Et bilde fra 2008. Kaizers på Vega i København.
Jeg blar gjennom gamle blogginnlegg, mimrer og hører melankolsk musikk. Typisk meg. Å sitte på kveldstid foran macen og høre musikk altså. Ikke mimredelen, for det er bare sånt jeg finner på å gjøre en gang i blant. Men musikk – det hører jeg på hver kveld. Det fører selvfølgelig til at jeg raskt blir litt lei av musikken jeg hører på, da jeg er av typen som hører de samme låtene gang på gang i lange perioder. Helt til jeg blir lei, og finner nye fine låter som kan overta. Dessverre er det ikke bare-bare å finne slike låter man bare elsker hele tiden. Som nå. Jeg sliter. Jeg finner liksom ingen nye favorittlåter. Du vet, slike låter som bare setter seg fast med en gang. Som man kan høre femten ganger på rad uten å bli lei. Som er med på å definere tiden vi er i akkurat nå, og som skal være med på å få en til å huske følelser og tanker man hadde akkurat i de øyeblikkene når man ser på ting i retroperspektiv. Slike låter som blir livsviktige. Ja, ikke sant? Ble det ikke plutselig mye vanskeligere å finne slike låter nå? Jeg får nesten litt prestasjonsangst av å lese det selv.
Uansett. Om du har en fin yndlingslåt for tiden som du bare ikke kan få hørt nok på, så fortell meg gjerne hvilken. Jeg har litt sær musikksmak, men muligheten for at jeg liker den er der fremdeles. Oj. Nå hører jeg Kritstian Valen – Still here. Det er en sånn låt. Ja, det er dritflaut å innrømme det (spesielt med tanke på at jeg ikke akkurat er noen fan av Valen verken som person, komiker eller artist), men sånn er det altså. Den ble en sånn viktig låt. Ut fra det kan man jo også konkludere med at de aller fleste låter har potensiale, så ikke vær redd for å bomme totalt på min smak om du tør å komme med et låtforslag. Det er fremdeles håp. Hvis Valen klarer det, kan anyone klare det.
