Noe av det beste med sommeren er når det er sol, og man treffer en fin gjeng på Solsiden og drikker øl. I solsteiken. Og enda bedre er det når en herlig hund også er med, og Mira fikk meg til å savne å ha hund mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg fikk skikkelig Salasavn, rett og slett. En vakker dag skal jeg ha hund igjen, det er i alle fall sikkert. Anyway, her er litt bilder fra torsdagskvelden! Instahygge. Ciao!
Jeg venter på bussen. Igjen. Det er jo noe man alltid gjør, virker det som. Og det er alltid mens man venter på bussen at man tar seg tid til å se på andre enn seg selv. Man får plutselig tid til å slippe alt man tenker på til vanlig, og tid til å tenke på hva som er rundt en. Hvem som er rundt en, og hva de gjør. Eller som i dette tilfellet; hva de prater om. Jeg satt på bussholdeplassen. Det var sol, og jeg hadde ørepropper i ørene uten å høre på musikk. Det bare så sånn ut. To gutter på rundt atten-nitten år går frem og tilbake foran meg og prater med hverandre. Om politikk. Jeg blir positivt overrasket. Godt å se at ungdommen bryr seg. At de tenker på annet enn heimebrent, volvo og pupper. At de er oppegående, veltalende og… Der stopper jeg. Mulig det var setningen «Jeg tror verden har godt av en tredje verdenskrig, jeg. Atomkrig eller noe.» som fikk meg til å ombestemme meg, eller kanskje det var svaret samme person ga til den andre da han sa «jeg tenker sånn… Hvorfor skal uskyldige dø?» som gjorde det. Svaret var nemlig «for det er sånn man VINNER! Vil du ikke vinne?»
Jaha. Så denne gutten skal jeg sitte på buss sammen med, tenkte jeg bekymret og så for meg det ene scenarioet etter det andre. Som kommende journalist i lokalavisa så jeg til og med for meg avisoverskriftene. «Gutt kaprer buss» eller «Attenåirng går i ABBs fotspor.» Ja, for holdningene han på fire minutter klarte å lire ut av seg skremmer meg. At norsk ungdom rundt omkring har et sånt syn på politikk, krig og fred og sånt er faktisk verre enn at Paradise-Iselin har fått gitt ut årets flaueste singel. Og det sier sitt, for det er ille det også. Hvor har det blitt av empati, medfølelse og normal… FOLKESKIKK? Jeg mener… Drepe? Krig? Elendighet? Er det noe å rope hurra for? Jeg ble målløs. Rett og slett. Lærere, foreldre og andre voksne som har med disse ungdommene å gjøre; si noe, vær så snill. Ikke la attenåringer gro fast slike aggressive holdninger. Drep det før det dreper oss. Jeg mener det. Jeg er seriøs. Dødsseriøs. Hvis ikke kommer det fler dager som 22. juli. Garantert. Og ja, drep slike bubble gum-låter også. Det gjør vondt i ørene, og ødelegger musikk-Norge. Så er det også sagt i samme slengen.
Hei! Ja, jeg lever. Og ja, jeg har vært borte en god stund nå. En pltuselig bloggpause ble det visst, verken planlagt eller gjennomtenkt. Det bare… ble sånn. Men nå er jeg tilbake. Først med en god del nyheter, og deretter med bilder igjen. Jeg har flyttet ut av leiligheten nå, og flyttet hjem til mamma på Frøya for øyeblikket. Må finne meg et eget sted å bo der ute, for jeg har fått jobb som journalist i lokalavisa hjemme! Så jeg flytter altså hjemover igjen, jeg. Til Frøya. Eller Hitra.
På samme dag som jeg fikk vite at jeg fikk jobben, fikk jeg også vite at jeg får bli med til Las Vegas i juli! Jeg reiser 1. juli og hjem igjen 12.juli. Jeg skal ta bilder for Donkr og Betsson på WSOP, og gleder meg vilt! Det blir helt rått. Vegas, dere. VEGAS. JEG. Til Vegas. I can´t wait. Det blir fan-fucking-tastic!
Så til nå. Sitter for øyeblikket på Egon i Trondheim og spiser lunsj. Drar hjemover (til Frøya) igjen om et par timer, så nå sitter jeg i grunn bare og venter på at bussen skal gå. Tok en tur på Solsiden med en gjeng i går, så det slenger jeg opp litt bilder av når jeg har kommet meg hjem. Bare for å få i gang blogginga igjen for fullt liksom. I mens kan dere jo se disse videoene fra pokercruiset jeg nylig var på. Enjoy og hejdå!
Tjohei! I går var det sommerfest på Gossip, og da Åse Kristine lurte på om jeg ble med så brukte jeg cirka to og et halvt sekund på å betemme meg for å bli med. Jeg har vært inne i tre dager i strekk nå, på tross av at det har vært sol, grilling, utepils og sosialisering på alle kanter. Jeg er opptatt med å pakke alt jeg eier i esker, for det er flytting på gang. Jeg har ikke funnet meg et nytt sted å bo enda, så nå blir det hjem til mamsen til jeg finner noe. Men, i går kveld unnet jeg meg selv en liten tur ut. Klarte heldigvis å være fornuftig, så jeg dro hjem i totida, og var klar til å hoppe opp tidlig i dag for å pakke videre. Da går det an! Så nå vet dere hvorfor jeg er litt fjern for tiden. Busy, busy. Ciao!
For en stund siden kom jeg i gang med en bildeserie. Dessverre kom jeg liksom ikke lenger. Jeg har bilder planlagt, men de blir liksom aldri tatt. Så nå poster jeg bare det første bildet, jeg. Testbildet. Dette er Vilja (ikke min Vilja, men en annen fin Vilja), og her er hun Paris Hilton. Diva! Fnis. Håper jeg får tatt resten av bildene etterhvert også. Og antagelig en re-shoot av dette. Tror det kan bli gøy. Det har potensiale. Ciao!
Sol og skyfri himmel får meg til å bli veldig… Veldig… Klissete. Før jeg vet ordet av det har jeg blitt like gladkristen som alle de jeg har forbannet både høyt og lavt i flere år. De som tisynelatende alltid har det fantastisk og perfekt. De som poster bilder av grillen fylt med allslags herlig grillmat og skriver at de koser seg med verdens beste gjeng og… ja. Du kjenner vel til det. Alt skal liksom postes, og alt er like fantastisk og herlig. Puke. Vel, nå er jeg litt sånn selv. Jeg griller ikke med noen (men etter å ha tittet i kjøleskapet til mamma ser det ut til at det kanskje blir litt grilling i nærmeste fremtid), og jeg ser ikke så veldig mye til de fantastiske vennene mine. Og ikke har jeg verdens beste kjæreste. Men. Jeg lyser opp allikevel. (Mulig den nye, gule kosegenseren min har noe med saken å gjøre, for den lyser i alle fall opp.) Det er noe med sola og den derre skyfri, blå himmelen. Og vannmelon. Og blades. Jeg blir i instagodt humør. Det likes!
Jeg er hjemme hos mamma på Frøya i noen dager nå, og her er det sol og vår og fint! Det er det som er så fint med hagen her. Der blåser det ikke engang, selv om det omtrent blåser storm utenfor gjerdet. Okei, ikke storm da, men nok til at bladesturen ble en kamp mot døden i dag i alle fall. Eller mulig min dårlige kondis også spiller inn en smule. Vel, nå er endelig bladessesongen i gang igjen, og da kommer jeg meg i form rimelig kjapt. Jeg er slapp i vinterhalvåret, og så blir jeg sprek i løpet av sommeren. På høsten er jeg altså på topp. Før det forsvinner igjen i løpet av tidligvinteren. Same procedure every year! Kanskje jeg skal vurdere å holde kondisen oppe gjennom hele året denne gangen? Vel. Time will show. Hugs.
Her kommer noen bilder til fra cruiset, bare for å friste dere til å ville være med neste år! For ja, det blir cruise da også, nemlig. For å ikke snakke om NM. Jeg gleder meg ekstremt til NM allerede, jeg! Alle som ikke har vært med på et pokerarrangement før, bør virkelig begynne å spare allerede nå. Det er så verdt det! Alle som ikke blir med går virkelig glipp av noe helt fantastisk. Det er ikke bare pokeren, selv om den er gøy i seg selv. Det er alt rundt. Folkene. Samholdet. Historiene. Moroa. Man trenger ikke være så spesielt pokerinteressert i utgangspunktet heller. Man blir smitta, og man har det så gøy at å ikke bli med neste år ikke lenger blir et alternativ. Jeg lover. Ta dessuten en tur innom Donkr-forumet og bla litt også. Mye interessant å finne der. Så… Vurder NM til neste år du også. Jeg mener det!
Nøyaktig 7 minutter med Vilja.
Ja, hva er det ikke å elske? Korpsmusikk som fungerer som vekkeklokke rundt klokka åtte-ni på morgenen, pølser som bader i fett verre enn på bensinstasjoner, iskliss overalt hvor man går og russ med fløyter som lager lyd like konstant som tinitus i øret. Alle klemmer hverandre og ser ut til å glemme alt som heter intimsoner – noe som selvfølgelig er helt fantastisk! En nasjon, ett folk. Alle er vi i familie! (Mon tro om alle tenkte det kvelden/natta før, i konjakkrusens hete øyeblikk. 16-mai; incestens dag?) Så er det dette med kongen. Tusenvis av mennesker samles for å se kongen jobbe på en røddag. Ja, for kongen må selvfølgelig jobbe hardt, og det er tydeligvis en så sjelden kost at hele Norge er nødt til å få det med seg, enten om de faktisk befinner seg i folkemylderet utenfor Slottet, eller om de velger å holde seg hjemme foran tv-en i noen timer. Antagelig står tv-en på mens hele den moderne familien, som nå består av mine, dine og våre barn, pynter seg og gjør seg klare i ro og mak, helt uten stress, småkjefting og irritasjon. Oh, such a perfect day.
Og om man virkelig er rutinert på denne feiringsgreia, så har man selvfølgelig vært på fest til langt på morgenen, så man får oppleve alt det fantastiske 17-mai har å by på i fyllesyk tilstand. Å bli vekt av vakker korpsmusikk en halvtime etter at man har sovnet er grunn nok i seg selv til å hoppe opp og klemme noen mens man roper «hurra, hurra, hurra!» Mindre grunn til å rope hurra blir det selvfølgelig ikke i det øyeblikket du kommer deg ut i gatene i sentrum av byen, hvor tusenvis av barn roper og ler høyt, mens tusen andre gråter hysterisk mens de ser heliumballongen sin forsvinne bak mørke skyer på himmelen. Mørke skyer, hva er det jeg skriver? På 17. mai er det jo alltid sol og pent vær! Aldri regner det. Aldri blåser det. Spesielt ikke her i Trondheim – Solens by!
Så er det tid for taler. Ordførere og andre viktige mennesker, som du gjerne kunne ha betalt for å høre snakke, preiker om samhold og tradisjoner. Minioriteter og majoriteter. Barn og fremtid. Og ikke minst; 22.juli. Alle tar på seg alvorsuttrykkene sine og ser på hverandre med triste, forståelselsfulle blikk som symboliserer at vi nok en gang er èn nasjon og ètt folk, samlet og sterke. Uten hat, men bare fylt med kjærlighet og vakre tanker. Det gråtes en skvett, noe ektefølt og noe fasadepreget, før talen rundes av med humor på høyt nivå som får alle til å humre lett. For ordførere er alltid morsomme mennesker som vet kunsten å underholde store folkemengder.
Nei, nå tør jeg nesten ikke skrive mer fine ting om 17.mai, jeg. Da blir jeg vel beskyldt for å være nasjonalist og det som verre er. Og istedet for å bruke dagen på å skrive om den, så må jeg jo ut i Solens By og oppleve litt! Åh, som jeg gleder meg. Gratuelrer med dagen, allesammen. Må din dag bli like magisk som min.