DK
Skriverier

Sosiale mediers forbannelse.

Det gikk opp for meg da jeg stod i dusjen og tenkte over forespørsler og tilbud jeg har fått på facebook i det siste. Etter at jeg ble singel, that is, om jeg kan si det sånn uten å høres jævla innbilsk og kvalm ut. Det slo meg; hvor har det blitt av flørtinga og sjekkinga? Nå er det ikke lenger sånn det er. Neida, man slenger heller ut en hotellnattinvite på facebook. Eller poker hverandre. Det er slutt på å treffes tilfeldig mens man venter på bussen, på kafé eller på biblioteket, gi hverandre blikk og prate. På ordentlig. Man legger til noen man mener har godt utseende som venn på Facebook, poker et par ganger frem og tilbake, sender et brev, og ikke mange brevene senere så slenger man ut en invitasjon til å ta et glass vin eller to. Ut i fra et bilde på facebook. Hva forventer man da? Hvorfor utsette seg for pinlige stillheter, småprat man kan prate om uten å egentlig høre på hva den andre sier, samtidig som man ser etter nærmeste rømningsvei?

Jeg tror også at folk snakker om for mye på facebook. Eller kanskje generelt. Man snakker seg liksom litt ferdig. I dagens moderne samfunn tilrettelegges alt for mest mulig sosial kontakt med omverdenen, så når man møtes har man ikke annet enn været eller tirsdagens episoden av Grey´s Anatomy å prate om. Syns vi seriøst det er rart at skillsmissestatistikken er som den er? Vi er tilgjengelige 24/7, og det folk brukte ti år på å utvikle (i forhold) før i tiden, bruker man knapt ett år på nå. Det vil med andre ord si at om man er så heldig å finne noen man kan leve med i tre hele år, så bør man egentlig feire tredveårsjubileum på dagen. Men istedet for å forberede seg på å dø sammen, så ender man forholdet og lever videre i jakten på en ny (og større) kjærleik.

Photobucket

Det sies at man gifter seg for tidlig i dag. Men hey, de giftet seg tidlig før i tiden også. Problemet er verken at man gifter for tidlig eller med feil person. Problemet ligger rett og slett i at man tilbringer for mye tid sammen i dag. Man prater for mye og for ofte om… alt. Alt moderniseres, inkludert oss mennesker. Vi er som maskiner som hele tiden «forbedres» med tanke på fart og styrke. Vi arbeider raskere enn noensinne, og går derfor tom for arbeid før vi rekker å bli så gamle at vi pensjonerer oss og tar til takke med det vi har. Vi gjør ferdig jobben, og ser derfor, naturlig nok, etter noe nytt å holde på med. Nye oppgaver som gir ny mening i livet. Ting har ikke forandret seg så veldig mye fra før i tiden. Kun effektiviteten.

Så er jo det store spørsmålet hva vi skal gjøre med dette? Slette oss på facebook, kaste iPhonen på havet og sverge til kassettspillere, hustelefon og nabobesøk? Reise tilbake i tid for å få tiden til å gå saktere? Mer stillhet og lengre arbeidsdager? Eller bare godta at ting er som de har blitt, og tenke positivt på det – hey, nå kan man jo faktisk leve tre liv på tiden av ett! Ta tre – betal for en. Livet er på salg! Det er jo… fantastisk!

Bildegalleri

Laurdag.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Blemma har sprukket, og jeg sitter nå igjen med hånda full av kjøttsår. Ajaj. Om du har lyst til å se hvordan såret under den ene blemma ser ut, så ta en titt her. (NB! Ikke for sarte sjeler, som for eksempel sånne som meg som besvimer av et lite kutt i fingeren.) Ellers er alt som normalt her. Vi leker og koser oss om dagene, og er mye ute på lekeplassen. Eller på hoppeduna, som er Viljas ord for trampoline. Hejdå!

Foto

Jorddunst, dag 2 – Del 1.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket Guitar Wolf og Nekromantix @ Jorddunst, 2011.

Jeg hopper og danser av glede, for jeg har nemlig fått fotopass til Pstereofestivalen! Og det er lykke, det. Konsertfoto er jo ikke akkurat det jeg har gjort mest for å si det mildt, men det ga mersmak å ta bilder på Jorddunst. Nå skal jeg bli knallgod – bare vent. Oh joy!

Foto

Konfirmanten Julie.

PhotobucketPhotobucket

Her kommer tre bilder fra konfirmasjonsfotograferinga jeg hadde med fine Julie. Jeg redigerer bilder så mye jeg klarer, men hånda mi krever pause rimelig ofte. Kjedelige greier. Håper virkelig den blir brukbar snart, for nå er jeg drittlei av å være venstrehendt. Det kler meg dårlig. Nå skal jeg og Vilja leke litt, hun roper på meg fra rommet sitt. Hugs!

Musikk

Gjemt lykke.

Tenk at det går an å føle seg ensom på dager hvor man ikke ønsker besøk. Er ikke det rart? Man trenger ikke være ensom engang, det er bare noe som ligner. Det er bare en følelse som kommer over en, helt plutselig. Man begynner å tenke tilbake i tid, og husker alle små detaljer som gjorde den tiden så bra, uten at man kanskje visste det akkurat der og da. Det er bare en følelse man får av å tenke tilbake. Man husker liksom alt. Musikk man hørte på nonstop, mennesker man likte å henge sammen med, navn man smilte ekstra av når de dukket opp på telefonen, temperaturen ute, klær man brukte, folk man observerte på bussen. Man husker alle små detaljer man egentlig ikke trodde man la så mye i. Det er akkurat som om alt blir så mye klarere i ettertid. Så mye nærmere. Og det føler man seg litt ensom av, når man er den eneste i hele verden som kan kjenne igjen akkurat de følelsene. For nå sitter man plutselig alene, nok en gang blind for alle disse små detaljene som egentlig er der et sted. Denne gangen er man helt sikker på at de faktisk ikke finnes. At de er borte. At dette er en tid man aldri kommer til å se tilbake på og savne. Men det gjør man jo. Detaljene dukker alltid opp – i ettertid. Det er som om man aldri helt klarer å være lykkelig i øyeblikket, men alltid deprimert over at man hadde det så mye bedre før. Jeg har sånne dager. Dager hvor alle detaljer fra øyeblikket føles tapte, selv om det i virkeligheten bare er jeg selv som har gjemt dem. Dager hvor jeg virkelig skulle ønske som R. Kelly; at jeg kan skru tilbake tiden og heller nyte øyeblikkene mens de er der.

Mark Lanegan & Isobel Campbell – Come on over (turn me on)

Life of Drea

And it burns, burns, burns…

Photobucket
Jeg har brent meg, så nå er hånda mi full av ekle, svære og vonde blemmer. Og det mest irriterende med det hele er at det er høyrehånda, så jeg er jo rimelig handikappa. Jeg får jo ikke til å holde Mr.Canon engang, jo! Det er nedtur. Sånn går det når jeg lager mat. Klarte å søle varmt smør på hånda, og det var ikke spesielt godt. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; jeg er så klums. Jeg er så irriterende klumsete at jeg får vondt i hodet av å tenke på det. Om noen holder workshops på hvordan man kan skjerpe seg og få litt kontroll på ting; let me know. Count me in.

Bildegalleri

Weekends don’t count unless you spend them doing something completely pointless.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Bilder tatt med nytt objektiv! Canon 20mm f/2.8. Elsk.

Helgen i bilder. På fredag dro vi på bowling, og i går var det bursdagsfest for Stig (bilde nummer tre fra nederst). Jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle bevege meg ut av huset i går, men klarte rett og slett ikke bare sitte hjemme og se på Nyhetene mer. Så vi samlet oss, gråt litt, prata litt og tok deretter litt pause fra den onde virkeligheten, og tok heller et besøk inn i den fine virkeligheten vi er vant til, med koselige folk og god vin. Det valgte vi å gjøre i går. Og det var fint.

Life of Drea

I sjokk.

Først og fremst; jeg fatter ikke hva som skjer med verden, jeg er kvalm og uvel og vil helst verken se på tv, åpne ei avis eller surfe gjennom nettaviser overhodet. Men jeg gjør det allikevel. Jeg er i sjokk, og fatter ikke hva som får et menneske til å gjøre noe så uvirkelig og fælt. Jeg tenker på ungdommene på Utøya, og jeg tenker på frykten. Jeg tenker på foreldre som mister barna sine på en sånn måte. Så unødvendig, så kaldt og så totalt meningsløst. Jeg tenker på sinne de må sitte igjen med resten av livet, og det går opp for meg at massakren er langt fra over. Det er ikke bare de drepte i går som mister livet. Ufattelig mange fler liv går tapt nå i ettertid – på andre måter. I mangel på bedre ting å si, så vil jeg si det alle sier; jeg tenker på alle inolverte og alle som sitter igjen.

Så vil jeg ta opp noe jeg mener er utrolig unødvendig. Når noe skjer, er folk alltid raske med å sette seg selv inn i bildet, enten det er via en bekjent som var der, en venn som kjenner noen som er der, at man har vært der selv før eller… på alle andre mulige måter. Privatpersonens personifisering kan man vel kanskje kalle det. Når noe skjer, tar det ikke mange timene før alle har delt sin mening om det på både facebook og twitter, og det tar ikke mange minuttene før det hagler beskyldninger, rasisme, anklagelser og antagelser. Som i går. Ikke lenge etter at det bare ble opplyst om en eksplosjon i Oslo, så florerte det av facebookstatuser om «helvetes innvandrere» og naive nordmenn. Av og til får jeg bare lyst til å rope ut at når sånt skjer, så bør man kanskje slutte å fokusere på seg selv, og heller tenke på alle. Snakke om alle, og ikke bare på den ene man kanskje kjenner bittelitt som var hundre meter unna når det smalt, bare for at man skal involvere seg selv i Norges største og verste tragedie noensinne. Jeg får lyst til å rope at man kanskje bør holde meningene sine for seg selv til fakta er på bordet, selv om det selvfølgelig er lov å både tro og mene alt man vil. Å fokusere på å skylde på en hel gruppe mennesker før man i det hele tatt vet noe om det, er unødvendig. Å fokusere på å slenge ut anklagelser mot folk basert på hudfarge og kultur når det ligger minst 80 døde ungdommer på Utøya, er ekstremt… Respektløst. Jeg er kvalm, både av det som har skjedd, det som skjer, det som kommer i ettertid for så mange og hvordan folk oppfører seg når noe så ufattelig skjer.

Bildegalleri

Nytt favorittbilde av Vilja.

Photobucket

Vilja har blitt med Kaj til Trondheim igjen, og det betyr redigeringsuke for min del. Det betyr mye tid foran macen, så av og til tar jeg litt pauser og trener istedet. Så der har du uka mi kort fortalt. Jobbing og trening. Helt greit for min del! Skal prøve å få skvisa ut et par interessante tekster av skallen etterhvert også, føler det er på tide med noe annet enn… babbel. I det siste har jeg sett på blogging som noe jeg føler jeg må gjøre istedet for noe jeg vil gjøre, og det merkes vel. Og det er litt rart å tenke på at jeg er så avhengig av denne greia her at jeg nesten tvinger meg selv til å blogge daglig på tross av at jeg faktisk egentlig verken orker, har lyst eller har noe interessant å dele. Jaja. Jeg er glad jeg har blogga så mye som jeg har frem til nå, for jeg virkelig elsker å titte tilbake på gamle innlegg. Så får jeg vel bare krysse fingrene for at bloggelysten og gleden snart dukker opp igjen, og at jeg har igjen noen lesere når det skjer. (Pretty, please?) Ciao.

Bildegalleri

Dancing in the backyard.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Minor Majority – Dancing in the backyard.