Dagene går, jeg har fått lyst til å farge håret blått og gleder meg til å feire 17.mai med is og tivoli. Jeg vil reise. Eller tatovere en veldig fargerik enhjørning et eller annet sted på kroppen. Helst på leggen, kanskje. Også vil jeg shoppe klær. Og drikke øl i solsteiken på Solsiden. Og… Og… Og det er rart hvordan ting endres på kort tid. Selv om jeg svever i uvitenhet om alle de store tingene i livet for øyeblikket, så har jeg lyst. Jeg har vært i bedre situasjoner og hatt null håp. Nå håper jeg, på tross av alt som ikke klaffer. Jeg håper hardt og inderlig at ting blir som jeg vil for en gangs skyld, til slutt lissom. Og da snakker jeg ikke om å farge håret blått, feire 17.mai med is og tivoli eller å reise. Ei heller om enhjørningstattisen. Da gjelder det de store tingene, som å bo, studere, jobbe. Leve.
