å takle ting man ikke taklet før

 To gamle bilder jeg fant her om dagen. Fra 2009, tror jeg. 

Jeg har vært glad en stund nå. Veldig glad. Kanskje litt for glad. Så glad at trist egentlig ikke har eksistert på en stund. Vonde følelser har bare forvunnet helt og holdent, men det har vært så deilig, så deilig, etter alle de månedene med kun vonde følelser og tanker. Endelig litt fri! Jeg har vært glad så lenge nå at jeg til tider har glemt å tenke på at det kanskje ikke kommer til å være sånn for alltid og at jeg kanskje har vært i overkant glad og energisk, og derfor ble overraskelsen litt brå nå den siste uka når jeg plutselig ikke er superglad lenger. Jeg har falt tilbake til å ha endel dårlige dager. På rad. Jada, jada. Alle har gode og dårlige dager, men… Det er ikke sånn. Jeg kjenner forskjell. Det er son en bryter har blitt slått av. Fra å ikke føle trist overhodet, til å føle overdrevent masse trist. Jeg mener… Fra å ikke gråte i begravelsen til sin egen, snille, gode farmor, til å grine hver kveld av minusbeløp på konto, ensomhet og følelse av udugelighet, av forkjølelse, vondt i ørene og at Gizmo bjeffer på alt som finnes av lyder og bevegelser. Men – på den positive siden; jeg gjør ting annerledes nå enn før. Takler på en ny måte. Og jeg tror ikke det er så feil. Jeg tror faktisk det kan hjelpe og gjøre det mindre vondt. Det er i alle fall det jeg håper på, og så krysser jeg fingrene for at dette ikke er starten på et tilbakefall til eviglange, tunge perioder uten pusterom.