Det er egentlig litt ironisk det der. Hypokondri er i følge wikipedia «en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har.» Så ikke nok med at man tror man har sykdommer man ikke har, så har man faktisk en sykdom man kanskje ikke tror man har. Eller ikke vet at man har. Eller ikke vil innrømme at man har. Eller faktisk vet man har, noe som antagelig kun skaper større frykt for andre sykdommer igjen. «Jeg har jo denne sykdommen. Da er det ikke bare innbilning! Da er sikkert ikke kulen jeg har i magen bare innbilning heller.» Jeg mener… å ha en sykdom om å ha sykdommer…. Det er litt ironisk. Men morsomt er det overhodet ikke. Og ikke er det rart heller.
Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg ser ordet kreft minst èn gang per dag. De aller, aller fleste av oss kjenner en eller annen som har fått kreft. Noen av oss kjenner flere, og til og med noen som har dødd av det. Da er det kanskje ikke så veldig rart at vi blir skrekkslagne og gir oss selv dødsdommen med ett vi finner en kul eller noe annet som tilsier at kroppen er full av kreft. Selv om det høyst sannsynlig ikke er noe farlig i det hele tatt. Fornuften roper «ikke vær redd, det er en helt ufarlig, logisk forklaring på dette», men redselen og bekymringene har allerede tatt plass for lenge siden. Med ett uroen er der, så føler man et behov for å finne ut litt mer om hva som kanskje kan feile en, og hva gjør man da? Jo, man slenger fra seg alt man har i hendene, og løper til datamaskinen for å google «symptomer på kreft» eller «kul i tarmen» eller «vondt i magen». Og når du først har kommet i gang med den prossessen – da er det ingen vei utenom legekontoret.
Så sitter du på venterommet. Du er omringet av mennesker som ser skikkelig syke ut, og du begynner med ett å tvile på om du overhodet bør sitte der selv. Du er jo sikkert frisk. Du har sikkert bare overdrevet. Skremt deg selv. Innbilt alt sammen. Du angrer, og innser at legetimen kun er 250 kroner ut av vinduet og okkupasjon av legens dyrebare tid. Noe legen også er flink til å hinte om med ett du setter føttene innenfor kontoret. Du har ropt ulv. Du får en antibiotikakur, en salve eller et plaster, og blir sendt ut på gangen i skam, noe som antagelig fører til at listen for å ta turen til legen igjen senere ble hevet fem hakk. Men… Enn om? Enn om man faktisk er ordentlig syk? Enn om man er en av de uheldige? Det skjer han og henne og han og han og han og henne. Hvorfor skulle det ikke skje meg eller deg? Hvor mange ganger skal vi få «lov» til å rope ulv uten å føle oss til bry, teite eller pysete? Før vi blir kalt hypokondere? Hvordan skal vi i det hele tatt vite når vi bør ta turen til legen? Heller en gang for mye enn en gang for lite sies det. Hvorfor føles det ikke sånn?
Jeg har angst for å dø. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er livredd for å dø, og at jeg ikke akkurat er treig med å tenke «Æh, denne gangen har jeg kreft, og nå skal jeg dø.» Så ser jeg for meg begravelsen og hvilke sanger jeg syns bør spilles. Ja, jeg er helt seriøs. Jeg er pissredd for å dø. Heldigvis innhenter fornuften meg (og den plagsomme hjernen min) rimelig kjapt, og jeg rister på hodet av hvor ufattelig tåpelig jeg er. For det er latterlig å bruke tid på å være redd for noe som høyst sannsynlig ikke skjer med det første. Det er latterlig å bruke tid på å tenke på problemer før de overhodet er reelle. Nei, vi får ta turen til legen og sjekke ting om vi er usikre, men uten å ta problemene, sorgen og uroen på forskudd. Vi får rope ulv så mange ganger vi føler for (og håpe at sykehuset fremdeles er åpent for oss den dagen det skulle være nødvendig), og leve livet uten å bekymre oss for når det skal komme til å ta slutt. Legene får bare holde ut med oss, hypokondere eller ei.
Haha, herlig tekst! Personlig venter jeg alltid alt for lenge med å komme meg til legen vanligvis. Forrige gang jeg var der hadde jeg kyssesyken og hadde hatt det i fjorten dager hvor jeg fløy rundt både hit og dit med en hodepine ikke 500 mg pinex + 600 mg ibux kunne ta knekken på. Jeg var så syk at jeg ble sendt på sykehuset med en gang, så jeg er vel heller mer sånn «anti-hypokonder». Veldig dumt med tanke på at jeg kunne blitt mye mindre dårlig enn det jeg var.. Gå til legen du!
Morsom tekst:)
Men for å få diagnosen hypokonder må man faktisk tro at man har max to alvorlig sykdommer i minst 6 måneder. Det er altså ikke helt det samme som å bli engstelig hver gang man kjenner på noe. De som er ordentlige hypokondere blir aldri beroliget av legen, og går til legen gjentatte ganger med full overbevisning om at de har en bestemt sykdom. Jeg visste ikke at det var sånn før, så jeg tror det er mange som kaller seg hypokondere uten å faktisk være det per definisjon :)
Jeanette: ja, altså, for å VÆRE hypokonder må man jo bli diagnosert. Men hypokonder-ish kan vi vel alle føle oss i blant. Ikke for at vi nødvendigvis engster oss så veldig heller, men for at det er følelsen man ofte får av å «mase» på leger. Det sier vel kanskje mer om hvordan legene er rundt omkring.
haha,det her er så MEG……..
Ja, jeg er helt enig i at alle kan føle seg hypokonder-ish. Synes det er dumt at du (og mange andre) blir møtt av følelsen av at man maser på legen. Synes det er en bra ting å lytte på kroppen sin og forsikre seg om at det ikke er noe galt jeg. Møter jo hele tiden de som er type «det er jo aldri noe galt med meg» på sykehuset, og det er gjerne de det er vanskeligst å behandle, fordi de ikke gikk til legen tidsnok.
Meget god tekst. Du skriver som om det er mine tanker og følelser, Andrea! Blir kjempeimponert hvar gang! :)
Så godt du skriver om et meget viktig tema. For det er ikke barebare å føle seg syk, selv om man i realiteten ikke nødvendivis lider av den sykdommen man så for seg at man hadde. Og da bli møtt hos legen med dømmende og ekle blikk og subtil hinting om at du er en dust som virkelig tenkte det.
Nei, la oss få bekymre oss, la oss få gå til legen og få det sjekket ut, for en gang stemmer det kanskje. Det vi ikke må gjøre, er å bekymre oss syke. Vi må stoppe før vi spiller av begravelsen og sangene (du er IKKE den enste).
Er i samme båt, gitt..Ikke noe særlig å være redd, for det skaper mye engstelse! Hadde vært godt å slippe å bli hysterisk hver gang man tror det er noe ;) Men man må bare prøve å fokusere på å leve i øyeblikket! :-)
Hei på dei :-)
Bare lurte på om du fortsatt studerer? Du har liksom ikke blogget noe særlig om det :P
Du må ikke være så redd for å dø. Døden er ikke farlig, bare ukjent. Hvorfor være redd for noe vi ikke kan gjøre noe med? Det er bare unødig bekymring og redsler. Lev livet, og nyt hver dag :) Mistet min kjæreste i en ulykke, og etter det har døden vært et stort tema for meg. Frykter den ikke lengre, og det trenger ikke du heller ;-)
Utrolig bra skrevet forresten!
Jeg syns ikke døden er ukjent. For meg er det ganske så enkelt og klart hva døden er. Det er slutten på alt for den som dør. Det er slutten på alt, og begynnelsen på absolutt ingenting. Er ikke DET skremmende så vet ikke jeg. Klart jeg frykter å dø. Jeg VIL ikke dø, selv om jeg selvfølgelig forstår at jeg en dag MÅ det. Men tanken på å ikke kunne VÆRE mer… Det får meg til å bli som en redd femåring igjen.
Utrolig bra skrevet! Jeg er sykepleier av yrke og jobber på en akuttpost på Haukeland, likevel klarer jeg ikke å tenke fornuftig når et symptom melder seg, haha. Har aldri gått til legen med noe, men er veldig «flink» til å google mine symptomer. Der står det alltid; «du bør kontakte din fastlege for utredning av dette. Mest sannsynlig er det ufarlig, men det kan være alvorlie tilstander som for eksempel kreft». Når jeg leser kreft stopper hjerte i 10 sekund og jeg blir livredd!!! Jaja, fornuften kommer som regel snikende inn..
Har hatt mine perioder av sånt selv og er enig med deg i forhold til døden… Selv om døden kanskje ikke er noe å frykte, så er det jo fortsatt sånn at man vet INGENTING om det finnes noe som helst på andre sida. Det er ikke så rart da at man blir litt hypokonder. Men jeg syns at man ikke behøver å være redd for blikkene fra legen;) Det fins verre hypokondere enn en selv;)
Har vært der jeg også, Drea ;)Altså å sitte der på legekontoret med lua i hånda, og med en overbevisning om at nå, NÅ har jeg en alvorlig sykdom…….Mrn dødsangst har jeg aldri hatt….Du vet jo hva JEG tror skjer når man dør ;) Altså, ingen redsel for å dø her i gården :p Vet også at å diskutere det emnet med deg, er fånyttes ;)
Gry: hehehe, ja, der har vi ganske forskjellig syn, gitt! Sånn er det bare. :D
Hei! Veldig bra skrevet tekst! Jeg går siste året sykepleier, og skal skrive min bacheloroppgave om hypokondri og det å bli møtt på sykehuset. Kan jeg bruke noen sitater fra deg? tenkte det var best å spørre først ;) jeg har lyst å skrive det fra pasientenes syn, så jeg kan se hva vi som sykepleiere kan bli «bedre» på !