form for terapi. Er ikke så mye og si i en slik situasjon annet en at det er mange som bryr seg og er glad i deg. Og at du kommer deg ut av det , denne gangen og. Husk det i fortvilelsen og forvirringen.☆☆☆☆☆Fortsett og skriv om det. Både for deg selv og for oss andre. Da hjelper du oss til og forstå sykdommen bedre. For det er ikke bestandig enkelt for pårørende og venner og forstå♡♡♡
Jeg har ikke mye å tilføre, dessverre, annet enn at det er veldig interessant å lese om. Jeg håper du finner ut av det, og at det går over! Lykke til <3