I dag tok jeg endelig steget, og gjorde noe jeg burde ha gjort for lenge siden. Jeg meldte meg inn som fastgiver hos Unicef, og gir altså tohundre kroner til Unicef i måneden. Nå, etter å ha sett sultne, magre og syke barn på tv i lang tid, fikk jeg somlet meg til å gjøre noe jeg har tenkt å gjøre lenge. Jeg skammer meg egentlig litt for at jeg ikke har gjort det før, jeg har jo hatt råd, men jeg tror det påvirket meg mye å bli mor selv. Å se at barn lider… vel, det kunne ha vært meg. Det kunne ha vært mitt barn.
Det er snakk om tohundre kroner i måneden, og hva utgjør egentlig det for meg? Ei ussel t-skjorte? En foundation? En parfyme? Det har jeg virkelig råd til ofre for å hjelpe barn som ikke får de samme mulighetene som Vilja. Om du har muligheten syns jeg du også bør droppe den ene t-skjorta, og heller hjelpe noen. Tenk om det var deg.
>
