Ja, hva er det ikke å elske? Korpsmusikk som fungerer som vekkeklokke rundt klokka åtte-ni på morgenen, pølser som bader i fett verre enn på bensinstasjoner, iskliss overalt hvor man går og russ med fløyter som lager lyd like konstant som tinitus i øret. Alle klemmer hverandre og ser ut til å glemme alt som heter intimsoner – noe som selvfølgelig er helt fantastisk! En nasjon, ett folk. Alle er vi i familie! (Mon tro om alle tenkte det kvelden/natta før, i konjakkrusens hete øyeblikk. 16-mai; incestens dag?) Så er det dette med kongen. Tusenvis av mennesker samles for å se kongen jobbe på en røddag. Ja, for kongen må selvfølgelig jobbe hardt, og det er tydeligvis en så sjelden kost at hele Norge er nødt til å få det med seg, enten om de faktisk befinner seg i folkemylderet utenfor Slottet, eller om de velger å holde seg hjemme foran tv-en i noen timer. Antagelig står tv-en på mens hele den moderne familien, som nå består av mine, dine og våre barn, pynter seg og gjør seg klare i ro og mak, helt uten stress, småkjefting og irritasjon. Oh, such a perfect day.
Og om man virkelig er rutinert på denne feiringsgreia, så har man selvfølgelig vært på fest til langt på morgenen, så man får oppleve alt det fantastiske 17-mai har å by på i fyllesyk tilstand. Å bli vekt av vakker korpsmusikk en halvtime etter at man har sovnet er grunn nok i seg selv til å hoppe opp og klemme noen mens man roper «hurra, hurra, hurra!» Mindre grunn til å rope hurra blir det selvfølgelig ikke i det øyeblikket du kommer deg ut i gatene i sentrum av byen, hvor tusenvis av barn roper og ler høyt, mens tusen andre gråter hysterisk mens de ser heliumballongen sin forsvinne bak mørke skyer på himmelen. Mørke skyer, hva er det jeg skriver? På 17. mai er det jo alltid sol og pent vær! Aldri regner det. Aldri blåser det. Spesielt ikke her i Trondheim – Solens by!
Så er det tid for taler. Ordførere og andre viktige mennesker, som du gjerne kunne ha betalt for å høre snakke, preiker om samhold og tradisjoner. Minioriteter og majoriteter. Barn og fremtid. Og ikke minst; 22.juli. Alle tar på seg alvorsuttrykkene sine og ser på hverandre med triste, forståelselsfulle blikk som symboliserer at vi nok en gang er èn nasjon og ètt folk, samlet og sterke. Uten hat, men bare fylt med kjærlighet og vakre tanker. Det gråtes en skvett, noe ektefølt og noe fasadepreget, før talen rundes av med humor på høyt nivå som får alle til å humre lett. For ordførere er alltid morsomme mennesker som vet kunsten å underholde store folkemengder.
Nei, nå tør jeg nesten ikke skrive mer fine ting om 17.mai, jeg. Da blir jeg vel beskyldt for å være nasjonalist og det som verre er. Og istedet for å bruke dagen på å skrive om den, så må jeg jo ut i Solens By og oppleve litt! Åh, som jeg gleder meg. Gratuelrer med dagen, allesammen. Må din dag bli like magisk som min.
