Å ta nattbussen hjem klokka tre på natta i edru tilstand kan ikke anbefales. Jeg har prøvd, og det hele fortjener faktisk et eget blogginnlegg. Så her kommer det.
Det hele starter jo allerede på bussholdeplassen, hvor femti fulle mennesker står* med alkoholånder fra helvete og røyker så mye at busskuret minner mer om et røykerom på gamlehjemmet** enn et busskur. (*»Står» er selvfølgelig feilinformasjon. De sjangler, faller, gynger og henger. **Gamlehjem for at gamle mennesker som røyker virkelig er hardcore-røykere av verste sort.) De dulter borti deg uten å si beklager, og søler halve halvliteren sin på buksa di uten å merke at noe i det hele tatt har forsvunnet. De roper og vræler og krangler. Gud, som de krangler. Jenter griner og sutrer over guttetrøbbel, og spør fortvilte venninna si om hva de skal skrive på melding nummer syv til denne teite gutten de så absolutt hater, siden han ikke har svart på de seks første. Noen hikker. Noen spyr. Andre søler. Det er kaos, og tanken på at alt dette kaoset skal skvises sammen på en og samme trange, klamme buss skremmer deg mer enn Hufsa i Mummitrollet gjorde da du var seks. Og det beste av alt; turen har ikke engang begynt.
Bussen kommer omsider, og alle samler seg sammen i ei klynge rundt deg så tett at du egentlig bare kan løfte føttene opp fra bakken uten å falle. Plutselig kjenner du ei hånd på den ene rumpeballen din, og du vrir deg rundt så godt du klarer for å se hvem den skyldige er. Der står det en storkjefta tjueåring (som ser ut som en fjortis) og gliser bredt, og hadde det ikke vært for at ånden hans som slår over deg er i ferd med å skyte promillen din opp i hundre, så hadde du antagelig kommet med en genial slengkommentar som hadde fjernet gliset fra trynet hans på flekken. Men, siden du ikke er klar for å dø av alkoholforgiftning helt enda, så sender du bare et raskt forbanna blikk mens du vrir deg tilbake i utgangsposisjon. Blikket er festet på målet. Delmål nummer én. Bussen. Du nærmer deg sakte, men sikkert. Eyes on the price.
Du «dutter» med busskortet ditt, men «ingen reisepass gyldige» kommer opp på skjermen sykronisert med en ekstremt plagsom pipelyd. Bussjåføren ser oppgitt på deg – han tror du er full. Han tror du er en av dem.
«Hva? Funker ikke kortet på nattbussen?» sier du.
«Nei, det må man ha eget busskort for. Du må betale.»
«Jeg har ikke cash. Jeg har bare bankkort.» Du begynner å bli litt redd for at du ikke skal få være med hjem. Du har jo tross alt allerede gått gjennom mer enn du trodde du skulle overleve, og nekter å la det være forgjeves. Tanken på det får deg nesten ned i knestående med follede hender. Bussmannen spør om du ikke har en eller annen på bussen du kjenner som du kan låne penger av. Du forklarer at du har vært på jobb. Han ser ut til å tro deg, og gir deg et sint blikk før han mumler at du bare skal gå og sette deg. Hurra! Du får være med og du slapp å stå med knærne ned på det skitne bussgulvet som antagelig allerede nå har blitt like klissete som dansegulvet på Downtown. Du skynder deg vekk fra bussmannen før han ombestemmer seg, og lykkefølelsen som oppstod i et lite milisekund forsvinner raskere enn bakrusen kommer hos disse fulle menneskene dagen derpå i det du innser at du er pent nødt til å sitte vedsiden av en av dem. Du speider etter den som ser minst bortevekk ut, og setter deg ned. Det tar ikke mange minuttene før du innser at du valgte helt feil. Dama som tilsynelatende så minst full ut lurte deg godt. Hun er dritings. Hun er fjern. Hun er helt i sin egen verden, og du vil ikke engang vite hva som foregår under jakka hun har slengt over seg selv som et pledd. Enten så gjør dama… private saker under der, eller så klør hun noe jævlig. Du driter egentlig i det; det gjør deg like ukomfortabel uansett. Du ser på klokka. Fem over tre. Du har overlevd fem minutter av turen. Kudos! Bare tredve til og du er fri. Tredve. Minutter. Svettedråpene triller med ett nedover panna di. Pulsen øker. Hendene blir klamme. Angst.
Nattbussystemet i Trondheim er så SYKT kjipt! Første gangen jeg var borti det var 02-bussen i August, det høljet ned som det aldri har høljet ned før og jeg gikk i shorts og skjorte. Hadde kun bankkort og null cash. Slapp han meg på? Ikke F, måtte gå hele veien hjem og bøte for det med to ukers kraftig forkjølelse.
Nattbusser er noe dritt. Jeg prøvde meg også med busskortet, men der måtte man betale med cash gitt. Var jo bare flaks at jeg hadde noe på meg. Heldigvis slapp jeg alt det andre du var så uheldig å være vitne til. Edru på nattbussen ftw!
Haha! Jeg er så glad jeg bor såpass nærme sentrum at jeg slipper nattbuss, for jeg har ikke akkurat supre erfaringer med en buss full av fulle folk..
Er så glad for at jeg slipper å ta nattbuss hjem fra byen :-D
Jeg har helt sluttet å ta nattbussen. For det første er det dyrt, og for det andre så tar det like lang tid å gå hjem, i tillegg til at det er minst like trygt!
Men det burde definitivt gå an å bruke t-kort på nattbussen. Tullete at det ikke gjør det nå!
Er akkurat slik det føles når du ikke har drukket «nok» også. Og en godt nok grunn til å rekke bussen en time før…. Hvis man har mulighet og ikke jobbet så klart. Den siste timen på byen er bare for å hive innpå mer alkohol og bli enda fullere. Siste bussen er verst. Jeg prøver å rekke den før, men mindre jeg har glidd inn i stadiet til de andre på bussen også, da er løpet likevel kjørt ;)
Haha, fantastisk skrevet! Jeg har faktisk tatt bussen tre på natta sammen med en annen i Oslo. Klinkende edru. Jeg likte det. Mannen vi satt ovenfor var helt klart påvirket men veldig morsom. Vi begynte en hyggelig allsang og alt!
Det er når jeg leser slike historier at det går opp for meg hvor glad jeg er i sykkelen min:P
Åh, jeg kjenner meg så igjen. En ting er å ta siste ordinære bussen, da er det bare mye støy av folk som tok en ekstra øl til middagen. Nattbussen derimot, når den ekstra ølen har blitt til både 6, 7 og 8 ekstra….Da er det helvete.
Gled mæ te «edru på nattbussen del 2»
hvorfor går det ikke å søke i bloggen din lengre?
Overstadig fulle folk er så utroolig slitsomt, og en legger selvfølgelig ekstra godt merke til det når en er edru selv. Bah.
Svar: Det gleder mitt Kråkesølvelskende hjerte å høre dette! :D GLED deg til det nye albumet, det blir fantastisk!
He-he! Gleder meg til fortsettelsen!
HAHA! Du er så morsom, og skriver veldig bra :D
Fantastisk beskrivelse!
Edru på nattbussen i Trondheim er noe for seg selv. :)