Her er ett av bildene som ble tatt i studio i går. Vilja var ikke særlig villig til å være modell (da heller), men da hun fant oreokjeks på bordet så kunne jeg lure henne til en liten shoot allikevel. Det ble noen crazy bilder uten Oreokjeks også, heldigvis, og jeg gleder meg til å se litt mer på dem etterhvert. Blant annet et bilde jeg virkelig digger, men som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hvordan jeg vil redigere. Jaja, det blir vel noe etterhvert! Men nå skal jeg busse ned til studioet!
Nytt studio!
Brus Studio på Dora. (Beklager litt dårlige og uryddige bilder, men Vilja hang i foten min og sutra. Stress.)
Jeg har blitt leietaker i nye lokaler! Nå leier jeg i et studiofellesskap på Dora – rett ved Solsiden! Kun fem minutter gange derfra. Nice! Her leier 7-8 dyktige fotografer sammen, og endel har kontorplass også. Det har ikke jeg, for når i all verden skulle jeg ha fått tid til å sitte der og jobbe? Passer meg mycket bettre å ha iMacen hjemme på spiseobordet altså. Og MacBooken pent plassert i fanget når jeg sitter i sofaen. Men uansett – jeg har altså begynt å leie her på Brus Studio sammen med blant annet flinke Ronny Manuel Danielsen, som forøvrig har tatt det fantastisk fine og fargerike bildet (samt en god del av de andre bildene) du kan se på veggen på bildene over. Utrolig kule lokaler, og masse blitzer og duppeditter jeg kan leke masse med! G-Ø-Y! Her skal nok jeg og Mr. Canon bli lykkelige.
I dag dro jeg og Vilja nedover for å teste litt, siden jeg har min første kundefotografering der i morgentidlig. Greit å bli litt kjent med blitzer og duppeditter før man inviterer kunder dit. Så da tok jeg liksågodt noen to og et halvt-årsbilder av en stykk uvillig, trøtt og lei Vilja, med hatt og greier. Og oreokjeks. Bestikkelser, bestikkelser. What can I say? Det funker alltid.
iPhone shots.
Det er greit å ha en iPhone i lomma når man kjeder seg. Og forresten; høsten har kommet. Jeg liker det.
Kampklar toåring.
Drea: «Vilja, skal vi leke med ballen?»
Vilja, litt furten: «Nei.»
Drea: «Nei vel, da gjør vi ikke det da.»
Vilja, mer furten: «Joooooooo!»
Drea: «Okei, da leker vi! Kom da!»
Vilja, tilbake til utgangspunktfurten: «Neeeeeeei!»
Drea: «Skal vi ikke leke?»
Vilja rister på hodet.
Drea: «Skal vi bare sitte her, da?»
Vilja rister på hodet igjen – litt nærmere et raseriutbrudd enn før.
Drea: «Hva vil du gjøre, da?»
Stille.
Drea: «Skal vi spise litt frukt?»
Fremdeles stille. Vilja ser på skrå ned i gulvet, og surmunnen er på plass. Typisk toåringstrasspositur.
Drea: «Men da går mamma inn og setter seg i sofaen, siden du ikke svarer.»
Vilja rister på hodet på nytt, og gnåler frem et
«Neeeeeei!»
Drea: «Skal vi finne på noe, da?»
Stille igjen.
Drea: «Hvis du ikke svarer nå, så går jeg.»
Stille.
Jeg går. Konsekvent.
Raseriutbrudd.
1.
2.
3.
4, 5, 6, 7, 8, 9.
10.
Joda, jeg kan fremdeles telle til ti. Jeg venter. Hysterisk hyling enda. Litt til…
Etter en stund:
Drea: «Vil du sitte i fanget og kose?»
Vilja sier ikke noe. Surmunnen forblir akkurat der den er. Men, toåringen tusler mot meg. Hever armene. Ser på meg.
Så er alt bra. Vilja sitter i fanget mitt i sofaen.
Vilja: «Ro, ro til fiskeskjær!»
Så ror vi. I full fart.
Og ler.
Hysterisk.
Tapper.
Vente på bussen og vente PÅ bussen.
Det fine med buss er at alle er så oppslukte av se på alle andre medpassasjerer og deres rare uvaner at de glemmer å tenke på at de faktisk også kan se dem tilbake. Ganske så paradoksalt i grunn; man er så opptatt av å le av rare greier alle andre gjør at man glemmer å tenke på hva man selv gjør. Plutselig kan man se en kjekkas med fingeren i nesa, ei halvgammel dame sovende med åpen, siklende munn eller høre noen som plutselig legger ut om svært private ting høylydt i telefonen. Så blir man så opptatt av dette at man kanskje sitter der med fingeren i nesa selv, liksom. Eller som jeg mistenker at jeg gjør; ser sint ut. Kanskje noen ler av mitt sinte fjes i skjul, uten at jeg vet det, samtidig som jeg ler høylydt innvendig av fyren som piller nese og som hvert tredje sekund titter på fingeren for å sjekke fangsten. Om du skjønner hva jeg mener.
Men, jeg er jo ikke sint, selv om det ser sånn ut. Jeg er bare på pause. Bussen er et av få steder hvor jeg klarer å legge vekk alt stress. Jeg tenker ikke på hva jeg bør og må gjøre, for hva får jeg vel gjort derfra uansett? Ikke oppvasken, ikke henge opp klær, ikke brette klær, ikke jobbe. På bussen kan man gjøre ingenting med god samvittighet. Og det fineste med alt; tiden går så sakte når man gjør ingenting. En halvtime på buss føles som en liten evighet, for det er jo en kjent sak at tiden omtrent stopper opp når man bare venter på noe. Vanligvis til stor frustrasjon for en utålmodig sjel som meg, men på buss til stor glede. Men hei, jeg sitter ikke på bussen nå, så derfor har jeg tusen andre ting å gjøre som trumfer blogging på nødvendighetsskalaen. Better go! Ha en fin dag, og kos deg på bussen.
Pain Solution.
Denne mannen fra Pain Solution gjorde veldig mye rart på Trondeim Tattoo Convention i går. Han stiftet fast sedler på overkroppen og på kinnet, han stakk lange, tykke nåler gjennom huden, han slo en spiker langt opp i nesa med ei stekepanne og han løftet tunge vanndunker med ørene. Jadda, helt normalt. Det var i alle fall underholdende å se på, selv om jeg til tider ble litt småkvalm av det. Jeg tåler jo ikke akkurat så altfor mye av sånne… ting. Ciao!
Lately.
Jeg har hatt mye å gjøre de siste ukene, men har liksom glemt å oppdatere dere om hva jeg har holdt på med underveis. Derfor kommer det nå et «lite» oppsummeringsinnlegg. Vi starter med forrige torsdag. Da fløy jeg ned til Oslo for å ta bilder av et nyoppstartet PR-byrå ved navn Iteo, og da tok jeg blant annet bilder på lanseringsfesten deres i Oslos mest fantastiske leilighet. Over ser dere tre bilder derfra. Vakker, vakker leilighet som forøvrig ble brukt i tv-serien «Modell på 1 dag.» Bilder av Iteofolka og fra lanseringsfesten deres kommer selvfølgelig også på bloggen etterhvert, men jeg tenkte de skulle få se bildene selv først. Så da venter vi litt med det.
Etter jobbinga i Oslo dro jeg først på Stand-up og traff fineste Sofsen, og lo til jeg fikk vondt i hele trynet. Men jeg har dessverre verken bilder av at jeg ler, Sofsen eller stand-up´en, så dere får bare ta meg på ordet. Anyways. Når folk ble ferdige med å være morsomme og jeg med å le, så dro jeg videre til Lompa og traff…
… Blender 8-gutta som møttes samlet for første gang, ovenfor dokumentert i form av Bjørn og Paal med iPhonecam i crappy belysning. (Siden Bjørn aldri får rævva i gir og sender over bildene som ble tatt med Leicaen hans så får disse nesten bare duge.) Der ble det noen øl til, og jammen lo jeg ikke litt der også. Sjekk forresten ut bloggen til gjengen – de tar selvfølgelig gode bilder, men skriver i tillegg (overraskende) godt alle som en, og siden vi kan sjekke av a) gode bilder og b) god tekst så må jeg nesten bare innrømme at bloggen er verdt å lese. Check it out!
Øverst: Snorre Valen i Amish 82 på Byscenen, 020911.
Nederst: Pstereonach.
Så har vi kommet til gårsdagen. Ny helg, nye muligheter. Jeg stakk først på Solsiden for et par utepils med fine Famefolk, og dro deretter med meg Elin på Pstereofest for de som jobbet under årets Pstereofestival. Der spilte Amish 82, et band du forresten bør sjekke ut. Ganske så kult! Så ble det Pstereonach med blant annet disse folka (se bilde ovenfor). Gøygøy!
Så har vi kommet til i dag, da. I dag dro jeg på Trondheim Tattoo Convention! Jeg hadde på hatt og var så fin, så. Utrolig mange kule tatoveringer å se der, så nå gleder jeg meg ikke akkurat mindre til det er min tur igjen! Selv om en god del ansiktsuttrykk som var å se tyder på at det kan bli litt… vondt. Jaja, det skal tåles, og blir nok verdt det.
Tim «Ledfoot» Scott.
Denne mannen var også der, og han hadde også hatt! Amazing! Han spilte dessuten knallbra, så her får du enda et musikktips fra meg. Søk på Tim Ledfoot Scott i Spotify og hør. Utrolig bra musikk, og mannen er knallkul. Pjuh, da var det vel ikke stort mer å oppsummere. I alle fall ikke noe spennende. I morgen er det søndag og jeg skal sove lenge, deretter jobbe og antageligvis stikke bort på tattismessa en tur igjen. Nå er jeg dessuten ikke like stressa lenger, for jeg har fått unna masse jobbing, og i morgen skal jeg få unna det siste også. Strukturert, jeg!? Det er f-a-n-t-a-s-t-i-s-k. Nå: sove. Natta!
Postfestivaldepresjon.
Pstereo, 2011.
Det er noe spesielt med musikkfestivaler. Følelsen det gir meg å være sammen med tusenvis av andre småfulle, glade, dansende, syngende og gale mennesker er så godt at det gjør like vondt hver gang søndagen plutselig kommer så altfor fort og gjør slutt på all moroa. Søndag, som alltid like entusiastisk og hevngjerrig introduserer meg for Mandag og nye uke med stress og ensomhet og alt jeg helst vil bytte mot en ekstra dag med festival og moro. Ikke fullt så entusiastisk håndhilser vi; jeg og Mandag. Kun for at jeg må. Kun for at Søndag krever det, der hun står med hånfliret sitt klistret over hele seg, selvtilfreds og full av skadefro.
Blåmandag. Hvor alt plutselig virker så meningsløst. For nå er det jo over. For denne gang. Jeg går fra å være en av tusenvis i en folkemengde som kanskje kan virke som en gladkristen sekt til tider, til å sitte tiltaksløs i sofaen. Alene. Det blir så stille, og alt jeg kan høre er pipelyden i ørene som kun minner meg på hvor fantastisk gøy jeg hadde det der jeg danset, lo og sang på konsert med en øl i den ene hånden og trofaste Mr. Canon i den andre. Jeg føler meg plutselig like tom som halvliteren til stadighet ble kvelden før. Og kvelden før der.
Det er dette som er antiklimaks. Overgangen er rett og slett for brå for meg. Fra bråk til stillhet, fra folksomt til ensomt, fra sjarmerende småfull (++) til trøtt og fyllesyk. Følelsen man sitter igjen med etter å ha hatt det så gøy at man skulle ønske man kunne stoppe klokka er overveldende, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det ikke er noe å sippe over, så kan jeg ikke noe for det. Det hører med. Det er en del av pakka. Uten denne overveldende tomhetsfølelsen hadde ikke festivalopplevelsen vært den samme. Desto mer kan jeg glede meg til neste gang, og selv om jeg vet at det også betyr at Blåmandag og jeg må hilse på hverandre nok en gang, så vet jeg at det går over. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før all postfestivaldepresjon er glemt, og alt er blitt fint og rosa og vakkert igjen. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før jeg kan slå på en av festivallåtene og la gode minner og mer ekte, rosa glede skylle over meg der jeg sitter i sofaen – fremdeles alene, men ikke lenger ensom – og smiler. Det er derfor jeg orker. Gang på gang på gang. Og jeg elsker det.
Too cool to not go to school!
Som jeg kanskje har nevnt et par ganger nå, så har jeg altså blitt student. Jeg studerer førskolelærer ved Dronning Maud (siden jeg har så mye tid til overs, liksom…), og igår dro klassen på overnattingstur! Turen gikk til Frøset Gård, og her er noen bilder av det vi holdt på med. Om du tenker at det ser ut som vi leker oss, så har du jammen rett. For det er akkurat det vi gjorde! Og vi laget mat, selvfølgelig. Og alle utenom meg sov i lavo. Jeg er sjuk, så jeg fant ut at det kanskje ikke er så lurt å ligge ute å sove om jeg har noe som helst håp om å bli frisk før jul, så jeg dro hjem og sov i senga mi. Så dro jeg tilbake dit tidlig i dag igjen, og da ble det kanotur. Så joda, det er gøy å studere! Høhø. Hugs!
- Nyere innlegg
- 1
- 2
- 3