Avatar.

I går så jeg Avatar. Ja, det var kanskje på tide. Jeg er ikke den som ser mest film. Jeg er mer på serier, jeg. Korte episoder man rekker å se ferdig kjapt nok funker veldig greit. Anyways, i går så jeg Avatar, og med skyhøye forventninger så må jeg nesten være så ærlig og si at jeg ble litt skuffa. Ikke for at filmen er dårlig laget, for det er den jo absolutt ikke. Effektene, lydene, gjennomføringen – alt er jo rimelig imponerende, men så er det noe som får meg til å lure litt på om filmen er ordnet av to helt ulike mennesker. To helt ulike amerikanske mennesker. Filmen er så amerikansk som du kan få det – «spennende» kampmusikk, intense blikk og småharry kommentarer. Gjerne samtidig. Men så har du den andre parten. Den som velger side i kampen. Den som får oss til å skille mellom hvem som er de onde og hvem som er de gode. Det tok ikke lange stykket inn i filmen før jeg begynte å tenke på Israel og Palestina. Irak og USA. Eller Pocahontas. Det er ikke vanskelig å se at dette ikke bare er en eventyrfilm, men at det faktisk er ganske så virkelig også. Om vi ser bort fra en god del detaljer, selvsagt. Som kjempedrager man kan ri på foreksempel.

Men tilbake til poenget. Til tross for at filmen er så amerikansk som du kan få det, så er den ikke så veldig amerikansk politisk. Ja, for som sagt – dette er ikke bare en eventyrfilm. Det er om krig, fred og politikk og sånn også. Og ikke minst; religion. Hadde den vært amerikansk tvers gjennom så hadde vi blitt manipulert til å sympatisere med motsatt side, og da kunne filmen liksågodt het «Soldier» istedet for «Avatar.» Det er derfor jeg med ett begynte å lure på hva det amerikanske folk mener om denne filmen. Ser de egentlig hvem som er hvem, eller går de ut fra kinosalen uten å ense den litt dypere meningen som ligger bak hele greia? Tenker de ikke over det engang når den sterkeste militære av «the sky people» (som forøvrig liksågodt kunne vært spilt av Arnold Schwarzenegger) sier «vi skal bekjempe terror med terror»? Lyder ikke det veldig kjent? Har vi ikke sett denne filmen før – både i kinosalen, på nyhetene og i media?

Grunnen til at jeg fant filmen så skuffende er for at den er amerikansk nok til at jeg etter et kvarter skjønte hvor det bar hen. Jeg skjønte hva som kom, og jeg skjønte hvordan ting kom til å ende. Og hva sitter man igjen med da? En ekstremt dyr film med masse effekter og høyt volum. Og det trenger ikke være så ille det, om man ikke har et ønske om å formidle en dypere mening som man så åpenbart har her. Man kan selvfølgelig velge å ikke tenke over noe av det, kose seg med filmen og popcornet, hoppe rundt i sofaen og fekte mens man roper «dø, motherfucker, DØ!», men faktum er at dette er noens liv på ordentlig også. Hver dag. Og at det blandes med musikk som får alt til å virke mer pompøst enn Ari Behn, istedet for å skape disse sterke, uttrykksfulle øyeblikkene de så hardt prøver å få frem, blir rett og slett litt for enkelt. Det er mulig jeg er litt streng, men for meg var ikke dette annet enn gammelt nytt i ny forpakning. Over og ut.

Del

17 Kommentarer

  1. Bjarne
    juni 6, 2011 / 15:15

    Den er estetisk veldig bra. Som film er den knapt middels. Kjedelig syntes jeg også den var.

  2. Drea
    juni 6, 2011 / 15:21

    Bjarne: enig! Kjedelig for at man vet hva som skjer til envher tid. No surprises. Så hvorfor den bare har fått femmere og seksere… det fatter jeg ikke helt.

  3. juni 6, 2011 / 15:23

    Enig med Bjarne. Produksjonen, estetikken og selve produktet er FANTASTISK! Men som film mangler den dramaturgi(den er ALTFOR lang!), spenning, overraskelsesmomenter og som du sier – den er så utrolig forutsigbar at det blir kjedelig.

    Jeg er heelt enig med deg. Den er forferdelig skuffende og oppskrytt. Lag en bra film med en god historie så skal jeg like den. Men en altfor lang film uten bra historie men med mye bra effekter – der vinner du ingen fan hos meg hvert fall!

  4. juni 6, 2011 / 15:25

    Jo, også må jeg bare slenge med at skildringene dine er fantastisk. Og analysen og hele pakka – satt og humret meg godt i skjegget da du dro inn ARI BEHN! Haha!

    Du har et meget skarpt talent- håper du fortsetter med slike innlegg i fremtiden! For de er veldig bra.

  5. juni 6, 2011 / 15:33

    Enig, og fantastisk skarpt at du så den politiske siden :-) Tviler på at den gjevne amerikaner evner å se den koblingen.

  6. juni 6, 2011 / 15:37

    Elsker bloggen din! Du skriver fantastisk bra. Skildring, sammenligninger, ironi you name it! Takk! :)

  7. juni 6, 2011 / 16:00

    Jeg har ikke sett filmen, og fikk vel ikke egentlig så lyst til å se den heller. For en måneds tid siden var jeg i USA, og det slo meg – de er i sin egen lille boble. De fleste har ikke vært utenfor USA eller kontinentet. Europa er noen raringer, og i Norge har man isbjørner i gatene. Så det ville ikke forundre meg om den gjennomsnittlige amerikaneren ikke tenker over hvem som er hvem i avatar. De vil sikkert sitte i kinosalen og tenke at det ikke er fornuftig å bekjempe terror med terror, men ikke skjønne at det er nettopp det USA gjør.

  8. Marte
    juni 6, 2011 / 18:17

    Helt enig i din mening, men anmeldelsene var basert på kinoversonen. Believe me, den var helt fantastisk visuelt, veldig bra bruk av 3D og vakker å se på. Så den på kino, men kommer nok aldri til å se den igjen, fordi plottet var så middelmådig. Sikkert ekstremt kjedelig å se den hjemme i stua.

  9. juni 6, 2011 / 18:42

    Veldig enig med deg! Det var en film som fort gikk i glemmeboken..

  10. juni 6, 2011 / 20:14

    W00t. Jeg elsker Avatar-filmen!! Jeg så den TO ganger på kino – i 3D. Sukk <3

  11. juni 6, 2011 / 20:19

    Men jeg tenkte nok ikke så langt heller, med tanke på det du nevner her. Film er film..for meg som regel.

  12. juni 6, 2011 / 20:20

    Litt enig og litt uenig med deg ;) Jeg elsker hvordan filmen er laget. Det er fantastisk hvordan de har fått til det estetiske rundt hele filmen, og jeg synes at det er flott at de har pakket inn masse politikk. Men som du sier, tror jeg nok ikke alle amerikanere ser den siden… Handlingen har vi vel sett før i litt andre forpakninger. Jeg synes Avatar var en bra film som jeg sikkert kommer til å se flere ganger, men aller mest på grunn av det visuelle ved den :)

  13. juni 6, 2011 / 20:52

    Jeg er litt sånn geek og digget grafikken, men veldig enig med deg her :)

  14. juni 6, 2011 / 22:03

    Jeg elsker Avatar! Jeg syns den er superbra laget, og man sitter jo og tenker en del i ettertid også. Om krig og alt det der. Det er en av mine favorittfilmer, selv om den er veldig amerikansk som du sier. Det som gjør den så bra er at det er laget en helt annen verden! Man føler liksom at man er i den verdenen eller i hvert fall ønsker å besøke den. Det er så lett å drømme seg bort i de fine naturelementene :)

  15. Helene
    juni 7, 2011 / 09:39

    De eneste forventningene jeg hadde til Avatar var effektene. Jeg satte meg ed i kinosalen og slo på ‘Typisk Hollywood’-modus, uten å prøve å lete etter noen dypere mening. Derfor endte jeg heldigvis opp med å ikke bli skuffet i det hele tatt :)

  16. juni 8, 2011 / 13:56

    Avatar er en svææært opphyppa film, ja. Du hadde nok blitt skuffet om du ikke hadde forventninger og. Skal man filmkritisere den er det bare effektene som er gjennomført gode. Har likevel et lite håp til to’eren.

  17. juni 24, 2011 / 01:02

    Denne overanalyseringen og et konstant behov for noe meningsfult gjør meg stresset. Det går ikke lenger an hverken innen film, kunst, mote eller musikk å bare produsere noe for selve produktets skyld. Alt skal ha en eller annen mening, og det er alltid noen selverklærte eksperter som skal kritisere produktet for noe mer enn det det i utgangspunktet prøver å være.

    Jeg bryr meg generelt i stor grad om internasjonale konflikter, poltikk and so on. Men det betyr allikevel ikke at jeg klarer å verdsette en film for det den er. Hva så om den er forutsigbart? Hva er ikke forutsigbart?

    Det er en grunn til at klisjer eksisterer, og at filmer kan forutses. Avatar er ingen krim. Det er en helt fantastisk film på mange nivåer. man trenger ikke å være kvante fysiker for å forstå hva filmen handler om.

    Hvorfor tror du harry potter og twilight har så stor suksess? Fordi barn ikke overanalyserer hver minste detalje. Fordi barn og unge har muligheten til å vektlegge settingen, effektene, romantikken, sorgen og virkelig leve seg inn i det. Istedenfor å bekymre seg om plottet er nok utspekulert til å tilfredstille egne politiske holdninger.

    Selv er jeg halvt arabisk, og har antagligvis et litt annet syn på palestina saken enn det du har. Men må allikevel innrømme at sammenligningen mellom palestina saken og avatar er en smule bærtur.. eller skal jeg heller si svært klisje :)

Legg igjen en kommentar til Miss Fucking Jones Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.