Det er greit å ha en iPhone i lomma når man kjeder seg. Og forresten; høsten har kommet. Jeg liker det.
Kampklar toåring.
Drea: «Vilja, skal vi leke med ballen?»
Vilja, litt furten: «Nei.»
Drea: «Nei vel, da gjør vi ikke det da.»
Vilja, mer furten: «Joooooooo!»
Drea: «Okei, da leker vi! Kom da!»
Vilja, tilbake til utgangspunktfurten: «Neeeeeeei!»
Drea: «Skal vi ikke leke?»
Vilja rister på hodet.
Drea: «Skal vi bare sitte her, da?»
Vilja rister på hodet igjen – litt nærmere et raseriutbrudd enn før.
Drea: «Hva vil du gjøre, da?»
Stille.
Drea: «Skal vi spise litt frukt?»
Fremdeles stille. Vilja ser på skrå ned i gulvet, og surmunnen er på plass. Typisk toåringstrasspositur.
Drea: «Men da går mamma inn og setter seg i sofaen, siden du ikke svarer.»
Vilja rister på hodet på nytt, og gnåler frem et
«Neeeeeei!»
Drea: «Skal vi finne på noe, da?»
Stille igjen.
Drea: «Hvis du ikke svarer nå, så går jeg.»
Stille.
Jeg går. Konsekvent.
Raseriutbrudd.
1.
2.
3.
4, 5, 6, 7, 8, 9.
10.
Joda, jeg kan fremdeles telle til ti. Jeg venter. Hysterisk hyling enda. Litt til…
Etter en stund:
Drea: «Vil du sitte i fanget og kose?»
Vilja sier ikke noe. Surmunnen forblir akkurat der den er. Men, toåringen tusler mot meg. Hever armene. Ser på meg.
Så er alt bra. Vilja sitter i fanget mitt i sofaen.
Vilja: «Ro, ro til fiskeskjær!»
Så ror vi. I full fart.
Og ler.
Hysterisk.
Tapper.
Vente på bussen og vente PÅ bussen.
Det fine med buss er at alle er så oppslukte av se på alle andre medpassasjerer og deres rare uvaner at de glemmer å tenke på at de faktisk også kan se dem tilbake. Ganske så paradoksalt i grunn; man er så opptatt av å le av rare greier alle andre gjør at man glemmer å tenke på hva man selv gjør. Plutselig kan man se en kjekkas med fingeren i nesa, ei halvgammel dame sovende med åpen, siklende munn eller høre noen som plutselig legger ut om svært private ting høylydt i telefonen. Så blir man så opptatt av dette at man kanskje sitter der med fingeren i nesa selv, liksom. Eller som jeg mistenker at jeg gjør; ser sint ut. Kanskje noen ler av mitt sinte fjes i skjul, uten at jeg vet det, samtidig som jeg ler høylydt innvendig av fyren som piller nese og som hvert tredje sekund titter på fingeren for å sjekke fangsten. Om du skjønner hva jeg mener.
Men, jeg er jo ikke sint, selv om det ser sånn ut. Jeg er bare på pause. Bussen er et av få steder hvor jeg klarer å legge vekk alt stress. Jeg tenker ikke på hva jeg bør og må gjøre, for hva får jeg vel gjort derfra uansett? Ikke oppvasken, ikke henge opp klær, ikke brette klær, ikke jobbe. På bussen kan man gjøre ingenting med god samvittighet. Og det fineste med alt; tiden går så sakte når man gjør ingenting. En halvtime på buss føles som en liten evighet, for det er jo en kjent sak at tiden omtrent stopper opp når man bare venter på noe. Vanligvis til stor frustrasjon for en utålmodig sjel som meg, men på buss til stor glede. Men hei, jeg sitter ikke på bussen nå, så derfor har jeg tusen andre ting å gjøre som trumfer blogging på nødvendighetsskalaen. Better go! Ha en fin dag, og kos deg på bussen.
Pain Solution.
Denne mannen fra Pain Solution gjorde veldig mye rart på Trondeim Tattoo Convention i går. Han stiftet fast sedler på overkroppen og på kinnet, han stakk lange, tykke nåler gjennom huden, han slo en spiker langt opp i nesa med ei stekepanne og han løftet tunge vanndunker med ørene. Jadda, helt normalt. Det var i alle fall underholdende å se på, selv om jeg til tider ble litt småkvalm av det. Jeg tåler jo ikke akkurat så altfor mye av sånne… ting. Ciao!
Lately.
Jeg har hatt mye å gjøre de siste ukene, men har liksom glemt å oppdatere dere om hva jeg har holdt på med underveis. Derfor kommer det nå et «lite» oppsummeringsinnlegg. Vi starter med forrige torsdag. Da fløy jeg ned til Oslo for å ta bilder av et nyoppstartet PR-byrå ved navn Iteo, og da tok jeg blant annet bilder på lanseringsfesten deres i Oslos mest fantastiske leilighet. Over ser dere tre bilder derfra. Vakker, vakker leilighet som forøvrig ble brukt i tv-serien «Modell på 1 dag.» Bilder av Iteofolka og fra lanseringsfesten deres kommer selvfølgelig også på bloggen etterhvert, men jeg tenkte de skulle få se bildene selv først. Så da venter vi litt med det.
Etter jobbinga i Oslo dro jeg først på Stand-up og traff fineste Sofsen, og lo til jeg fikk vondt i hele trynet. Men jeg har dessverre verken bilder av at jeg ler, Sofsen eller stand-up´en, så dere får bare ta meg på ordet. Anyways. Når folk ble ferdige med å være morsomme og jeg med å le, så dro jeg videre til Lompa og traff…
… Blender 8-gutta som møttes samlet for første gang, ovenfor dokumentert i form av Bjørn og Paal med iPhonecam i crappy belysning. (Siden Bjørn aldri får rævva i gir og sender over bildene som ble tatt med Leicaen hans så får disse nesten bare duge.) Der ble det noen øl til, og jammen lo jeg ikke litt der også. Sjekk forresten ut bloggen til gjengen – de tar selvfølgelig gode bilder, men skriver i tillegg (overraskende) godt alle som en, og siden vi kan sjekke av a) gode bilder og b) god tekst så må jeg nesten bare innrømme at bloggen er verdt å lese. Check it out!
Øverst: Snorre Valen i Amish 82 på Byscenen, 020911.
Nederst: Pstereonach.
Så har vi kommet til gårsdagen. Ny helg, nye muligheter. Jeg stakk først på Solsiden for et par utepils med fine Famefolk, og dro deretter med meg Elin på Pstereofest for de som jobbet under årets Pstereofestival. Der spilte Amish 82, et band du forresten bør sjekke ut. Ganske så kult! Så ble det Pstereonach med blant annet disse folka (se bilde ovenfor). Gøygøy!
Så har vi kommet til i dag, da. I dag dro jeg på Trondheim Tattoo Convention! Jeg hadde på hatt og var så fin, så. Utrolig mange kule tatoveringer å se der, så nå gleder jeg meg ikke akkurat mindre til det er min tur igjen! Selv om en god del ansiktsuttrykk som var å se tyder på at det kan bli litt… vondt. Jaja, det skal tåles, og blir nok verdt det.
Tim «Ledfoot» Scott.
Denne mannen var også der, og han hadde også hatt! Amazing! Han spilte dessuten knallbra, så her får du enda et musikktips fra meg. Søk på Tim Ledfoot Scott i Spotify og hør. Utrolig bra musikk, og mannen er knallkul. Pjuh, da var det vel ikke stort mer å oppsummere. I alle fall ikke noe spennende. I morgen er det søndag og jeg skal sove lenge, deretter jobbe og antageligvis stikke bort på tattismessa en tur igjen. Nå er jeg dessuten ikke like stressa lenger, for jeg har fått unna masse jobbing, og i morgen skal jeg få unna det siste også. Strukturert, jeg!? Det er f-a-n-t-a-s-t-i-s-k. Nå: sove. Natta!
Postfestivaldepresjon.
Pstereo, 2011.
Det er noe spesielt med musikkfestivaler. Følelsen det gir meg å være sammen med tusenvis av andre småfulle, glade, dansende, syngende og gale mennesker er så godt at det gjør like vondt hver gang søndagen plutselig kommer så altfor fort og gjør slutt på all moroa. Søndag, som alltid like entusiastisk og hevngjerrig introduserer meg for Mandag og nye uke med stress og ensomhet og alt jeg helst vil bytte mot en ekstra dag med festival og moro. Ikke fullt så entusiastisk håndhilser vi; jeg og Mandag. Kun for at jeg må. Kun for at Søndag krever det, der hun står med hånfliret sitt klistret over hele seg, selvtilfreds og full av skadefro.
Blåmandag. Hvor alt plutselig virker så meningsløst. For nå er det jo over. For denne gang. Jeg går fra å være en av tusenvis i en folkemengde som kanskje kan virke som en gladkristen sekt til tider, til å sitte tiltaksløs i sofaen. Alene. Det blir så stille, og alt jeg kan høre er pipelyden i ørene som kun minner meg på hvor fantastisk gøy jeg hadde det der jeg danset, lo og sang på konsert med en øl i den ene hånden og trofaste Mr. Canon i den andre. Jeg føler meg plutselig like tom som halvliteren til stadighet ble kvelden før. Og kvelden før der.
Det er dette som er antiklimaks. Overgangen er rett og slett for brå for meg. Fra bråk til stillhet, fra folksomt til ensomt, fra sjarmerende småfull (++) til trøtt og fyllesyk. Følelsen man sitter igjen med etter å ha hatt det så gøy at man skulle ønske man kunne stoppe klokka er overveldende, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det ikke er noe å sippe over, så kan jeg ikke noe for det. Det hører med. Det er en del av pakka. Uten denne overveldende tomhetsfølelsen hadde ikke festivalopplevelsen vært den samme. Desto mer kan jeg glede meg til neste gang, og selv om jeg vet at det også betyr at Blåmandag og jeg må hilse på hverandre nok en gang, så vet jeg at det går over. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før all postfestivaldepresjon er glemt, og alt er blitt fint og rosa og vakkert igjen. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før jeg kan slå på en av festivallåtene og la gode minner og mer ekte, rosa glede skylle over meg der jeg sitter i sofaen – fremdeles alene, men ikke lenger ensom – og smiler. Det er derfor jeg orker. Gang på gang på gang. Og jeg elsker det.
Too cool to not go to school!
Som jeg kanskje har nevnt et par ganger nå, så har jeg altså blitt student. Jeg studerer førskolelærer ved Dronning Maud (siden jeg har så mye tid til overs, liksom…), og igår dro klassen på overnattingstur! Turen gikk til Frøset Gård, og her er noen bilder av det vi holdt på med. Om du tenker at det ser ut som vi leker oss, så har du jammen rett. For det er akkurat det vi gjorde! Og vi laget mat, selvfølgelig. Og alle utenom meg sov i lavo. Jeg er sjuk, så jeg fant ut at det kanskje ikke er så lurt å ligge ute å sove om jeg har noe som helst håp om å bli frisk før jul, så jeg dro hjem og sov i senga mi. Så dro jeg tilbake dit tidlig i dag igjen, og da ble det kanotur. Så joda, det er gøy å studere! Høhø. Hugs!
It takes one to know one..?
Jeg har tenkt litt på dette med såkalte synske mennesker. Eller klarsynte eller hva det nå er de liker å kalle seg. Jeg tror jo ikke på noe, så det sier seg selv at jeg mener dette er enkel bullshit man kan tjene gode penger på. Men, at det ligger noe sannhet i det tviler jeg ikke på. Jeg har tenkt en god del på hva det er som gjør at noen mennesker tilsynelatende er så gode menneskekjennere at de kan utgi seg for å være synske og klarsynte uten at så veldig mange løfter øyenbrynet i skepsis. Jeg har hatt mange teorier oppgjennom tiden, om alt fra insideinformation, flaks, vill gjetting, google og… ja, you name it. Det meste. Jeg har hatt nok av teorier hvor sunn fornuft og logisk tankegang har vært i sentrum. Noe det forsåvidt fremdeles er. Min nyeste teori lyder som følger; på seg selv kjenner man andre.
Det vil med andre ord si at jo mer man har opplevd, sett, følt og/eller tenkt nøye gjennom, desto bedre menneskekjenner er man. Eller kan man bli, om man har eq nok, selvfølgelig. Og er i stand til å skjønne at ingen mennesker er helt like, tenker helt likt eller reagerer helt likt. Så det er med andre ord ikke så veldig lett. Balansegangen er hårfin. Men man kan. Jeg tror man kan lese andre mennesker bedre ut i fra egne opplevelser. Akkurat som om indre arr og smerte eller hemmeligheter faktisk også vises på utsiden og kan oppdages av andre, bare man vet hva man skal se etter. Det er liksom litt umulig å gjemme det helt, for det meste man opplever og erfarer forandrer en. Styrer en inn i gjenkjennbare mønstre enten man vil eller ei. Styrer en rett inn i en profil som er utarbeidet og forstått for lenge siden. Styrer en inn på en sti, og det ligger litt i ordet «sti» at man ikke er den første som går der. Forutsigbart. Det er utrolig hvor mye man kan tolke og lese av det folk sier, gjør og er – til og med i helt vanlige, hverdagslige situasjoner.
Så, ja. Jeg mener «it takes one to know one» egentlig er ganske så genialt sagt. Klarsynte og mennesker som sier de kan kommunisere med døde mennesker vet rett og slett bare nok om mennesket til å lese mennesker. På samme måte som at mange psykologer på en eller annen måte er psykisk syke selv, selv om de høyst sannsynlig bruker det konstruktivt, vel og merke. Til en nytte, liksom. Psykologer kan være mennesker som er psykisk syke uten å ødelegge seg selv eller andre, men som heller bruker egne opplevelser, tanker og arr til å tolke i det uendelige og til å videreføre visdommen til mennesker som ikke bruker den indre smerten like fornuftig som dem selv. Tolke, tenke, lære og skjønne noe om mennesket og dets instinkter. Finne mønster, lage profiler, lære å kjenne. Finne stiene. Lære å se det folk ikke vil vise. Se andre for at man først og fremst ser seg selv. Så er spørsmålet; fungerer det sånn? Treffer man hodet på spikeren mesteparten av tiden, eller bare i blant? Er det noen vits, og er det verdt det? For det er jo ikke akkurat noen vits i å bruke mer penger på å kjøpe lodd enn hva man kan vinne på det, om du skjønner hva jeg mener.
Death from Above 1979.
Death from Above 1979 @Pstereo 2011.
Ting har begynt å gått opp for meg. Hva jeg har kastet meg selv ut i. Jeg har blitt fulltidsstudent i tillegg til å være selvstendig næringsdrivende og mamma (uten førerkort og med barnehageplass ti minutter med buss i feil retning i forhold til skolen), og jeg innser nå hvor hektisk det kan bli om jeg ikke blir litt mer strukturert snarest. Så de siste dagene har jeg faktisk skrevet liste over ting jeg skal få gjort unna for hver dag, og selv om jeg ikke stresser noe særlig mindre av det så får jeg i alle fall unnagjort ting mer effektivt enn før. For med sånne lister så husker jeg i alle fall hva jeg skal og bør gjøre til envher tid! Ikke dumt. Slett ikke dumt.
Kanskje det kurerer nattesøvnproblemene mine etterhvert også? Jeg har begynt å våkne opp hver andre time skjønner du. Setter meg opp i senga med et rykk, akkurat som du ser mennesker med mareritt gjør på film. Bare at jeg ikke har mareritt, da. Eller… Telles stressdrømmer? Du vet, sånne drømmer hvor du aldri kommer frem dit du skal, hvor du sovner av eller hopper på feil buss eller ikke rekker bussen i det hele tatt eller… Ja, du skjønner tegninga. Dessuten sjekker jeg vekkeklokka på mobilen minst fire ganger i løpet av natta, bare for å forsikre meg om at den fremdeles står på og ikke har slått seg av helt av seg selv. Noe den selvfølgelig aldri gjør. Det er litt rart egentlig. Jeg kutter stadig ned på antall nattetimer, men allikevel kjennes natta mye lengre ut enn før. Det sier vel nok om hovr lett jeg sover. Og hvor mange ganger jeg våkner. Jaja. Jeg fungerer da. Og mamma; no worries. Det går bra! Jeg er for det meste veldig glad og fornøyd, og litt stress må jeg nesten bare lære meg å tåle om jeg skal komme dit jeg vil. Og det skal jeg jo. Fnis. Hugs!
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 7
- 8
- 9
- 10
- 11
- 12
- 13
- …
- 30
- Eldre innlegg