Sol og skyfri himmel får meg til å bli veldig… Veldig… Klissete. Før jeg vet ordet av det har jeg blitt like gladkristen som alle de jeg har forbannet både høyt og lavt i flere år. De som tisynelatende alltid har det fantastisk og perfekt. De som poster bilder av grillen fylt med allslags herlig grillmat og skriver at de koser seg med verdens beste gjeng og… ja. Du kjenner vel til det. Alt skal liksom postes, og alt er like fantastisk og herlig. Puke. Vel, nå er jeg litt sånn selv. Jeg griller ikke med noen (men etter å ha tittet i kjøleskapet til mamma ser det ut til at det kanskje blir litt grilling i nærmeste fremtid), og jeg ser ikke så veldig mye til de fantastiske vennene mine. Og ikke har jeg verdens beste kjæreste. Men. Jeg lyser opp allikevel. (Mulig den nye, gule kosegenseren min har noe med saken å gjøre, for den lyser i alle fall opp.) Det er noe med sola og den derre skyfri, blå himmelen. Og vannmelon. Og blades. Jeg blir i instagodt humør. Det likes!
