I går satt jeg på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Det eneste jeg manglet var macen, så jeg kunne ha rablet ned alt det jeg plutselig fikk tid til å tenke på. For når man først bare sitter der, uten så veldig mye å gjøre, uten stress, uten jobb, uten bekymringer – det er da de gode, morsomme og interessante historiene blir til. Det er da man faktisk tar seg tid til å se seg rundt. På menneskene, på livet, på historiene, på tilfeldighetene, på feilene. Det er når man ikke helt vet hvor man skal eller hva man skal gjøre at man opplever mest, for jeg vet med meg selv at når jeg vet hvor jeg skal så ser jeg verken til høyre eller venstre. Jeg bare rusher forbi alt i et rasende tempo. Blikket er festet på målet, og rikker seg sjeldent.
Men, i går satt jeg altså på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Jeg satt på samme sted i timesvis, med boka i den ene hånden og vannglasset i det andre. Rundt meg kom og gikk mennesker som det passet dem, og om jeg faktisk hadde vært Carrie så hadde dette blitt en veldig fin scene hvor jeg sitter stille og alt annet går i et rasende tempo. Dere skjønner hva jeg mener? I en slik scene hvor èn sitter stille, mens alle andre kommer og forsvinner ut av bildet (og livet mitt) på mindre enn to sekunder.
Anyways, det slo meg plutselig hvor fokuserte og målbevisste menneskene rundt meg var. De visste hva de skulle. De skulle på restaurant med sin kjære, sin venn, sin mor, sin far – hvemsomhelst, og de skulle spise. Deretter skulle de dra. De ventet ikke. De så ikke. De stoppet ikke opp for å legge merke til de gode, morsomme og interessante historiene, på menneskene, på livet, på tilfeldighetene, på feilene. Nei, menneskene rundt meg visste hva de skulle. De kastet i seg maten, vekslet et par korte dialoger, slengte på seg jakkene og stresset videre ut av livet mitt, and I couldn´t help of wonder – er det alltid slik? Stresser vi oss gjennom livene våre uten å oppdage hva som er rundt oss? Fokuserer vi for mye på det vi skal gjøre til envher tid, slik at vi glemmer å legge merke til alt det spennende som hender like ved oss? Legger vi rett og slett for lite merke til ting? Og til slutt; vil ikke det si at vi, ironisk nok, har blitt selvopptatte, arrogante og travle mennesker uten å selv ha lagt merke til det?