Jeg sovna ikke før to-halv tre i natt, men er allerede våken. Klokka er ti på halv åtte (les: ti på halv trøtt), men jeg har vært våken siden ti på seks. Kroppen er kaldsvett etter mareritt – i natt og. Kroppen er slapp, jeg er trøtt og vil sove mer, men kroppen vil liksom ikke høre etter. Jeg setter sovne-prosjektet på vent, og finner frem Facebook på mobilen. Blar nedover i nyhetsfeeden. Blar hastig forbi alle «god morgen»-statuser som har begynt å tikke inn fra folk som gjør seg klare til å dra på jobben, men stopper opp da jeg ser en link til et blogginnlegg om uføre og politikk i den sammenheng.

Her skriver Kurt om sine erfaringer rundt uføretrygde gjennom hans rolle som tillitsvalgt på arbeidsplassen. Han belyser tanker, følelser og manges realitet rundt det å være sykmeldt så lenge at arbeidsplassen har blitt fremmed, og prøver å fortelle at det er så mye mer med folk enn det man selv kan se og tro.

Dette blogginnlegget traff meg. Jeg kjenner igjen så mye av det som står der! Det er så mye i den teksten som er så viktig. Jeg er ingen unnasluntrer. Det har jeg aldri vært. Jeg har alltid stått på, og jeg har alltid hatt konkurranseinstinkt nok til å ville bli best i det jeg holder på med – uansett hva det er. Jeg har alltid hatt et behov for å imponere, et behov for å bli sett på som dyktig, hardtarbeidende og målbevisst. Derfor går det veldig mange tanker gjennom hodet mitt når jeg, som egentlig alltid har følt meg som en resurssterk person med potensial og vilje til å bli noe, sitter her i dag og får utbetalt arbeidsavklaringspenger fra NAV etter å ha vært sykmeldt fra jobb i over et år. Det er ikke unnasluntring. Det er et personlig nederlag.

Så kommer den nye hverdagen min. Først må jeg innrømme for meg selv, og for alle andre (ikke minst), at jeg faktisk ikke klarer å jobbe akkurat nå. Min nye hverdag kan kanskje se ut som en enkel løsning. Som unnasluntring. Som en unnskyldning til å få styre dagene mine helt selv, og bare få holde på med ting jeg liker. Min nåværende hverdag består mye av trening. Jeg trener hver eneste dag. Noen ganger to. Og ofte når jeg er på treningsstudioet og løfter vekter, tenker jeg på hvor mange av de andre som er der som tenker «Hvorfor er ikke hun på jobb? Om hun klarer å være her og løfte tunge vekter hver eneste dag, så bør hun da kunne klare å jobbe også!» Å dra på trening koster meg ikke noe i form av dørstokkmila. Det står ikke på lysten, og det står ikke på motivasjonen. Men paranoien av å tenke på hva alle andre måtte tenke og tro, den har til tider satt store hinder.

Det er da jeg tenker «det er så mye man ikke vet.» Ja, trening er noe jeg virkelig liker å holde på med. Men det er ikke bare det. Trening er en stor del av behandlingen min for å bli frisk nok til å en dag kunne gå tilbake til en jobb, uten å bli periodevis sykmeldt igjen. Og det samme gjelder egentlig alt annet jeg bedriver med i den nye hverdagen min. Jeg er ikke i jobb, for jeg trenger tiden min til å finne ut hvordan jeg skal klare å unngå å bli sykmeldt. For å finne ut hvordan jeg kan takle både opp-og nedturer. Og det handler ikke bare om jobb, heller. Innsatsen er større enn som så. Først og fremst handler det om å overleve, rett og slett. Det høres jo veldig overdrevent og pompøst ut, men jeg har brukt fire og et halvt minutt på å finne en annen måte å si det på, uten å lykkes. Derfor får det bare se litt overdrevent og pompøst ut. (Selv om det i virkeligheten bare er sant.) Dernest handler det om å kunne klare å leve, ikke bare overleve. Og forhåpentligvis er jobb en del av det å leve for meg litt lenger frem i tid. Men ikke akkurat nå. Og om du syns det er vanskelig å forstå, eller vanskelig å godta – da kan du bare tenke deg hvor vanskelig jeg syntes det var å både forstå og godta. Det er jo tross alt jeg som må leve med å bli sett på som en unnasluntrer.