Buddy Bradley.

Adam Green – Buddy Bradley.

Knallkul sang som bare høres. Takk til Rune som spilte den minst tjue ganger på vorspiel, så jeg ble hekta. Jeg sitter på båten og hører denne sangen as we speak, og har mest lyst til å synge høyt og danse heftig, men lar det være. Det passer seg kanskje ikke helt. Men dere skal vite at jeg danser og synger inni meg, altså. Hør sangen og du skjønner hvorfor. Anyways, da er jeg altså på vei til Trondheim, deretter blir det en liten flytur til Bergen. Wish me luck! Ciao.

Observing.

PhotobucketPhotobucket

To bilder til fra åttiårsfeiringa. Vilja løp rundt i alle de fine rommene på Skårungen Vertshus, og jeg løp etter for å prøve å knipse et par bilder av henne. Å ta bilder av Vilja er lettere sagt enn gjort, for hun nekter selvfølgelig å se på meg når jeg prøver å være morsom. Hun har jo sett meg før, så hun løper som regel i motsatt retning istedet. Men anyways; her stod hun faktisk i ro i et par sekunder. Jeg prøvde å få henne til å snu seg til venstre mot meg (så lyset hadde truffet ansiktet hennes fiiiint fra siden), men nå er jeg glad for at hun ikke hørte på meg. Det passer godt at hun ikke ser på meg her. Det passer godt at hun er i sin egen, lille verden. Noe sier meg, uten at jeg helt kan forklare hvorfor, at den jenta kommer til å få livlig fantasi. Akkurat som mammaen sin.

Celebrating 80th birthday, part one.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Her kommer første del med bilder fra gårsdagens åttiårsfeiring. Bursdags»barnet» er Ester, den koselige damen du kan se på det første bildet. Vi spiste mat på en ny restaurant på Mausund, og maten var utrolig god! Om jeg ikke husker helt feil så het det Skårungen Vertshus, og der skal jeg definitivt spise igjen senere. Anbefales virkelig.

Nå er det vel kanskje på tide å finne frem litt klær til i morgen. Jeg reiser jo som tidligere nevnt til Bergen. Om du ikke har fått med deg hvorfor så kan du lese det her. Ja, og forresten! Tusen hjertelig takk for alle stemmene jeg fikk i Noroffs kreative konkurranse, hvor man kunne vinne et Canon EOS 5D mark ii. Jeg vant nok ikke, men jeg ble med dette bildet en av de femten finalistene! Det må sies å være utrolig bra, med tanke på at det var over tolv tusen innsendte bidrag. Takk! Hugs!

ARMOUR.

PhotobucketPhotobucket

Fingrer er stygge, men det driter jeg i. Enda en ny ring, denne gangen en armourring fra Ebay. Kostet vel 55 kroner eller noe. Fått! Nå stikker vi til Mausund for å feire åttiårsdagen til Kajs mormor, så jeg blogger igjen i morgen. So long!

Matheo, part deux.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Her kommer da et lite bilderas av skjønne Matheo. Babyer rundt syv-åtte måneder er morsomme å fotografere! De holder seg omtrent på samme plass, de gir meg oppmerksomhet og smiler og ler av det meste. Det gjør jo ting lett! Kjempemorsomt! Men nå skal jeg jobbe ferdig, deretter ta en dusj. Så er det helg snart igjen. (Og mandagen nærmer seg med stormskritt! Iiiik!) Hugs.

Read my mind?

Nettby. Er det noen som husker Nettby? Jeg gjør. Faktisk så har jeg en konto der som jeg er innom i blant også. Ikke for å finne verken venner, elskere eller ny kjæreste, men for å markedsføre bloggen litt. Og det funker. Tror jeg. Men anyways, det var ikke poenget. På nettbysida mi lokker jeg selvfølgelig med mange sexy bilder av meg selv med ihjelskviste pupper og… okei, den der trodde vel ingen av dere på. Pupper er ikke helt min greie (jeg har jo verdens minste pupper!), og den slags prostitusjon holder jeg meg unna. Men jo, jeg har postet noen bilder av meg selv som jeg syns er fine, for jeg vet jo at skjønnhet selger. Ekte, uekte – who cares? Skjønnhet selger. Det medfølger en del nettbybrev fra ensomme menn i midtlivskrisa, og det er jo litt underholdende i seg selv. Men hey, det blir faktisk mer underholdende enn som så! Ingenting er så morsomt som å få brev hvor avsenderen leser hele deg og livet ditt ut fra utseendet ditt.

Dette er et lite utdrag fra et brev jeg fikk forleden: «Jeg skjønner att du er en jente som er vant til å få mye oppmerksomhet. Du er også vant til å få det som du vil. Har du sittet endel alene pga dette? Falske venninner og slik kan du vel også ha vært borti. Gutter som bare vil 1 ting. Du har hatt det ganske tøft de siste årene?»

Eller dette. (Som til avsenders forsvar var ment noe mer humoristisk enn overnevnte avsender.)

Avsender: Hest eller hamster?

Meg: Hest eller hamster? Hm. Hamster!

Avsender: Hamsterjenter er søte. Jeg tipper du liker Love Actually og Jane Austen bedre enn fotballkamper og Harry Potter.

Jeg er som kjent Unitedfan, digger Harry Potter, måtte google Jane Austen for å plassere henne, men liker jo i grunn Love Actually også. Med andre ord; kanskje jeg er full pakke? I got the whole package liksom. Umulig å plassere, umulig å lese. Hemmelighetsfull og mystisk, men allikevel åpen og ærlig. Så perfekt som overhodet mulig? Det må være det. Det være det. Eller som en av deltakerne på Jakten på den sjette sans antagelig ville ha sagt; «du stenger for. Du vil ikke slippe noen inn, du blokkerer dine egne energier. Du har blitt såret i løpet av livet ditt, du har vært gjennom et stort tap og sliter med det. Du vil ikke røpe hvem du er i frykten for å bli såret igjen.» Åja. Sier du det. Takk for at du satte ting på plass for meg, takk for at du reddet meg fra min egen udugelighet og alt det der. Oj, se der! Der kommer Jesus på besøk også!

Okei. Nå ble jeg i overkant bitter, noe som selvfølgelig tyder på at vi var innom et ømt punkt. Hahaha. (Men igjen; hvem kan ikke kjenne seg igjen i noe så generelt?) Okei. skal jeg stoppe. Jeg har glemt hvilke poeng jeg skulle brilljere med, så derfor dropper jeg en fin avslutning med viktige poenger pakket inn i humoristisk dilldall. Oppsummering: jeg kan ikke leses utifra utseendet mitt, og det er det vel få som egentlig kan. Jeg kan til tider høres litt bitter ut, men er det absolutt ikke. Aldri. Jeg har humor på sært nivå, spesielt når midnatt nærmer seg og… that’s it.

The sun always shines on tv.

Photobucket

Guess what? For et par dager siden ringte en hyggelig dame fra NRK meg, og hun lurte på om jeg kanskje kunne tenkt meg å være med på et pgrogram som heter Førkveld på nrk1 på mandag. Hvorfor? For å prate litt om meg, rett og slett. Høhø. Om blogging og fotografering, kanskje spesielt med tanke på at jeg er selvlært og er fra ei lita øy i Trøndelagskysten. Jeg takket selvfølgelig ja, så på mandag klokka 18.00 er jeg altså i Store Studio i Bergen. Gøy! Og vet du hva det første jeg tenkte var? Anyone? Om du tippet at det første jeg tenkte var «what to wear?!» så kjenner du meg godt. Hva skal jeg ha på meg? Hjeeeeeelp! Jeg skal jo på tv for god’s sake! Programmet har intet mindre enn 200 000 seere i snitt (Red.anm. ifølge Kaj), så det betyr jo litt for meg å ta meg godt ut. Man vil jo se bra ut! Jeg finner helt sikkert noe jeg kan si meg fornøyd med. Eventually, men som kjent så tar ting litt tid med meg. Anyways, jeg gleder meg kjempemasse! Det blir spennende. Og bittelitt skummelt. Skal du se på?

Photobucket

Marcus og Matheo, part 1.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Nå er det jo evigheter siden sist jeg postet litt jobbgreier, så nå hadde jeg i grunn litt lyst til å komme med en liten bildeoverdose. Men det gjør jeg altså ikke. I stedet deler jeg opp bildene av disse to fine guttene i to innlegg istedet. I neste innlegg kommer det litt fler bilder av bare Matheo. Anyways, Marcus og Matheo var i studio hos meg i forrige uke, og da tok jeg altså både søskenbilder og bilder av bare Matheo, den yngste av dem. Kjempemorsomt! Kjempefine gutter. Nå: frokost!

Femelle: Et nytt nettmagasin!

Photobucket

Jeg tenkte jeg skulle tipse dere om et nytt nettmagasin som flinke Reidun Beate har startet opp. Femelle er et veldig stilig nettmagasin med interessante artikler, gode bloggtips og til og med en egen pingtjeneste – altså en tjeneste hvor du kan pinge blogginnleggene dine for å få mer trafikk til din side. Hvor flott er ikke det? Jeg må si jeg er stolt av Reidun Beate. Check it out, det er kuuuult! Ciao.

Not just a pretty face.

Photobucket

Her viser bolla hvor stor hun er.

Jeg tenkte kanskje det var på tide å fortelle litt om Vilja igjen, jeg. For ting skjer jo selvfølgelig hele tiden. Nå har hun lært seg å si «nei», så nå løper hun rundt omkring og roper NEI! til alle døgnets tider. Okei, det var en overdrivelse, hun løper absolutt ikke rundt på natta, så jeg aner ikke hvorfor jeg brukte det uttrykket der. Anyways, hun stikker rumpa ut, hodet frem, tar god fart, løper litt, roper litt, rister på hodet, ler og løper videre. Så ser hun katten, og da «mjauer» hun. (Les: hun hyler så skingrende at man skulle tro hun etterligner en katt som blir overkjørt.) Hun er blitt (eller har vel alltid vært) så glad i mat at hun rister og skjelver av glede hver gang vi nevner noe som kan forbindes med mat, og løper mot kjøkkenet. Spør vi henne om hun skal bade så løper hun mot trappa. Det samme gjør hun om vi spør om vi skal skifte bleie. Ber vi henne hente den lille bamsen så finner hun frem den lille bamsen, ber vi henne hente den store bamsen så henter hun den store bamsen. «Kanin» (en kosekanin som heter Kanin, hvor originalt er ikke det?) er yndlingsleken, og ligge i senga når hun skal sove. Ber vi henne om å hente skoene sine før vi skal på tur, så henter hun skoene sine. Hun kan til og med å gå på tå om vi sier «gå på tå»! Med andre ord; hun vet hva alt er og betyr. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig at hun forstår så mye. Barn på femten måneder er ikke så dumme, de. Vilja er smart!