I går klarte jeg ikke mer. Jeg bet tennene sammen, og tok med meg Mr. Canon ut sammen med Vilja på lekeplassen. Så tok jeg bilder. Kan ikke påstå at det var noe særlig godt å holde kameraet helt enda, men det fikset to paracet lett. Så da ble det litt vidvinkelbilder. Fun, fun! Nå har jeg levert Vilja i barnehagen, så da skal jeg komme i gang med jobbinga. Hugs!
Jeg er bare nødt til å poste denne dansevideoen av Vilja fra i gårkveld. Jeg syns i alle fall hun er supersøt og superflink til å danse! Her danser hun til Burma av New Violators, som forøvrig er en kjempebra låt. Jenta lærer tidlig! Hugs.
Her kommer en kjapp treningsvideo med FitnessNora! Fantastisk. Og her (under) er et bilde av desserten hun ordnet til meg etter at jeg og Vilja jogga til henne på besøk. Eller, det vil si… Jeg jogga og Vilja satt i vogna og sutra for at hun ikke fikk trille vogna selv. Anyways, fantastisk god dessert! Fun Light-gele, bær og mager kesam! Anbefales på det sterkeste. Ha en fin dag!
Det gikk opp for meg da jeg stod i dusjen og tenkte over forespørsler og tilbud jeg har fått på facebook i det siste. Etter at jeg ble singel, that is, om jeg kan si det sånn uten å høres jævla innbilsk og kvalm ut. Det slo meg; hvor har det blitt av flørtinga og sjekkinga? Nå er det ikke lenger sånn det er. Neida, man slenger heller ut en hotellnattinvite på facebook. Eller poker hverandre. Det er slutt på å treffes tilfeldig mens man venter på bussen, på kafé eller på biblioteket, gi hverandre blikk og prate. På ordentlig. Man legger til noen man mener har godt utseende som venn på Facebook, poker et par ganger frem og tilbake, sender et brev, og ikke mange brevene senere så slenger man ut en invitasjon til å ta et glass vin eller to. Ut i fra et bilde på facebook. Hva forventer man da? Hvorfor utsette seg for pinlige stillheter, småprat man kan prate om uten å egentlig høre på hva den andre sier, samtidig som man ser etter nærmeste rømningsvei?
Jeg tror også at folk snakker om for mye på facebook. Eller kanskje generelt. Man snakker seg liksom litt ferdig. I dagens moderne samfunn tilrettelegges alt for mest mulig sosial kontakt med omverdenen, så når man møtes har man ikke annet enn været eller tirsdagens episoden av Grey´s Anatomy å prate om. Syns vi seriøst det er rart at skillsmissestatistikken er som den er? Vi er tilgjengelige 24/7, og det folk brukte ti år på å utvikle (i forhold) før i tiden, bruker man knapt ett år på nå. Det vil med andre ord si at om man er så heldig å finne noen man kan leve med i tre hele år, så bør man egentlig feire tredveårsjubileum på dagen. Men istedet for å forberede seg på å dø sammen, så ender man forholdet og lever videre i jakten på en ny (og større) kjærleik.
Det sies at man gifter seg for tidlig i dag. Men hey, de giftet seg tidlig før i tiden også. Problemet er verken at man gifter for tidlig eller med feil person. Problemet ligger rett og slett i at man tilbringer for mye tid sammen i dag. Man prater for mye og for ofte om… alt. Alt moderniseres, inkludert oss mennesker. Vi er som maskiner som hele tiden «forbedres» med tanke på fart og styrke. Vi arbeider raskere enn noensinne, og går derfor tom for arbeid før vi rekker å bli så gamle at vi pensjonerer oss og tar til takke med det vi har. Vi gjør ferdig jobben, og ser derfor, naturlig nok, etter noe nytt å holde på med. Nye oppgaver som gir ny mening i livet. Ting har ikke forandret seg så veldig mye fra før i tiden. Kun effektiviteten.
Så er jo det store spørsmålet hva vi skal gjøre med dette? Slette oss på facebook, kaste iPhonen på havet og sverge til kassettspillere, hustelefon og nabobesøk? Reise tilbake i tid for å få tiden til å gå saktere? Mer stillhet og lengre arbeidsdager? Eller bare godta at ting er som de har blitt, og tenke positivt på det – hey, nå kan man jo faktisk leve tre liv på tiden av ett! Ta tre – betal for en. Livet er på salg! Det er jo… fantastisk!
Blemma har sprukket, og jeg sitter nå igjen med hånda full av kjøttsår. Ajaj. Om du har lyst til å se hvordan såret under den ene blemma ser ut, så ta en titt her. (NB! Ikke for sarte sjeler, som for eksempel sånne som meg som besvimer av et lite kutt i fingeren.) Ellers er alt som normalt her. Vi leker og koser oss om dagene, og er mye ute på lekeplassen. Eller på hoppeduna, som er Viljas ord for trampoline. Hejdå!
Guitar Wolf og Nekromantix @ Jorddunst, 2011.
Jeg hopper og danser av glede, for jeg har nemlig fått fotopass til Pstereofestivalen! Og det er lykke, det. Konsertfoto er jo ikke akkurat det jeg har gjort mest for å si det mildt, men det ga mersmak å ta bilder på Jorddunst. Nå skal jeg bli knallgod – bare vent. Oh joy!
Her kommer tre bilder fra konfirmasjonsfotograferinga jeg hadde med fine Julie. Jeg redigerer bilder så mye jeg klarer, men hånda mi krever pause rimelig ofte. Kjedelige greier. Håper virkelig den blir brukbar snart, for nå er jeg drittlei av å være venstrehendt. Det kler meg dårlig. Nå skal jeg og Vilja leke litt, hun roper på meg fra rommet sitt. Hugs!
Tenk at det går an å føle seg ensom på dager hvor man ikke ønsker besøk. Er ikke det rart? Man trenger ikke være ensom engang, det er bare noe som ligner. Det er bare en følelse som kommer over en, helt plutselig. Man begynner å tenke tilbake i tid, og husker alle små detaljer som gjorde den tiden så bra, uten at man kanskje visste det akkurat der og da. Det er bare en følelse man får av å tenke tilbake. Man husker liksom alt. Musikk man hørte på nonstop, mennesker man likte å henge sammen med, navn man smilte ekstra av når de dukket opp på telefonen, temperaturen ute, klær man brukte, folk man observerte på bussen. Man husker alle små detaljer man egentlig ikke trodde man la så mye i. Det er akkurat som om alt blir så mye klarere i ettertid. Så mye nærmere. Og det føler man seg litt ensom av, når man er den eneste i hele verden som kan kjenne igjen akkurat de følelsene. For nå sitter man plutselig alene, nok en gang blind for alle disse små detaljene som egentlig er der et sted. Denne gangen er man helt sikker på at de faktisk ikke finnes. At de er borte. At dette er en tid man aldri kommer til å se tilbake på og savne. Men det gjør man jo. Detaljene dukker alltid opp – i ettertid. Det er som om man aldri helt klarer å være lykkelig i øyeblikket, men alltid deprimert over at man hadde det så mye bedre før. Jeg har sånne dager. Dager hvor alle detaljer fra øyeblikket føles tapte, selv om det i virkeligheten bare er jeg selv som har gjemt dem. Dager hvor jeg virkelig skulle ønske som R. Kelly; at jeg kan skru tilbake tiden og heller nyte øyeblikkene mens de er der.
Mark Lanegan & Isobel Campbell – Come on over (turn me on)
Jeg har brent meg, så nå er hånda mi full av ekle, svære og vonde blemmer. Og det mest irriterende med det hele er at det er høyrehånda, så jeg er jo rimelig handikappa. Jeg får jo ikke til å holde Mr.Canon engang, jo! Det er nedtur. Sånn går det når jeg lager mat. Klarte å søle varmt smør på hånda, og det var ikke spesielt godt. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; jeg er så klums. Jeg er så irriterende klumsete at jeg får vondt i hodet av å tenke på det. Om noen holder workshops på hvordan man kan skjerpe seg og få litt kontroll på ting; let me know. Count me in.
Bilder tatt med nytt objektiv! Canon 20mm f/2.8. Elsk.
Helgen i bilder. På fredag dro vi på bowling, og i går var det bursdagsfest for Stig (bilde nummer tre fra nederst). Jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle bevege meg ut av huset i går, men klarte rett og slett ikke bare sitte hjemme og se på Nyhetene mer. Så vi samlet oss, gråt litt, prata litt og tok deretter litt pause fra den onde virkeligheten, og tok heller et besøk inn i den fine virkeligheten vi er vant til, med koselige folk og god vin. Det valgte vi å gjøre i går. Og det var fint.