stampbad

Etter at jeg kom hjem fra Cannes-turen, har egentlig alt gått i ett. Uka etter jeg kom hjem ble brukt på å flytte ut fra huset jeg leide på Frøya, og flytte alle tingene mine til garasjen til mamma – hvor de fremdeles står nå og. Jeg flytter jo som nevnt til Trondheim etterhvert, men siden jeg ikke har et sted å bo der enda, så bor jeg hjemme hos mor og mannen for en stund. (Den største fordelen med det er selvfølgelig fri tilgang til jacuzzien, ref. bildet. Og gratis tak over hodet. Og middag servert! Hoho.) Så kom Vilja hit, og vi hadde en fin innehelg i høststormen, og først i dag har jeg fått satt meg ned og roet kroppen noen hakk. Deilig. Men ja, altså, derfor kommer innlegget fra Cannes først nå i morgen eller noe. Bilder og litt stories! Det blir, det blir. Enn så lenge får dere glo på rævva mi! Enjoy. Hoho. Ciao!

cannes1

Da er vi på tur! Jeg og bror. Vi kommer frem i fin tid i Cannes i dag, så da har vi hele kvelden til å bare gjøre akkurat det vi vil, før jeg skal bli ordentlig seriøs og spille første dag av pokerturneringen Unibet Open. Iiiik, som jeg gleder meg! Varma opp med ei turnering i Trondheim i går, hvor jeg følte jeg spilte ganske bra og hadde godformen inne. Det lover godt! Så krysser vi fingrene! Jeg gleder meg i alle fall veldig til å spille. Og jeg skal selvfølgelig oppatere med masse bilder både her og på Instagram. Hejdå!

– Hvor mange kalorier er det i denne?

Jeg ser opp på henne. Vantro.

– Hva sa du nå?

– Hvor mange kaloli… Kalorier er det i denne, gjentar hun og peker fremdeles på kjeksa hun holder opp mot meg i hånda si.

Jeg får klump i halsen, klump i magen, vondt i hodet, jeg blir kvalm og uvel, og aner ikke hva jeg skal svare – alt på samme tid.

Hun er fem år. Fem år, og har allerede spurt meg om hvor mange kalorier det er i kjeksa hun tygger på, selv om hun ikke var helt sikker på uttalelsen av ordet. Jeg aner ikke om hun vet hva det betyr, heller. Men hun spurte om det. Jeg tenker meg om. Har jeg noen gang snakket om kalorier i nærheten av henne? Er det min feil? Har jeg påvirket henne til å tenke på sånt allerede? Er jeg en grusom mor? Har jeg feilet i den viktigste jobben man noen gang kan ha – allerede nå? Med ett føler jeg byrden veie tungt på skuldrene mine. Byrden av hvorfor hundretusenvis av jenter under femten år sliter med spiseforstyrrelser. Byrden av fokuset som er. Restylane, hår, sminke, klær, trening, muskler, kropp. Er jeg et forferdelig menneske? Er jeg kanskje bare dum og overfladisk allikevel, uten verdier som virkelig betyr noe? Har jeg blitt et forferdelig forbilde?

Av og til føler jeg det å være mor er en fryktelig vanskelig oppgave. Jeg føler jeg mestrer mye av det. Pedagogikk er ikke mitt svakeste felt. Oppdragelse har til nå gått som en lek. Vilja er ei superflott jente. Hun er flink, snill, god, omtenksom, takknemlig, glad og ansvarsfull. Jeg koser meg alltid når vi er sammen, og er sikker på at hun gjør det samme. Men allikevel så føler jeg at det er en håpløs oppgave. Jeg er redd. Jeg er dritredd for alt det vanskelige som kan komme. Jeg er redd for at jeg gjør feil som får store, fatale følger senere. Jeg er redd for å mislykkes og jeg er redd for å ikke takle utfordringer i fremtiden. Jeg er redd for å svikte Vilja. Uansett på hvilket plan. Jeg er redd for å ikke se noe jeg burde se, ikke høre noe jeg burde høre, ikke være der da jeg burde være der. Jeg er livredd for at jenta mi skal oppleve ting ingen fortjener, og jeg er redd for at… Vel, for å si det rett ut; hun skal bli som meg. Når man tenker på å bli mor, så tenker man at «bleier, dritt og gulp tåler jeg da lett! Å bli mor er ingen sak.» Men alt det andre – det tenker man ikke på. All frykten, alle bekymringene – alt det ingen sa noenting om.

bloggen dreaaaaa blondie

Jeg har blitt blondere! Og kortere. I håret altså, ikke lengden på hele meg, lissom. Greit nok at jeg har kommet halvveis til femti, men så gammel at jeg krymper har jeg vel ikke blitt helt enda. Men blond – det er jeg altså igjen. Jeg skal bli enda lysere, da. Skal bli helt hvit! Det rocker. Gleder meg! Hugs.

morepastells2
Mer pasteller! Jeg er tydeligvis ikke helt over den rosaperioden min, jeg. Tar igjen for mange år som unge I guess, da jeg nektet å gå i kjole, lot heller fugler lage reir i håret mitt enn å flette det, og hatet rosa. I dag? Elsker kjoler, elsker fletter og elsker rosa. Sånn kan det gå…

Men uansett. Ting skjer! Jeg er på flyttefot. Skal være ute av huset her ut måneden, faktisk. Trondheim, here I come! Gleder meg veldig til å komme meg tilbake til byen. Skal faktisk ta turen til Trondheim allerede i morra, men da står tatovering + hårfarging på tapetet. Jeg skal gjøre ferdig tatoveringen jeg har begynt med på lårene, og jeg skal bli platinablond! Awzum! Hugs.

rosa2
rosa3
rosa1
rosa4

Sånn! Nå har jeg fått ny MacBook i hus, og jeg har endelig fått installert Photoshop på den og. Så nå blir det lettere å blogge fremover. Starter det hele med en liten rosaserie. Pastellfarger, altså! Jeg elsker pasteller! Og nei, jeg har ikke en greie for sauer, jeg bare digger den maska der på bilder. Så vet dere det og. Ciao!

Det er noe jeg har tenkt ganske lenge på, men egentlig aldri sagt høyt. Og nå er det på tide. Eller, det passer vel kanskje bra nå, nå som Lene Marlin har gått ut og fortalt om sine psykiske problemer og selvmordsforsøk. Da Lene Marlin forsvant fra medienes søkelys for lenge, lenge siden, ble det mye snakk om hvor det ble av henne. Det har også blitt snakket mye om at hun ikke var psykisk sterk nok  for rampelyset. Jeg har tenkt over det der, og føler ofte at det blir endel misforståelser omkring det å være psykisk syk og det å være psykisk svak. For nei, det er absolutt ikke samme sak.

Jeg kan snakke for min egen del. Jeg har aldri vært en psykisk svak person. Heller tvert imot. Jeg har vært den i front. Den dominerende, den som sier høyt ifra om det hun mener. Den som reiser seg og sier “nei”, selv om presset rundt om å si “ja” er stort. Uten å prøve å fremstå som en saint, så har jeg vært en som har forsvart de som ikke har turt å forsvare seg selv. Eller som ikke har fått det til. Poenget er; psykisk svak har jeg aldri vært. Men psyisk syk – det er jeg.

Som legen min sa; “Noen får hjertetrøbbel. Du fikk bipolar lidelse.” Sånn er det. Jeg trakk det loddet, lissom. Uten at jeg kunne noe for det. Uten at det er noe jeg har kontroll over. Depresjonene mine kommer akkurat når det passer dem, av og til uavhengig av omstendighetene rundt meg. Uavhengig av hva jeg gjør og ikke gjør. Det samme gjør oppturene. De bare dukker opp, helt ut av intet, men hjernen min er ikke psykisk svak som ikke klarer å takle det. Det er uunngåelig. Og på samme måte som med hjertetrøbbel, så finnes det ting man kan gjøre for å forbedre det. For å takle det. For å holde sykdommen i sjakk.

På grunn av alt dette, blir jeg så utrolig glad hver gang jeg leser en artikkel om kjente fjes som innrømmer at de har vært eller er psykisk syke. Det er så sterkt gjort! Jeg blir nesten så rørt at jeg begynner å grine hver eneste gang, og jeg blir ekstremt sjeldent rørt til tårer. Takk til Lene Marlin som setter et norsk kjendisfjes på psykisk sykdom, og som beviser at det å være psykisk syk absolutt ikke er det samme som det å være psykisk svak. Du rocker, Lene Marlin! Du rocker.

IMG_4551

Og ja. Jeg har klippa meg! Ekstrem forandring, and I love it! 

Blogglistenhits
Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: