hårchanges1

Sånn ser jeg altså ut på håret nå. Det er ikke så lett å følge med hvordan jeg ser ut, for jeg endrer håret så ofte at jeg ikke klarer å henge med selv en gang. Neida. Joda. Neida. Joda. Litt joda… Men ja. Nå har jeg altså fått farget det tilbake til min egen hårfarge, og på tirsdag skal jeg få satt på extensions! Så da blir det langt hår på meg igjen. Alle jenter skjønner jo greia. Når vi endelig har fått spart håret ned til litt lenger enn skulderlengde, så kommer vi på at vi vil ha kort hår. Igjen. Sånn plutselig. Så klipper vi det, og er megafornøyde i cirka to og ei halv uke. Så angrer vi. Så sparer vi igjen. Sånn går det, gang etter gang etter gang. I alle fall for min del…

Men uansett. Det blir altså extensions på meg, hvor min egen hårfarge er basefarge. Så blender vi inn litt lysere og mørkere «striper» her og der, så det blir fiiiint! Jeg har stor tro på at det blir bra, for jentene på Glimt bli ny studio vet hva de holder på med. Jeg har aldri blitt skuffa der! Aldri. Bilder av den nye sveisen kommer selvfølgelig! Kanskje på tide å ha en liten fotoshoot med seg selv igjen og…

Å skrive bok tar tid. Mye tid. Det har allerede gått…. Telle, telle, telle…. Tja. En uke (?) siden jeg sa jeg skulle skrive en bok, og at nyttårsforsettet mitt for i år er å fullføre. Hvor mange ganger har jeg ikke begynt før, liksom. Hvor mange ganger har jeg ikke entusiastisk og ivrig satt meg ned for å skrive noen avsnitt, for så å glemme hele greia og aldri åpne worddokumentet igjen. Svaret er; Mange. Alt for mange. Så nå har jeg bestemt meg for at denne ideen er den ene jeg faktisk skal følge, om jeg noen gang skal fullføre en roman! Jeg tror ikke ideen er så dum, skjønner du. Så gjenstår det å se om den tanken holder seg, eller om dette er nok et start-og-forkast-prosjekt.

Uansett. Det tar tid. Det har som sagt gått cirka en uke siden jeg først begynte på det her, og jeg har til nå fått skrevet ned ni word-sider. Det er ikke så mye fordelt på syv dager. Men så har jeg jo fulltidsjobb, deltidsunge og andre hobbyer å ta vare på og. Og venner. Og… ja. Du skjønner. Jeg har mange, mange unnskyldninger til hvorfor jeg ikke har kommet lenger.

Også er det jo det faktum at å skrive bok faktisk er ganske vanskelig. Å skrive noveller er lett. Da trenger man ikke tenke så veldig mye på rød tråd over laaaaang tid, å drøye ut sidene med overdrevne adjektivfortellinger og å skulle beskrive og gi så enormt mye liv til karakterene. I ei novelle trenger man ikke bli kjent med folka på samme måte. De er flyktige. Man trenger ikke holde leserens fokus og konsentrasjon over så veldig lang tid. I en bok derimot – der må man holde på alt.

Oh, well. Jeg er i alle fall i gang, og jeg akter ikke å gi meg. Jeg føler jeg får mer og mer oversikt over plottet for hver eneste side som kommer, og jeg har allerede alliert meg med fler som skal få lese lenge før det bør leses. Dette skal det faktisk bli noe av. Merk mine ord! Om det blir bra eller ikke, det er egentlig ikke så veldig viktig i første omgang. Å fullføre er målet. Så får det bli en jævla fin bonus om det faktisk blir brukbart. I´ll keep you posted! (Om noen er interesserte, that is. Eller… Jeg skal holde dere oppdatert uansett.)  Over og ut – for nå.

easyfit1
easyfit3
apedame1

Tre bilder fra dagens trening på Easyfit Heimdal. Nå har jeg både vært på Ila, Byåsen og Heimdal, og senteret på Heimdal er min favoritt så langt! Der hadde de alt man trenger. ALT. Jeg savna ikke noe som helst, jeg. Senteret på Byåsen er også veldig bra, og omtrent nærmeste nabo, så der kommer jeg nok til å henge en del. Jeg har endelig kommet godt i gang med treninga igjen, etter dden ufrivillige lange pausen min. Det er utrolig digg! Woopwoop!

Av og til skulle jeg ønske jeg levde på 50-tallet. Om du tenker «Hæ? Drea på 50-tallet, det hadde vel aldri gått bra..», så skal jeg ikke skyte av deg huet jeg, altså. Jeg er jo ikke akkurat typisk koneemne, er jeg vel? Ikke er jeg god til å rydde og holde orden. Ikke er jeg god på å lage mat. Ikke er jeg god på å gå rundt hjemme uten å gjøre annet enn å passe barn, og ikke er jeg særlig god til å holde kjeft når det kanskje trengs. Jeg sier det jeg mener, uansett hvem det er til. Sånn er jeg bare, lissom. Men allikevel skulle jeg ofte ønske jeg levde på 50-tallet. Hvorfor? Det skal du få høre nå.

På 50-tallet fantes ikke Facebook. Ikke Tinder heller. I går lærte jeg noe nytt. Først og fremst må jeg bare presisere at Tinder kun er noe jeg bruker i kjedsomhet. Altså, jeg er verken ute etter romantikk eller noe som helst annet, jeg bare syns det er dritgøy å sveipe til høyre eller venstre på folk. Når de åpner kjeften, er jeg long gone – med mindre jeg ser potensiale til sjuke samtaler som for eksempel dette. Men ja. Tilbake til saken. DTF betyr tydeligvis «Down to fuck?», og er visst et velkjent begrep på Tinder om dagen. Sånn får man pult i dag, lissom. DTF. Greit nok, jeg er ikke dronning av romantikk, men det får da være måte på! Noe så håpløst uromantisk og lite turn on har jeg aldri hørt i hele mitt liv. Dere må egentlig bare få lese hele samtalen.

Han: Dtf?

Meg: Hæ?

Han: Google det!

Jeg googler. Down to fuck, ja.

Meg: HAHAHAHA.

Han: Ler du da?

Meg: Ja.

Han: Hvorfor det?

Meg: Nei, jeg er ikke down to fuck. Lykke til med jakten!

Han: Haha, hva som skal til da?

Meg: Det toget har nok seilt for lenge siden.

(Nytt uttrykk jeg liker å bruke, haha.)

Han: Går ikke noe tog her, frøken. Var jo bare et ærlig spørsmål. Hatt en fin kveld?

(Tar ikke noe hint der, altså. Sosiale antenner forsvant visst sammen med romantikken.)

Så sånn går det nå om dagen. Ingen kjemi trengs, ingen romantikk, ingen felles ting overhodet. Så lenge man er down to fuck, er alt greit. Hvor skal dette ende? Dette er jo sikkert bare begynnelsen. Snart puler vel ikke folk på ordentlig lenger en gang. Etter ei helg så skrytes det heller av hvor mange man fikk tinderpult, lissom. «DTF?» «JA!» «COOL, nå er du skrevet på lista mi!» Ferdig.  Neida. Men dere skjønner poenget. Oh well. Lykke til i livet, Mr. DTF.