Hvor vanskelig kan det egentlig være? Hvor jævla vanskelig kan det være å finne seg en kjæreste? Ikke at jeg stresser med det altså. Ikke at jeg er på leting. Overhodet. Men det er ikke poenget. Poenget slo meg i dag, da jeg så ei jente med så markert cameltoe at jeg ikke klarte å la være å stirre, gå ut av bussen og løpe bort til kjæresten sin som venta på busstoppen med omfavnelsen og kyssene klar. Jeg så på dem, og kunne ikke la være å tenke at han var overraskende kjekk til å godta at dama hans viste seg i full offentlighet med en bukse som helt klart ikke var skapt for henne. Forhåpentligvis hadde hun ikke på seg buksa der da de møttes, for om det så er tilfelle; hvordan i alle verden klarte hun å overtale ham til å bli sammen med henne? Hvordan fikk hun seg kjæreste, og hvorfor har det seg sånn at jeg ikke har…?

Anyways. Cameltoe-jenta var egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. Tro meg, det er nok å ha sett henne, om jeg ikke skal dedikere et helt blogginnlegg (det første på en hel evighet til og med) til henne og henne alene også. I dag står kjærleiken i fokus. Jeg er jo midt i bryllupssesongen, og hver helg fotograferer jeg lykkelige par som gifter seg og lover evig troskap i gode og onde dager, og jeg kan ikke la være å tenke; hvordan treffer folk hverandre? Hvordan finner folk som passer sammen hverandre? Og ikke minst; hvordan treffer de hverandre på rett tidspunkt? Er folk for lite kresne og tar til takke med det de finner, eller er det jeg som setter for store krav til hvor mye som skal klaffe? Burde man hatt en sånn tabell hvor man regner ut matchprosent, og tja… La oss si 90% match er godt nok? Eller skal man bare vente uten å tenke og plutselig så står det svart på hvitt på facebook at man er i et forhold, og man smiler og ler av dustete ting og kliner på bussen?

Tilfeldigheter. Det er i grunn ganske så gøy hvor rart det er med tilfeldigheter. Tilfeldigheter og timing. Valg man tar som kan vise seg å være life changing uten at man vet det før i ettertid, bare på grunn av tilfeldigheter. Tabber som kan vise seg å bli det viktigste man har gjort. Det er merkelig. Det er rart (og antagelig veldig waste) å tenke på hvordan ting hadde blitt om man hadde valgt motsatt. Crazyness. Men før jeg blir for filosofisk her nå; hejdå. Jeg skal snart gå av toget skjønner du. Jeg er på vei tilbake til Toten for å komme i gang med andre og siste uke av Operasjon Førerkort. For ja, nå har jeg forhåpentligvis snart blitt voksen og har førerkortet i lomma. Toten; jeg er klar for andre og siste uke med bilkjøring. Let´s go!