Jeg orker ikke å tenke ut en god tittel.>

Salat er ikke bare godt, men det ser fantastisk ut også. Alle fargene. Jeg blir skikkelig glad av dem. Og fetaosten. Jeg blir sendt rett til Hellas med det samme, det er nesten så jeg kan føle den varme sanda mellom tærne, matlukta i gatene og den altfor varme sola som gjør kroppen min rød på et par sekunder. Jeg har veldig, veldig lyst til å ta en liten svipptur innom Hellas i sommer, men det hadde jeg nok ikke orket. Det får bli med en sommer full av gresk salat her hjemme. Det er jo ikke ille det heller.

Det er plutselig kveld igjen. Klokka er bare halv sju, men jeg er faktisk trøtt allerede. Kaj er ute og triller med Vilja, og jeg nyter at det er helt stille. Helt stille. Det har vært litt mye gråting i det siste, og det er ikke gøy å høre på. Jeg syns så synd på den lille jenta mi, hun er jo så liten. Hun finner fremdeles ikke roen, og gråter bare mer og mer før hun sovner. Nå tar det lang tid før vi får roet henne, og siden hun gråter for hver en lille dupp hun tar så blir det jo litt gråting. Jeg blir sliten av å høre at hun er lei seg. Jeg blir sliten av at ingenting jeg gjør hjelper, og jeg blir sliten av å føle at jeg i blant ikke strekker til. Det hører jo med, så det er ikke meningen å klage altså. Jeg var forberedt på at det kom til å bli noen tunge dager. Jeg var forberedt på å bli sliten. Og nå er jeg altså det. Sliten. Jeg er heldigvis overbevist om at ting snart blir bedre – det blir de jo alltid.