Minner. Farger, lukt og følelser, der og da, i et øyeblikk som aldri glemmes. Smil, latter, klem og tull og tøys. Det er klart livet har mye godt å by på for de aller, aller fleste. Det er klart det skjer gode ting. Det er klart man samler gode minner og lagrer de i et helt eget skap i hjernen. Det er rart at det aldri er nok. At tunge tider med vonde, slitsomme tanker kommer igjen og igjen og igjen, på tross av alle fine øyeblikk. Er det som med vonde ord? At vonde øyeblikk, fæle hendelser man har opplevd og andre kjipe ting tar så mye mer plass enn de gode? Om hver følelse var et bilde – hadde de vonde, mørke bildene vært dobbelt så store som de fine da?
Her er i alle fall noen gode minner. Bilder som gjør at jeg kan lukke øynene og kjenne lukten, klemmen, latteren, følelsene og gleden igjen og igjen og igjen. En overlykkelig, lattermild og hengiven Vilja er det beste i verden.
Jeg vet det finnes gode ting der ute. Jeg vet det blir bedre enn hva jeg føler det er nå, og enn hva jeg tror er mulig. Jeg vet at det finnes masse fint å leve for. Det står ikke på det. Spørsmålet mitt er egentlig bare er det verdt det – totalt sett? Går jeg i pluss når regnskapet skal føres? Ohwell. Nok om det. Vil anbefale alle å høre denne coveren av låta Chasing Cars. Den er nydelig. Hugs.
Det er synd det er de negative ordene som veier tyngst. Man glemmer fortere de gode øyeblikkene når de som er tyngre kommer. Jeg tror det er viktig å godta at AKKURAT nå er det litt tyngre. Man vet at det kommer til å bli bedre, men kanskje ikke akkurat når. De sier at det går kun opp etter å ha vært nede <3 Det trøster jeg meg med.
God klem <3
Ja, man vet det blir bedre – men man vet også at man kommer tilbake til akkurat hvor man er igjen. I alle fall for meg. Så det går opp – men også rett ned. Haha. Det er ikke like motiverende… God klem tilbake! <3