To bilder fra dagens treningsdate med Marthe. Skjønner hvorfor jeg ikke har med kamera på trening sånn ellers, sånn utenom på grunn av de åpenbare grunnene. Sminkeløs, svett og med håret satt opp sånn = ikke særlig vakkert.
Jeg er en sånn. Ekstremt god til å periodetrene. Og ekstremt god til å gå opp og ned i vekt, uten at jeg egentlig verken prøver å slanke meg eller legge på meg. Det skjer liksom bare av seg selv. Eller, altså… Det skjer jo ikke helt av seg selv, det vet jo jeg og. Vekt blir bare ikke til av seg selv, verken på minus eller plussiden. Men jeg har sjelden aktivt gått inn for å slanke meg, og jeg har i alle fall aldri gått inn for å legge på meg. Men jeg er altså en ekspert på periodetrening. Det kommer helt sikkert av svingende humør og svingende energinivå, men siden dette jo er året for forandringer, som det så fint heter, så har jeg bestemt meg for å virkelig klare å stoppe periodetrenden. Både på humør, trening og mat. Stabilitet. Struktur. Jeg nevnte det jo her om dagen. Det gjelder treninga og. Ikke periodevis, men kontinuerlig. Nå hørtes jeg skremmende voksen ut…
Nå har jeg vel trent ordentlig og regelmessig i tja… To-tre uker? Ikke lenger i alle fall. Før det har det vært sporadisk uten mål og mening. Og det kommer man ikke så langt med. Så hva er målene mine? Målene mine er ikke så veldig ekstreme, altså. De er å stramme opp, bli kvitt litt fett, bedre kondisen og få litt markerte muskler. Ikke noe overdrevet, bare.. Trent. Og sunn.
I dag var jeg altså på Maxtrim med Marthe, som er mye sterkere enn meg. Hun, som er halvparten så høy som meg (okei, litt høyere er hun da), løfter mye tyngre på alt, omtrent. Flinka! Men – etter at jeg har fått trent regelmessig en stund nå, så skal jeg jammen ta henne igjen. Om to måneder skal jeg både se og merke stor forskjell på meg selv. Det er målet.
Det er forresten noe jeg har lagt merke til og. Fineste Nora innførte i går begrepet «Fitnessforvirra». Jeg har aldri vært fitnessforvirra, men kroppsforvirra – det er jeg hele tiden. Noen ganger så føler jeg meg slankere enn jeg syns jeg ser ut både i speilet og på bilder, andre ganger syns jeg at jeg ser slankere ut i speilet og på bilder enn jeg føler meg. Andre ganger syns jeg at jeg ser slank ut på bilder, men helt jævlig i speilet. Andre ganger omvendt. Det er til å bli tullete av! Hvordan vet man egentlig hvordan man ser ut!? Det er farsken ikke lett. Kroppsforvirra, det er hva jeg er i alle fall.
Jeg tror ikke man burde tenke saa mye paa hvordan man ser ut jeg, men har definitivt opplevd det samme!
Skulle ønske jeg ikke gjorde det, men må innrømme at jeg tenker en hel del på hvordan jeg ser ut. Og hvordan jeg føler meg. :b
åh, kjenner meg igjen i å være kroppsforvirra! føler meg slank, men ser stor ut i speilet. ser grei ut på bilder, men føler meg gigantisk. baaah! jeg lurer veldig ofte på hvordan jeg egentlig ser ut, og om hodet mitt bare er klikka? en dag er jeg jo FEIT og neste dag er magen flat. det går jo ikke aaaan! det beste av alt hadde jo vært å ikke bry seg, men dit har jeg ikke kommet og jeg har nok en veeeeldig lang vei å gå for å havne der. blir bare aldri fornøyd, rett og slett.
Huff, kjenner meg SÅ igjen i det du skriver om å være kroppsforvirra.. Det er jeg hele tiden! Og er fryktelig lei av å bruke tid og energi på det. Det har liksom bare satt seg bom fast oppi knotten! :-p