Modell: Susanna Grønbæk     Hår & Make Up: Monica Damli Arntzen

Faen, jeg vil så ekstremt! Jeg skal ikke engang prøve å forklare følelsen jeg aldri gir slipp på. Følelsen som alltid ligger i nærheten, alltid klar til å motivere, presse og utfordre meg. Den er alltid der, og selv hvor godt jeg kjenner den er det umulig å fortelle med ord hvor viktig og fantastisk den er. Du vet, følelsen man får av å holde på med noe man liker så godt at man glemmer alt annet. Man glemmer tid og sted. Man glemmer om man ikke føler seg helt bra eller har vondt, eller om man har dårlig tid og mye annet å gjøre eller om man ikke har spist på mange timer. Man glemmer virkelig alt annet, og er så fokusert at man antageligvis ikke hadde lagt merke til en galopperende elefant engang. Eller ti.

Jeg setter på vannkokeren, finner frem tekoppen, åpner et bilde i photoshop og vips! jeg er der. I flytsonen. Trestolen jeg sitter på foran iMacen som står på spisebordet er hard og vond, men det merkes ikke. Jeg ser på klokka. Snart tjueen. Musikken er på. Jeg ser… Nei, jeg stirrer på hver eneste piksel, på hver eneste strek, på hvert eneste korn. Et par tekopper senere er klokka plutselig blitt midt på natta, uten at jeg i det hele tatt har vært i nærheten av så lite som et gjesp engang. Tid – glemt. Det er sånn jeg vil ha det. Hver dag. Være så oppslukt at jeg ikke klarer å dra meg selv vekk fra det jeg holder på med før jeg er ferdig. At jeg våkner av meg selv lenge før alarmen går på morran, på tross av at jeg omtrent nettopp kom meg i seng, og allikevel hopper lettsindig opp av senga med et smil om munnen for at jeg vet jeg snart flyter igjen. Min egen vei, mot dit jeg vil. Mot dit jeg skal, uansett hva andre måtte tro eller mene. Uansett hvor vanskelig eller umulig det er. Uansett hva eller hvem som måtte komme i veien. Jeg bare smiler for at jeg veit at jeg snart får flyte videre, med tekoppen i den ene hånda og drømmekarrieren i den andre. Det er fin flyt, det. Det er fin flyt.